Hedersbetegnelsen ”konstitusjonens vokter” er ufortjent når man bruker parlamentarismens historie selektivt til støtte for eget partis strategi i en gitt situasjon.
Dessuten demonstrerer Carl I. Hagen sin historieløshet når han påberoper seg Bortens avgang til støtte for sitt syn på om Bondevik må gå av efter valget. Media har vært flinke til å informere om dette når de i øst og vest har slaktet Hagens utspill. Ingen vi har sett har dog gitt en uttømmende oversikt over de20 regjeringsskiftene som har vært efter 1945. I bakgrunnen for disse finner vi også den (uskrevne) parlamentariske sedvane som sammen med Grunnloven utgjør norsk statsskikk.
Det er forøvrig et diskusjonsspørsmål om Willochs utvidelse av regjeringen i 1983 kan kalles en ny regjering. Han gikk ikke av, bare presenterte kongen for en regjering med noen andre statsråder fra 2 andre partier.
Konstitusjonens taktiker?
Carl I. Hagen er berømt og beryktet for sitt kjennskap til parlamentariske spilleregler og Stortingets forretningsorden. Derfor har han ofte fått merkelappen ”konstitusjonens vokter”, i likhet med for eksempel tidligere stortingspresident Guttorm Hansen (Ap).
Imidlertid vil denne artikkelen vise at Hagen slett ikke har hold for sine påstander om at Bortens avgang i 1971 gir presedens for hva Kjell Magne Bondevik må gjøre efter høstens valg. At Hagen bruker dette eksempelet viser bare at han har mangelfull kjennskap til historien.
Hagen tror kanskje at Norge allerede har investitur, men hvorfor da laget et grunnlovsforslag om dette i Stortinget? For det har han da vitterlig gjort.
Parlamentarismens hovedregel
i Norge er at en regjering sitter til den enten blir felt av et mistillitsforslag, eller at Stortinget ikke bøyer seg for et kabinettspørsmål fra regjeringen. En norsk regjering kan derfor sitte til den får Stortingets flertall mot seg, og dette betyr at spesielt mindretallsregjeringer må vurdere om de skal godta nederlag i små eller store saker, og heller drøye med å sette sin stilling inn (kabinettspørsmål) på en sak som er alvorlig nok til å forsvare å gå av. Samtidig må en slik regjering nøye vokte seg for å utfordre Stortinget unødig. Da risikerer den mistillitsforslag mot seg.
Investitur betyr at en regjering for å tiltre må ha parlamentets tillit uttrykt i vedtak. En slik ordning har for eksempel Tyskland. Carl I. Hagen har foreslått å innføre en slik ordning i den norske grunnloven.
Norske regjeringer går av efter valg – eller turbulens i Ap
En gjennomgang av de 18 regjeringsskiftene i Norge mellom 1945 og 2001 gir overskriftens fasit. Det har vært 15 valg i Norge i denne perioden, 7 av dem har resultert i regjeringsskifte (2 av valgene gav en endret situasjon i Stortinget, men førte ikke umiddelbart til skifte). 5 ganger har det vært regjeringsskifte på grunn av intern turbulens i Ap. 2 regjeringer har gått av fordi mistillitsforslag mot dem har fått flertall i Stortinget, mens 2 regjeringer har gått av fordi Stortinget ikke ville bøye seg for regjeringens kabinettspørsmål. 2 regjeringer har gått i indre oppløsning. 1 regjering gikk av fordi den stilte ”kabinettspørsmål” til folket (på EF-saken). Willochs regjering ble altså utvidet i 1983.
Mistillit og kabinettspørsmål – den viktige forskjellen
Likheten er at i begge tilfeller går regjeringen av. Forskjellen er hvem som bruker hvilket virkemiddel. Mistillitsforslag fremsettes i Stortinget, gjerne av opposisjonen, når de (som ordet indikerer) ikke lenger har tillit til enten en statsråd eller hele regjeringen. Kabinettspørsmål brukes av regjeringen, for å få parlamentet (i Norge Stortinget) til å bøye seg for regjeringens vilje – i saker der det er klart at flertallet ikke støtter regjeringens forslag.
Det er derfor Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik gikk av i 1986 og 2000, mens Gerhardsen IV og Lyng ble felt i 1963.
Hva har Carl I. Hagen egentlig sagt?
Han hadde et todelt budskap; at FrP ikke vil støtte en ikke-sosialistisk regjering som fortsatt har Kjell Magne Bondevik som statsminister. Og: At FrP ikke vil støtte en regjering ledet av Jens Stoltenberg.
Forutsatt at det fortsatt er ikke-sosialistisk flertall på Stortinget efter valget må FrP velge mellom å uttrykke støtte til en regjering med Jens Stoltenberg som statsminister, eller fremme mistillitsforslag mot Bondevik når Stortinget trer sammen i oktober. Gjør han det første er det solid presedens i parlamentarisk historie for at Bondevik må gå av. Gjør han det siste, må han bare satse på at museumsalternativet (AP, SV, SP) støtter forslaget. Da har FrP imidlertid plassert seg i en situasjon som gjør at H, KrF og V med rette kan beskylde Hagens folk for å ha innsatt Jens Stoltenberg. Det er nettopp dette Hagen ikke ønsker.
Hagen vil ha en ikke-sosialistisk regjering der FrP deltar og Bondevik ikke er statsminister. Sånn omtrent det motsatte av hva for eksempel Venstre vil. I Dagens Næringsliv i dag bruker kommentator Kjetil B. Alstadheim byrådsskiftet i Oslo i 2003 som eksempel på hva som kan skje.
Hagen kan i hvert fall ikke bruke sin taktikk fra Oslo bystyre i 1995 for å vaske sine hender. Der trodde alle at FrP måtte velge mellom AP/SV og H/KrF/V. Hagen hadde finlest reglementet i bystyret, og visste at FrP kunne fremsette sitt eget forslag – noe partiet også gjorde. Dermed kunne de ikke tvinges til å velge. Ap/SV hadde flest stemmer (uten flertall) – og kunne dermed fortsette.
I Stortinget er det som kjent presidenten som rådgir kongen. I en avklart situasjon er oppgaven grei. Er situasjonen uklar kan presidenten anbefale kongen å snakke med alle de parlamentariske ledere. Dette bidrar til å gi en eller annen form for avklaring.
Motvillige Gro
I 1989 ble det fortsatt ikke-sosialistisk flertall, men da med et mye større FrP ”på vippen” mellom AP/SV og H/KrF/SP. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i juni la de 3 sistnevnte frem en særmerknad med 22 punkter, og denne skulle danne grunnlaget for en ny regjering med partiene fra Willochs tid. Det var mange som tvilte på viljen og ikke minst evnen hos de 3 partiene. Spesielt fordi det efter valget var et stort og selvbevisst FrP som kunne velge mellom de to regjeringsalternativene. Det var først da Carl I. Hagen utvetydig overfor Gro Harlem Brundtland fastslo at han støttet trepartialternativet at Gro gav opp, og overlot regjeringsmakten til Jan P. Syse og hans folk.
Før hennes regjering tiltrådte i 1986 var hun heller ikke villig til å gå på som statsminister uten videre. Det var jo ikke-sosialistisk flertall i Stortinget! Da var jo ikke hennes skyld at Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik og Johan J. Jakobsen lot være å avklare regjeringens parlamentariske grunnlag efter valget i 1985. Det burde de gjort – for valget gav som konsekvens at regjeringen mistet flertallet. Da presidenten gav kongen råd om å be Gro som leder av det største partiet i Stortinget om å danne regjering, ba hun isteden kongen innkalle lederne for de ikke-sosialistiske partiene i Stortingets flertall. Og de pekte alle på henne. Da først dannet hun regjering. Det fantes intet alternativ!
Det var for øvrig samme feil Einar Gerhardsen gjorde i nøyaktig samme situasjon i 1961; da Ap mistet flertallet, og SVs forløper SF havnet ”på vippen”. I begge tilfeller ble det regjeringsskifte – ikke som en konsekvens av valget, men efter at en ”situasjon” oppsto i Stortinget.
Jens Stoltenberg fulgte i Brundtlands fotspor i 2001 da han ventet med å gå av til det var avklart at H, KrF og V ville danne regjering – og at FrP støttet en slik regjeringsdannelse. I snitt tar det ca 1 uke å danne koalisjonsregjeringer i Norge. Bondevik II brukte en måned, fordi H og KrF kranglet om hvem som skulle ha statsministerposten.
Koalisjoner i oppløsning
I 1971 gikk Borten-regjeringen i oppløsning. Regjeringspartnerne H, KrF og V mistet tilliten til statsminister Per Borten (SP). Han ble beskyldt for å være kilden til at en fortrolig rapport om EF-kommisjonens holdning til norsk landbruk havnet i Dagbladet. Det var nok bare dråpen som fikk begeret til å flyte over. Borten var kjent for nølende og passiv ledelse, og for å åpne for omkamper på saker som endelig hadde fått sin avgjørelse. Regjeringspartiene (unntatt Bortens SP) forsøkte seg på det samme som Hagen gjør nå; man trengte jo ikke bytte regjering – bare statsminister. Det ble derfor ført forhandlinger om en ny regjeringsdannelse, da med Kjell Bondevik (KrF) som statsminister. Dette strandet på SPs motvilje, og Bondevik (onkel til dagens statsminister) utbrøt de kjente ordene; ”Eg er djupt såra og vonbroten” (over SPs svikefulle oppførsel). Situasjonen var dog annerledes enn i dag (og Carl I. Hagen tenker seg efter valget); regjeringspartiene hadde flertall, og ingen uberegnelig Hagen ”på vippen”. Borten var for øvrig ikke Dagbladets kilde.
Om 1971 skal kunne brukes som eksempel, så er det til det motsatte av hva Carl I. Hagen hevder: En regjering kan ikke fortsette bare man bytter ut statsministeren..
I 1990 var det Jan P. Syse (H) som fikk beskjed om at Anne Enger Lahnsteins SP ikke ønsket å sitte i regjering lenger, på grunn av EU-saken. Sp foretrakk like EU-vennlige AP fremfor Høyre. SP hadde behov for en frihet i EU-saken som regjeringsdeltagelse med H ikke kunne gi dem.
Et råd til Carl I. Hagen
Hvis Liberaleren skal gi FrP og Carl I. Hagen et råd om hvordan han skal bruke norsk politisk og parlamentarisk historie for på en relevant måte å håndtere motviljen hos regjeringspartiene mot å inkludere FrP i regjeringen, må det bli dette:
Se hvordan det går med regjeringer som havner i mindretall og ikke avklarer sitt parlamentariske grunnlag!
Oversikt over norske regjeringsskifter;
For de som ikke har oversikten over norske regjeringsskifter i hodet, bringer vi en kort og informativ oversikt her:
1945: Valg gav Ap rent flertall, og regjeringen Gerhardsen II (Ap, 1945 – 51) avløste Gerhardsen I (saml., 1945).
1951: Rokeringer i Ap, Torp (1951 – 55) avløser Gerhardsen II.
1955: Rokeringer i Ap: Gerhardsen III (1951 – 63) avløser Torp.
1961: Valg gjør at Ap havner i mindretall, men fortsatt sosialistisk flertall.
1963: Flertall for mistillitsforslag gjør at Lyng (H, KrF, Sp, V, 1963) avløser Gerhardsen III.
1963: Flertall for mistillitsforslag gjør at Gerhardsen IV (Ap, 1963 – 65) avløser Lyng.
1965: Valg gav ikke-sosialistisk flertall. Borten (Sp, H, KrF, V, 1965 – 71) avløser Gerhardsen IV.
1971: Intern mistillit mot statsministeren gjør at Bratteli I (Ap, 1971 – 72) avløser Borten.
1972: Resultatet av folkeavstemningen om EF gjør at Korvald (KrF, Sp, nei-V, 1972 – 73) avløser Bratteli I.
1973: Valget gir sosialistisk flertall, og Bratteli II (Ap, 1973 – 76) avløser Korvald.
1976: Rokeringer i Ap: Nordli (Ap, 1976 – 81) avløser Bratteli II.
1981: Rokeringer i Ap: Gro Harlem Brundtland I (Ap, 1981) avløser Nordli
1981: Valget gav ikke-sosialistisk flertall: Willoch (H, 1981 – 83) avløser Brundtland I.
1983: Avklaringer i Sp og KrF om abortsaken gir Willoch mulighet til å ta disse partiene inn i sin regjering, som dermed blir en flertallsregjering (H, KrF, SP, 183 – 85).
1985: Valget fører til at regjeringspartiene mister flertallet, men fortsatt ikke-sosialistisk flertall.
1986: Kabinettspørsmål får ikke flertall, og Gro Harlem Brundtland II (Ap, 1986 – 89) avløser Willoch.
1989: Valget gir ikke-sosialistisk flertall: Syse (H, KrF, SP, 1989 – 90) avløser Brundtland II.
1990: Sps behov for å frigjøre seg foran EU-kampen gjør at Syse-regjeringen går i oppløsning. Gro Harlem Brundtland III (Ap, 1990 – 1996) avløser Syse
1996: Rokeringer i Ap: Jagland (Ap, 1996 – 97) avløser Brundtland III.
1997: Valget gir ikke-sosialistisk flertall: Bondevik I (KrF, Sp, V, 1997 – 200) Avløser Jagland.
2000: Kabinettspørsmål får ikke flertall, og Stoltenberg (Ap, 2000 – 01) avløser Bondevik I.
2001: valget gir ikke-sosialistisk flertall: Bondevik II (KrF, H, V, 2001 – dd) avløser Stoltenberg.
Stortingets flertall 1945 – 2005 har vært slik sammensatt:
1945 – 61: Ap
1961 – 65: AP og SF
1965 – 73:H, KrF, SP, V
1973 – 81: Ap og SV
1985 – 85: H, KrF, SP
1985 – 2001: H, KrF, SP, FrP
2001 – 2005; H, FrP, KrF
