Ukategorisert

Eiendomsretten – en ikke-sak?

Kjell Christian Ulrichsen fortsetter kampen for privat eiendomsrett. Det er bra. Grunnlovens bestemmelser om privat eiendomsrett taes ikke på alvor i Norge.

Dagbladet kan i dag fortelle at finansmannen Kjell Christian Ulrichsen vil sloss videre i rettssystemet for retten til å bade usjenert på holmene som ligger i havet utenfor eiendommen hans i Sandefjord. Mot ham står friluftsfolket, som mener at retten til å ferdes i strandsonen beskytter dem – og ikke Ulrichsens private eiendomsrett. Ulrichsen er ikke alene om å kjempe for at Grunnlovens formuleringer om eiendomsrett skal bli tatt seriøst.

Fylkestinget overprøvet Asker
Nylig så vi fylkestinget i Akershus foreta hastebehandling av en byggesak Asker kommune hadde brukt et helt år på å behandle. Bygningsrådet i Asker gav finansmannen Kjell Inge Røkke lov til å bygge et større hus enn vanlig i området der han har kjøpt flere eiendommer på fullstendig lovlig vis.

Rett efter at bgningsrådet i Asker fattet sitt vedtak, sendte Askerbøringen Hildur Horn Øien hasteinnkallelse til fylkestinget i Akershus. Hun mente det burde finnes en verneplan for området Røkke ville bygge i. Fantes det ikke lovmessige hjemler for å stanse Røkke, kunne de alltids ty til behovet for en plan. Som en rest efter sovjetisk planøkonomi finnes det i Norge planer for det meste. Og planer er politikerne i kommunestyrer og fylkesting pålagt å vedta med jevne mellomrom.

Ordføreren i Asker, Morten Strand, korrigerte sambygdingen og ”overordfører” Horn Øien ved å påpeke at det fantes en plan for området, men Røkkes eiendommer falt utenfor området som var regulert i planen!

Fylkesting rundt om i landet er overprøvingsinstans for kommunale vedtak. Hvis fylkestinget (eller som regel fylkesutvalget, tilsvarer formannskap på fylkesplan) finner det for godt, legger de inn en innsigelse (juridisk term for protest) mot kommunalt vedtatte planer – hvis fylkespolitikerne mener kommunepolitikerne ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til ditt eller datt. Dette er en inngripen i det kommunale selvstyret – men fylkespolitikerne har altså hjemmel for dette i lov.

I Akershus var det H, FrP og 1 fra Ap som ville la kommunens vedtak stå. Under henvisning til det kommunale selvstyret. 20 representanter ville la Røkke bygge, 23 – altså flertallet – stemte for innsigelse. Dermed er det fylkesmannens (regjeringens representant) juridiske avdeling som skal avgjøre saken.

Salget av Forsvarets eiendommer
er et annet eksempel på at politikerne gjør om på et vedtak. I dette tilfellet et vedtak som har betydning for statsbudsjettets inntektsside. Flertallet på Stortinget, regjeringen og Ap, hadde budsjettert med inntekter fra salg av eiendommer Forsvaret ikke trenger. Eller for å si det på en annen måte; ikke har råd til å beholde.

En sak er at selve salgsprosessen i mange tilfeller var utrolig klønete gjort. Noe annet at salget av enkelteiendommer ble upopulært. Kristne sekter blir ikke mer populære av å kjøpe opp eiendommer folk ser for seg å kunne bruke til å ferdes i på fritiden.

Av frykt for at museumsalternativet skulle bruke salget av eiendommer mot regjeringen, gjorde regjeringen kuvending. Nå skal det offentlige beholde eiendommene, og sørge for at de brukes til rekreasjonsområder for folk flest. Populistene (i dette tilfelle Ap og SV) vant igjen.

Grunnloven – bare til pynt?
Hva sier så Grunnloven om privat eiendomsrett? Den er regulert i § 105: ”Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen.” Dette er den klareste formulering fedrene på Eidsvoll gav om privat eiendomsrett!

Hvordan kan vi tolke dette? Jo, at privat eiendomsrett finnes. Hvis ikke, ville det jo ikke være noe poeng av staten å gi folk erstatning hvis staten trenger deres eiendom.

Da Grunnloven ble skrevet, var det liberalismens oppfatning om forholdet individ-stat-frihet-eiendom som påvirket formuleringene. Selv om rettsstatsprinsipper ble nedfelt i Grunnloven, var tydeligvis ikke fedrene på Eidsvoll helt stødige i hva personlig frihet, avtalefrihet, næringsfrihet – og dermed retten til privat eiendom, innebar. I så fall burde det ikke vært gjort forskjell på om staten, et privat firma eller en person ønsket å kjøpe en eiendom; det bør være en budrunde, og høyeste bud vinner. Muligens var det også et pragmatisk syn som gjorde seg gjeldende; staten var fattig – så hvorfor ikke gi staten rett i lovs form til å gi erstatning. Uten å måtte konkurrere med andre i en budrunde som gjerne driver prisene i været langt over takst?

Det er ikke snakk om at staten eller andre offentlige instanser skal ekspropriere (statlig legalisert tyveri) deler av eiendommen til Ulrichsen. I dag er man mer raffinerte: Staten lager lover som regulerer hva du kan gjøre med din private eiendom. For eksempel kan du ikke nekte folk å ferdes på eiendommen, hvis den grenser mot havet (fri ferdsel i strandsonen).

Liberaleren har tidligere omtalt hvordan privat eiendomsrett oppstår. Både til fysiske gjenstander og til fast eiendom.

Ensom svale
Jeg er vara til Venstres gruppe i Akershus fylkesting. Og kunne godt tenkt meg å ha møtt da Røkke-saken ble behandlet. Jeg ville valgt å fokusere på privat eiendomsrett. Ikke bare på kommunalt selvstyre (slik, paradoksalt nok, H og FrP gjorde). Jeg har på følelsen at jeg ville blitt en ensom svale i fylkestinget.

For eiendomsretten er underordnet en ”kollektiv rett” til fritt å ferdes i skog og mark, og på strendene.

Går du med tanker om å kjøpe privat eiendom bør du tenke nøye over beliggenheten.

For privat eiendomsrett i Norge er en illusjon.

Tags:

Fra arkivet