Ukategorisert

Sponheim strategiske bommert

I gårsdagens VG begikk Venstres leder Lars Sponheim en taktisk bommert, og slo bena under den strategien regjeringspartiene burde følge overfor FrP.

Sponheim begikk den selvfølgelighet å kalle FrP stuerent. Samtidig gikk han mye lenger enn nødvendig i Frp-tilnærming; han ser ikke bort fra et regjeringssamarbeide i fremtiden, men ikke i den kommende fireårsperioden. Hvorfor bedrive høyttenkning om et hypotetisk samarbeid langt inn i fremtiden – fremfor å konsentrere seg om å vinne valget om mindre enn 3 måneder? Det lurte nok kollegene i partiledelsen på, også. De var raskt ute med brannslukking.

For mange er det ubegripelig at et parti av FrPs størrelse – langt større enn Venstre – holdes utenfor regjeringssamarbeid. Det skal muligens en del pedagogisk begavelse til for å forklare velgerne dette. Regjeringspartiene virker så langt nærmest talentløse både til å mestre denne oppgaven, men også til å demme opp for FrPs og sosialistenes angrep på regjeringen.

Strategisk guru?
Internt i Venstre er det mange, spesielt i apparatet rundt regjeringen, på Stortinget, og på Venstres Hus som ser på Lars Sponheim som noe av en strateg. Og mannen har noen poenger, det skal innrømmes. I motsetning til ørkenvandringen som tidligere ledere bedrev (Hans Hammond Rossbach, Odd Einar Dørum, Arne Fjørtoft), klarte Sponheim å bringe partiet tilbake i sentrum av norsk politikk. Og inn i regjering. Faktisk inn i 2 på fire år. Hvem ville trodd det – ikke om sauebonden fra Hardanger – men om resolusjonskvernen og det evige diskusjonsforumet Venstre?

Selv store strateger kan ikke ha rett hele tiden. Men er Sponheim en stor strateg? Hvis ja, burde ikke da Venstre klart å få noe ut av samarbeidet? For eksempel en større forståelse hos velgerne for viktigheten av Venstre? Eller større velgergevinst? I dag, kort tid før nok et skjebnevalg i Venstres historie er gevinsten null på begge disse viktige områdene. Når man ser på Vs manglende uttelling for Sponheims strategiske disposisjoner burde flere spørre seg om hvor god strateg man blir av bare å ha nikkedukker og ja-folk rundt seg.

I hver sin ende av verdi-skalaen
Hvem er det Sponheim bedriver sin høyttenkning for? Det kan i hvert fall ikke være egne medlemmer og velgere. Man skulle tro at en som har vært partileder i snart 10 år kjenner ”sine” bedre enn gårsdagens intervju i VG gir uttrykk for. På listen over ønskede partier å samarbeide med er det knapt noen som kommer så langt ned hos V-folk som FrP.

Samarbeidsproblemene bunner naturligvis i svært ulike syn på mange saker; innvandring, integrering, flyktningpolitikk, landbruk- og distriktspolitikk, kultur, miljøvern, lokalt selvstyre – bare for å nevne noen.

Norsk Monitor har utarbeidet en oversikt over ”typevelgere” og deres kjennetegn. Disse typene er noe alle partistrateger forholder seg til. Det er ingen hemmelighet at V, Høyre og SV har velgere av samme type, mens FrP, AP og Sp har en annen type velgere. De førstnevnte er høyt utdannet, med en viss idealistisk innstilling til livet, og opptatt av verdier på en helt annen måte enn FrP-velgerne. Det er ingen overdrivelse å si at Venstres og FrPs velgere befinner seg i hver sin ende av verdiskalaen. Venstres velgere er landets kanskje mest liberale, mens det ikke vil være noen overdrivelse å si at FrPs er de minst liberale.

Når Sponheim sier samarbeidet må bli tettere mellom en konstellasjon der V inngår og FrP, skremmer han vettet av sine egne velgere. For ikke å snakke om å antyde at det kan bli aktuelt med regjeringssamarbeid i fremtiden.

Notorisk upålitelig
Det største problemet med FrP er ikke forskjellene i politikk, om noen skulle tro det efter ovenstående avsnitt. Neida, problemet er at FrP skifter politikk som andre skifter skjorte. Gjerne fra dag til dag. Alt efter hvilken hatt partiformannen har på. Er han antipolitiker eller statsmann? Er han populist eller borgerlig samarbeidsmann? En sak er at hans egne tillits- og folkevalgte må vente med å uttale seg til de har sjekket i media hva partiformannen mener akkurat i dag. De er tross alt vant til det, efter så mange år. Noe helt annet er det for eventuelle samarbeidspartnere å skulle forholde seg til noe slikt. Spesielt hvis det eksisterer skrevne avtaler. Hvorfor skulle Hagen respektere slike når han glatt tilsidesetter eget program om anledningen skulle by seg?

Et regjeringssamarbeid er avhengig av full tillit mellom deltagerne. Selvfølgelig kan det finnes en og annen løs kanon på de nedre dekk, men ikke blant offiserene. Carl I. Hagen vil ikke være en løs kanon på nedre dekk i et eventuelt regjeringssamarbeid. Han vil være som en atombombe – på broen.

Tyngdekraft eller plassering?
FrP-ledelsen har i lengre tid offentlig stilt seg helt uforstående til at et parti med 3,9% oppslutning ved forrige valg sitter i regjering. Som nevnt er de ikke alene. Venstre på sin side svarer at det ikke er kjøttvekten som avgjør – men plasseringen i det politiske landskapet. Og det er helt korrekt.

FrP har lenge vært et fløyparti i norsk politikk. Og er det i mange av de ovennevnte saker ennå. Samtidig har partiet moderert seg kraftig på noen områder. Barnehaveforliket ville vært utenkelig for noen år siden. Men så er da også dette forliket direkte i strid med partiets politikk..

For regjeringen er det fortvilende å være avhengig av et parti du aldri vet hvor du har. Og da er “aldri” ikke en overdrivelse. Det er bokstavelig ment. Spesielt når man er helt avhengig av dette partiet for å holde ikke-sosialistiske regjeringer i live. Så hvorfor ikke ta dem inn i varmen? Ansvarliggjøre dem, så å si? Det er forsøkt gitt en forklaring andre steder i denne artikkelen.

Kan man inngå forlik om statsbudsjettet år efter år, ja sågar basere hele sin eksistens på et parti man samtidig vil holde på en armlengdes avstand? For velgerne er det et mysterium. Og regjeringspartiene evner tydeligvis ikke å forklare hvorfor. Resultatet er en stadig økende oppslutning om FrP. I dagens Aftenposten spekuleres det åpent i om FrP blir største ikke-sosialistiske parti ved valget. Blir partiet stort nok, kan en regjering av enten H og FrP eller av FrP alene bli konsekvensen.

Budskapet til FrP-velgerne
Om Sponheims uttalelser er egnet til å skremme V-velgerne opp på gjerdet eller i fanget på partier i museumsalternativet (AP, SV, SP), er virkningen helt annerledes på FrP-velgerne. Det de hører er: ”Bare hold fast ved FrP så kommer de nok i regjering tilslutt!”. Og velgere som i dag stemmer Høyre fordi FrP aldri får direkte innflydelse vil budskapet være det samme; ”stemmer dere FrP slik at partiet blir stort nok havner Siv og Carl i regjering!”. Som om ikke Erna Solberg ikke har nok problemer i egne rekker med akkurat dette temaet fra før av. Hvordan velgerne nå kommer til å forflytte seg blant de ikke-sosialistiske partiene kan man bare forestille seg.

Venstre 05 som FrP 85?
Venstre er vant til et liv nær døden, med sperregrensen som livredder snarere enn plattform. Partiet har unngått å bli grepet av panikk (med enkelte unntak), og har holdt trøstig fast ved samarbeidet i regjering. Selv om det sliter. Selv om gevinstene uteblir. Det kan se ut som om det er V-folkene og ikke KrF som venter å få sin lønn i himmelen.

Partiets ledelse har lenge bedrevet et sisyfos-arbeid både overfor velgere og egne rekker på to områder; å forklare regjeringsdeltagelsen – og avstanden til FrP.

For ikke-sosialistiske velgere med grønnskjær og aversjon mot FrP har Sponheim og co utviklet et greit budskap: Venstre over sperregrensen er garanti for fortsatt ikke-sosialistisk regjering. Venstre i regjering er en garanti mot at FrP kommer i regjering. Og for å tviholde på noen velgere som flykter i redsel efter Sponheims høyttenkning i VG gjentar Olaf Thommessen og de andre i partiledelsen dette budskapet i Dagsavisen.

Når Sponheim i VG plutselig tar til orde for tettere samarbeid mellom regjeringen og FrP, og kanskje samarbeid i regjering en gang i fremtiden, slår han bena under sin egen argumentasjon for å stemme Venstre.

FrP-velgerne kommer til å holde fast ved sitt parti, Venstre-velgerne blir skremt vekk, og Sponheim kan komme i samme situasjon som FrP var i 1985; da lovet en hardt presset Carl I. Hagen at han aldri kom til å felle en borgerlig regjering (fremfor å fremstille FrP som en garanti for at en borgerlig regjering skulle føre en borgerlig politikk). Hvorfor stemme på kopien når man kan stemme på originalen? Slik tenkte velgerne i 1985. Slik kan de komme til å tenke 20 år efter; la oss stemme på FrP og H – slik at disse kommer i regjering! Da vil V være ute av regjeringen og sannsynligvis også ute av Stortinget.

Stuerent?
Det er en stor forskjell mellom å være politikkens paria og å være fullverdig deltager i en regjering. Hvorfor kommuniserer ikke regjeringspartiene dette? Skulle det være noe verre å samarbeide fra sak til sak med FrP enn med SV? Naturligvis ikke. Når Jens tar sjansen på å gå mange syvmilsskritt videre, og faktisk ta sjansen på et samarbeide med SV så har det sine klare grunner; tonen mellom lederne er god, partiene har nærmet seg hverandre, og SV er ikke på langt nær så uforutsigbart som FrP.

I årevis har borgerlige regjeringer inngått forlik med FrP både om statsbudsjett og andre saker. Hverken Syse-regjeringen, eller Bondeviks to regjeringer ville kommet til uten FrP. Presthus ble ikke statsminister i 1987, først pga. FrP, så Sp. Og Willoch måtte gå i 1986 fordi han ikke fikk den nødvendige avklaringen med FrP.

Statsbudsjett? Jo da, FrP sikret flertall for budsjettene for 1986, 1990, 1998, 1999, 2000 – og for alle budsjettene denne perioden unntatt et. Likevel klarer FrP på merkelig vis å unndra seg ansvar for hva partiet har vært med på. Det er likevel langt mellom dagens situasjon og budsjettforhandlingene som nesten endte i regjeringskrise før jul i 1985. Og da forliket var et faktum, nektet SP og KrF sine parlamentariske leder å la seg avbilde sammen med Hagen!

Talentløs regjering
Det er fristende å påstå at dagens regjering fortjener å tape høstens valg. Men det er for mye som står på spill. La oss derfor heller gi dem en dose refs for p være elendige taktikere og kommunikatører.

Det er 4 mulige flertallskonstellasjoner i det Stortinget som snart pakker sammen. Regjeringen med hvert av de 3 store opposisjonspartiene – eller de tre partiene sammen. Og sistnevnte konstellasjon har mot alle politiske ”naturlover” funnet hverandre opptil flere ganger, i kostnadskrevende vedtak. Som binder regjeringen og skyver prioriteringene til H, KrF og Venstre lenger nedover på listen. For når opposisjonen finner sammen sørger den også for trusler om både det ene og det andre hvis regjeringen ikke følger opp. Istedenfor å stille kabinettspørsmål har regjeringen valgt å føye seg. Tar man ikke et oppgjør med slikt parlamentarisk regjereri på et tidlig tidspunkt vil det straffe seg i lengden.

Mens opposisjonen lever høyt på meningsmålingene ser alle som vil se at regjeringspartiene seiler mot havari i september. Til tross for glimrende økonomi og gode resultater. Disse er uselgelige for regjeringen. For det er løftebruddene som synes. Spesielt i propagandaen til en aggressiv opposisjon. Den samme opposisjonen som har bidratt til å svinebinde regjeringen. Og dermed hindret regjeringen i å gjøre noe med sakene som nå brukes mot regjeringen? En håpløs situasjon. Men hvorfor bruker ikke regjeringen dette knallhardt mot opposisjonen? Det er da valgkamp!

De gode resultatene har regjeringen fått til på tross av at opposisjonen hele tiden har lagt hindringer i veien. De manglende resultatene skyldes de gangene opposisjonen har pålagt regjeringen å gjøre noe som er i strid med regjeringens egne prioriteringer. Kan det være så vanskelig å bygge et budskap rundt disse enkle kjensgjerningene?

Jens Stoltenberg er at museumsalternativet hans er det eneste realistiske flertallsalternativet. Mon det. Hvis Sp gjør det dårlig, kan de la være å gå i regjering. Og heller være en pest og plage utenfor. (Det samme kan for øvrig skje med KrF på borgerlig side). Jens elsker å plage Bondevik med det uavklarte forholdet til FrP.

Det er komplett ubegripelig at regjeringspartiene ikke tar parerer på følgende måte: Det er ikke noe vanskelig å skape et stabilt borgerlig regjeringsalternativ. De velgerne som ønsker dette må stemme på et av de tre regjeringspartiene. Ingen andre. Så enkelt kan det sies.

Venstres livbøye
den siste perioden har vært regjeringssamarbeidet, som har gitt partiet masse ekstra pr, samt langt mer politisk innflydelse enn om partiet satt i opposisjon med 2 på Stortinget. Likevel klarer ikke partiet å selge inn sine resultater til velgerne.

Som tidligere nevnt er V-velgerne gjerne idealister. De er mindre opptatt av maktspillet. Partiets velgere er så liberale at de ikke er spesielt glade for samarbeidet med KrF. Hvorfor Venstre ikke poengterer at et større Venstre gir mer gjennomslag for liberale verdier må man kanskje være partileder fra Vestlandet for å forstå. Venstre-velgerne smykker seg gjerne med sosial bevissthet og omtanke for de svakeste. Og oppfatter ikke Høyre som noen alliert. Men er Ap noe bedre? Venstre har gjort det til et poeng at Aps sosialdemokratiske A4-systemer er lite egnet til å fange opp den enkeltes utfordringer. Generelle velferdsordninger for alle er ”ut” i en periode med rå velstandsvekst for to tredjedeler av befolkningen. Likevel er det SV og FrP som fra hver sin side stjeler rått ved å fremstille seg som vanlige folks ombud i maktens korridorer. Et liberalt parti burde naturligvis påpeke at ikke nye velferdsordninger som skal administreres er det som løser fattigdomsproblemene, men i stedet å løfte bunnfradraget slik at folk klarer seg selv. De fleste, nesten uansett hvor stor nøden er, foretrekker å klare seg selv, fremfor å stå med luen i hånden foran en eller annen byråkrat. Man kan legge ut om egen elendighet, men det er ikke sikkert livet passer inn i skjemaene som danner en berlinmur mellom deg og byråkraten.

Sponheim liker å snakke om makt, og legge regjeringskabaler. Venstres håp er at partiet klarer å få frem hvorfor akkurat Venstre-folk skal bekle taburettene og stortingsbenkene. Da holder det ikke å snakke om kabaler. Man må snakke om de sakene folk er opptatt av. Der er Venstre så langt denne perioden like talentløse som sine regjeringspartnere.

Og så går partilederen hen og snakker om å slippe reven inn i hønsegården? I 2010 eller en lengre fjern fremtid. Sponheim leker russisk rulett både med regjeringens fremtid og partiets fremtid. Sitter han ikke egentlig der og hånler av sine sosialliberale velgeres fiendebilder? Av deres verste mareritt; Carl I. Hagens disipler ved kongens bord?

Med tanke på den helt greie argumentasjon Venstre tidligere har utviklet for å forsvare sin egen deltagelse i regjeringen – og samtidig at FrP holdes utenfor, er det vanskelig å se på Sponheims uttalelser i VG som annet enn en gedigen strategisk bommert. Kan hans egne leve med slikt?

Hvorfor i all verden skal vi gi Lars Sponheim fornyet tillit?

0 0 vurdering
Vurdering
3 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Petter Horntvedt Burdeshaw
Petter Horntvedt Burdeshaw
15 years ago

“En løgn blir ikke mer sann om den gjentaes”.
“Sannheten” om at Frp er vinglete og de andre partiene er forutsigbare er bare tull.
Tidsskriftet “Dine Penger” hadde for et par-tre år siden en gjennemgang av vinglingen til de andre partiene i form av Stortingsvedtak. Det var trist lesning. FrP ble jo ryddig i forhold. Jeg sier ikke at FrP er bedre enn de andre partiene, men de er heller ikke verre.

/ Petter

Petter Horntvedt Burdeshaw
Petter Horntvedt Burdeshaw
15 years ago

“En løgn blir ikke mer sann om den gjentaes”.
“Sannheten” om at Frp er vinglete og de andre partiene er forutsigbare er bare tull.
Tidsskriftet “Dine Penger” hadde for et par-tre år siden en gjennemgang av vinglingen til de andre partiene i form av Stortingsvedtak. Det var trist lesning. FrP ble jo ryddig i forhold. Jeg sier ikke at FrP er bedre enn de andre partiene, men de er heller ikke verre.

/ Petter

Kai
Kai
15 years ago

Det er faktisk et godt poeng Petter kommer med. Spesielt er det litt morsomt at et vingleparti som Venstre, som man overhode ikke vet hvor man har i noen politisk sak (selv ikke når det gjelder en god gammel Venstre sak som offentighetsloven), bruker det som argument mot regjeringsdeltakelse. Men hvem bryr seg om hva Venstre sier uansett…