Ukategorisert

Nationen og valgstatistikk

Nationen liker dårlig Høyres plan B, om å danne ren H-regjering hvis V faller ut og KrF backer ut. De skremmer med valgstatistikken, men kan slett ikke regne.

I kommentaren ”Høyres kamp mot historien” skriver Erling Kjestad i dag føgende i Nationen:
”Det er ikke ofte Høyre går til valg som regjeringsparti, slik som i år. Det har faktisk ikke skjedd siden Kåre Willoch var statsminister ved valget i 1985, altså for tyve år siden. Valget i 1985 ble begynnelsen til slutten for den borgerlige regjeringen, og årsaken var Carl I Hagens fremgang og Høyres tilbakegang. Nå kjemper Høyre for at denne historien ikke skal gjenta seg i 2005.”

Det er bare det at Kjekstads påstander om valgresultatene i 1985 ikke stemmer. Høyres tilbakegang var liten, men avgjørende for regjeringens videre skjebne. Fremskrittspartiet gikk også tilbake. Ikke frem, slik Kjekstad skriver. Også FrPs tilbakegang var avgjørende. Partiet havnet nemlig ”på vippen”.

Det er naturligvis også riktig at valgnederlaget var begynnelsen til slutten for Willochs regjering. Ikke fordi det manglet et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget, men fordi slitasjen hos regjeringen var stå stor at viljen til å regjere ble svært liten da 20% av statens oljeinntekter forsvant nærmest over natten våren 1986. I FrP var drømmen om ”15 på tinget” redusert til bare 2. Med status som Stortingets minste parti var nervene i helspenn og hevnfølelsen over et arrogant og mye større Høyre var absolutt tilstede.

Fakta
H, KrF og SP satt i regjering sammen de to siste årene før valget i 1985. H tapte 3 mandager, mens SP og KrF vant et hver. Nettotap for regjeringen var altså 1 mandat. Til sammenligning tapte FrP 2 av sine 4 mandater; altså halvparten – for dem som kan regne. AP og SV gikk frem med henholdsvis 5 og 2 mandater, altså 7. I tillegg var Stortinget utvidet fra 155 til 157 representanter ved dette valget.

Det ene mandatet regjeringen netto tapte, ble fatalt. Med status quo ville regjeringen beholdt flertallet med knappeste margin, 79 mot 78 mandater. I stedet ble det FrP, som til tross for å ha tapt halve representasjonen sin havnet ”på vippen”.

For å ta det prosentvis, også: Høyre gikk tilbake 1,4%, fra 31,8 til 30,4. FrP gikk tilbake fra 4,5 til 3,7. Ingen stor tilbakegang, men klart større enn Høyres når man ser på andel av stemmene partiet tapte.

Høyrebølgen
Fra 1977 til 1981 gikk de to høyrepartiene frem 9,6%, mens de 4 år senere tapte kun 2,2%. Høyrebølgen har aldri vært så sterk som ved valget i 1981. I 2001 nådde de nesten opp til denne toppnoteringen; partiene fikk 35,8%. I de nå 24 år siden høyrebølgens topp har H og FrP hatt en oppslutning på ca 1/3 av velgerne. 1993 representerer bunnen, med bare 23,3%, mens partiene i 1997 var på vei opp igjen, med 29,6%.

Det dårlige resultatet i 1993 kan forklares med 4 faktorer; Gro Harlem Brundtlands suverene stilling i Ap og blant velgerne, at Syse-regjeringen havarerte gjennom intern splittelse i november 1990, FrPs interne krangling i full offentlighet siden landsmøtet i 1991 – og EU-saken.

Kjekstad kommenterer forholdet mellom H og FrP, og Høyreledelsens frykt for FrP. Det er verdt en egen kommentar. Men ikke fra Kjekstad. Kan han ikke regne, går det vel også dårlig å vurdere de to partiene opp mot hverandre. Både som potensielle samarbeidspartnere, konkurrenter og motstandere.

Mest lest

Arrangementer