Ukategorisert

EU-sammenbruddet fullt fortjent

I går brøt EU-toppmøtet sammen. Fullt fortjent. Tony Blair får ufortjent skylden. Samtidig setter Reiulf Steen likhetstegn mellom motsatte størrelser. EU-debatten er like kaotisk som vanlig.

At det første EU-toppmøtet efter folkeavstemningsresultatene i Frankrike og Nederland skulle ende i fiasko var ikke overraskende. Men det var lov å håpe at EU-lederne skulle vise seg voksne for oppgaven. Det var de ikke.

Rikes privilegier – fattiges håp
Det er lett å si seg enig med lederen av EUs formannskap, Jean-Claude Juncker, som sa at han følte skamrødmen bre seg da EUs nyeste og fattige medlemsland erklærte seg villig til å gi fra seg noen av de midlene de var tiltenkt, i håp om å få en løsning. For EUs rike land sa blankt nei. Landene som var blant stifterne av EU har gjennom flere tiår skapt et intrikat system av overføringsordninger til landbruket. Så omfattende og så dyre at de derfor blir et mål for svindlere; det er ingen hemmelighet at det svindles med landbrukssubsidiene. Skattebetalerne i EU betaler i dyre dommer for blant annet olivenlunder som ikke eksisterer.

Man kan nikke forstående til Storbritannias statsminister Tony Blairs vantro når lederne i landene som mottar mest subsidier uttaler at i disse ordningenes eksistens ligger EUs fremtid. Likevel er det Blair som får skylden. Fordi han ikke ville gi opp den spesielle rabatten som Margaret Thatcher i sin tid forhandlet frem. Blairs politikk hviler i mange sammenhenger på reformer og nyskapninger Thatcher gjorde. Så også i EU-sammenheng. Blair vil reformere EUs landbrukspolitikk, men Chirac nekter. Han er upopulær nok fra før av, om han ikke skal la sine siste år som president formørkes av en konstant krig med egne bønder.

I de rike EU-landenes privilegier ligger de fattige EU-landenes håp. De har sett hvordan Hellas, Spania og Portugal er blitt løftet opp og frem av medlemskapet i Unionen. 15 år efter at kommunistregimene i Øst-Europa forsvant har mange av landene funnet veien inn i EU, i håp om demokratisk stabilitet og at et felles marked for arbeid, varer og tjenester samt EUs enorme subsidier og mangfold av støtteordninger skal bringe Europas velferd østover; forbi det gamle jernteppet.

I EU gjenspeiler den gamle historien seg; de rike tviholder på sine privilegier men de fattige banker ikke trenger å banke på døren. De er innenfor, men står og tigger ved bordet. I de rike landene er det flust av problemer. Økonomier som ikke bærer generøse velferdsordninger; som i Tyskland. I Øst-Europa er de glade for å ha fått tilgang til markedene, både for å få avsetning for egne varer og tjenester – og for å eksportere overflødig arbeidskraft. Samtidig må de tiltrekke seg kapital. Det gjør de ved å skape radikale skattesystemer vi ikke finner i vest, med lave skattesatser. EUs rike land har mer enn én bekymring med sine fattige fettere. De kan ikke like gjerne jage dem ut av døren, heller.

Steen skaper syndebukker
I Aftenposten forsøkte Reiulf Steen, tidligere (katastrofal) Ap-leder å skape syndebukker der de ikke finnes. Han setter likhetstegn motsatte størrelser som nylibralisme og elitestyre, og gir denne merkelige konstruksjonen skylden for EUs problemer. Snakk om å kaste sten i glasshus.

Hvem andre enn EU-landenes styreglade sosialdemokrater er det som forsøker å omskape EU fra å være et nasjonenes fellesmarked til å bli en føderal europeisk statsdannelse? Som feilaktig bruker pyntebegrepet harmonisering om å overse ulike lands forskjellige tradisjoner og i stedet skape én standard for alle former for politikk; fra trygdesystemer og skatteordninger til definisjoner av frukt og grønnsaker. Som i tradisjonell velferdsstatstenkning skal etablere enhetlige europeiske velferdsordninger, og subsidieregulert økonomi fremfor frie markeder.

Det er disse sosialdemokratene med sine store styringsprosjekter Reiulf Steen forsøker å hvitvaske. Det er naturligvis ikke disse som har skylden for EUs krise. Han sier at EU ikke har innfridd løftene, og at langvarig høy arbeidsledighet skaper bekymring for at sosiale velferdsordninger skal forsvinne.

La oss minne Reiulf Steen om at når et beskyttet marked som EUs åpnes skaper det turbulens. Billigere varer og tjenester utkonkurrerer dyre varer og tjenester beskyttet av tollmurer og subsidier. Billig arbeidskraft erstatter arbeidskraft som for lengst har priset seg selv ut av enhver sunn konkurranse; omfattende velferdsordninger krever høye skatter – som får arbeidstagere til å kreve høyere lønninger for å sitte igjen med noe når staten har tatt sitt. Høyere lønninger må gjenvinnes gjennom å øke prisene på varer og tjenester. En evig spiral for land som tviholder på en ødeleggende sosialdemokratisk velferdsstatsmodell.

Det er Reiulf Steens europeiske partifeller som aldri har tålmodighet til å la utviklingen gå naturlig, men som med et umettelig begjær efter ”prosjekter” som kan plassere dem i historiebøkene forsøker å skape en europeisk velferdsstat. Uten hensyn til landenes ulike tradisjoner, både for velferdsnivå og statens ansvar og innblanding. Er det noen som skulle vært plassert i skammekroken er det de sosialdemokratiske og byråkratiske elitene i EU. De som spiller hasard med vanlige folks hverdag og lommebok.

Et Europa uten grenser
Med det indre marked fikk mennesker bosatt innenfor EØS-området mulighet til å handle med hverandre, ta arbeid hos hverandre – og dermed på mer permanent basis utvide den kontakten og kunnskapen om hverandre som tilfeldige reiser og ferieturer hadde gitt. Kanskje ville engelskmenn finne ut at franske viner og tysk mat ikke er så ille. Kanskje ville italienere foretrekke elektriske produkter fra Nederland, ost fra Belgia og ferie i Danmark?

Konvergenskravene (om budsjettunderskudd, inflasjon, statsgjeld etc) gav håp om at EU-landenes politikere endelig hadde innsett at en politisk styrt økonomi ikke virker. Men de var jo ikke sosialdemokrater for ingenting; den politiske innblandingen i markedet fortsatte, subsidier og reguleringer lever sitt eget liv.

Drømmen om et Europa som gradvis smelter sammen og blir ett – i respekt for at forskjeller ikke kan utryddes med regler og vedtak – lever ennå. Men ikke mye lenger, om politikere som i likhet med Reiulf Steen lever med ansiktet mot fortiden, får diktere utviklingen.

Det er fortsatt håp for EU, om man legger sosialdemokratiske styringsambisjoner om det perfekte samfunn og det perfekte menneske (underordnet en høyere statsmakt) tilside.

0 0 vurdering
Vurdering
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Kyrre
Kyrre
15 years ago

Artikkelforfatterens tydelige EU-skepsis kan sikkert rettferdigjøres av den tradisjonelle maktglade sosial- eller kristen-demokratiske eliten som har kjørt showet. Men dette forklarer ikke en prinsipiell liberalistisk motstand mot den underliggende ideen. Tvert imot, EU kan sees som et middel for å bryte ned overdrevne statstrukturer, og gi like rettigheter til alle, på tross av vårt anakronistiske tvihold på nasjonalstaten som alfa-omega i verden. EU er et viktig -om langt fra perfekt- steg i rigtig retning av en global rettstat, et mål alle liberalister burde dele.

Eirik Haver
15 years ago

Selv om man kanskje som liberalist først ser positivt på EU med sine fire friheter. Problemet er kanskje at istedenfor et lite proteksjonistisk område, skaper man et stort proteksjonistisk område. For EU har da tollbarrierer og subsidierer landbruket innenfor sine grenser!

Jeg trodde en gang fullt ut på EU men blir mer og mer skeptisk. Det man skulle ønske var frihandel mellom frie land. Som Randianere sier man vel at man ikke handler med ufrie (sosialistiske land) i samme grad som man ikke handler med kriminelle.