Ukategorisert

Fra subsidiekran til gullgruve – den svalbardske drøm

Et tydelig og helnorsk eksempel på hvorfor subsidier ikke fungerer finner man på Svalbard; så snart staten kuttet støtten gikk de ansatte i bedriften til verks for å effektivisere – og i fjor gikk Store Norske Spitsbergen Kulkompani med massivt overskudd. Av Pål Magne Ånestad, Pengesiden.Net.

Historien jeg nå skal fortelle deg er som tatt ut av en liberalistisk drøm. I over 35 år har kullgruvene på Svalbard vært et pengesluk som man har latt renne av politiske hensyn. Årlig gikk det inn tilskudd i 100-millionersklassen av norske skattekroner i konsernet, hvis eneste oppgave var å holde Svalbards norske befolkning i arbeid, slik at Norge kunne hevde sin suverenitet.

Slik gikk milliarder av våre skattekroner tapt i å opprettholde en ulønnsom bedrift av rent sosiale hensyn. Men så, i 2001 sa regjeringen stopp; ikke mer subsidier. Ting så mørkt ut for gruvesamfunnet som var bygd opp rundt kullet; det ble for dyrt i lengden for staten å holde selskapet i drift dersom det ikke snart ga avkastning.

Subsidier en hvilepute?
Det som da skjedde kan til en viss grad brukes som argumentasjon for at subsidier fungerer som en hvilepute for den utvikling som driver samfunnet videre. Man var ikke uten videre innstilt på å stenge gruvene og godta at staten ikke ville støtte dem lenger; privat initiativ var nødvendig.

Og i hvilken form opptrådte dette initiativet? Nyskapning. Ettersom SNSK ikke ville kunne holde produksjonen i gang særlig lenge slik regnskapet så ut da, måtte man tenke nytt. En ny ”gruvemaskin” ble utviklet. Undertegnede har ingen erfaring med gruvedrift og kan derfor ikke uten videre utdype de tekniske detaljer rundt denne maskinen.

Resultatet av denne nyvinningen var at produksjonen ble nesten firedoblet, hvilket også forvandlet SNSK fra å være en skatteslukende sosial institusjon til å bli en lønnsom statlig bedrift, hvis overskudd i teorien burde bidra til et lavere skatte- og avgiftsnivå.

Hvorfor skjedde forandringene?
Da staten valgte å ta ut SNSKs sugerør inn til statskassa stod selskapet ved en korsvei: konkurs eller fornyelse. Som de fleste bedrifter valgte SNSK fornyelse og så etter måter å effektivisere produksjonen på. De statlige subsidiene hadde gjort det unødvendig å tenke nytt, da de ansattes arbeidsplasser uansett var garantert for av en stat med over èn billion kroner på bok.

Når da denne garantien forsvant var ikke lenger levebrødet like sikkert som soloppgangen og man måtte enten godta at man var akterutseilt eller forsøke å på best mulig måte å ta igjen på forspranget. Heldigvis valgte SNSK det siste.

Kilder: Vi Menn nr. 17/2005
www.snsk.no/internet/

Fra arkivet