Ukategorisert

Egeninnsats straffes, incentiver virker

Svein-Inge Thime trekkes 150 000 i trygd fordi han jobbet 5 000 kr mer enn lovlig. Et godt eksempel på hvordan trygd fungerer.

Selve trygdens vesen er nemlig å belønne de som ikke jobber. Trygder er subsidiering av det å ikke produsere noe som andre er villig til å betale for. Dette gjelder alle former trygd, uføretrygd og arbeidsledighetstrygd er gode eksempler.

Den økonomiske konskevensen av trygd er som Thime opplever. Arbeidsinnsats har null eller negativ økonomisk betydning for den som gjør en ekstra innsats. Trygd er en økonomisk oppfordring til å ligge samfunnet til byrde fremfor å stå på egne ben. Såsant man tror på at økonomiske incentiver har betydning. Å nekte for incentiver sin betydning er så dumt at et slikt synspunkt diskvalifiserer den som tror slikt fra enhver politiks debatt.

La meg illustrere det logiske poenget med incentiver. Du tilbyr to statistiske grupper med 100 mennesker en økonomisk avtale. Den første gruppen mennesker får valget: Du får 1 kr i timelønn for å stå her i 10 timer og selge tyggegummi. Den andre gruppen får følgende tilbud: Du får en timelønn på 100 000 kr for å stå her i 10 timer og selge tyggegummi. Hvis du tror at flere i gruppe 2 tar imot jobbtilbudet, så tror du på incentiver. Hvis du tror at flere i gruppe 1 tar imot jobbtilbudet, så er du hjernedød.

Det kan selvsagt diskuteres hvor stor effektiv incentiver har, spesielt i marginale tilfeller. Å avvise effekten er imidlertid patetisk, noe selvsagt de som har lagd trygdelover har forstått. En av grunnene til at det er en øvre grense for mye man kan tjene uten å miste trygden, er for å hindre økonomisk rasjonelle mennesker å jobbe inn 200 000 kr i året og likevel motta trygd.

Du har her en balanse mellom å oppmuntre mennesker til å delvis begynne å jobbe, samtidig som de ikke kan få i både pose og sekk. Men et system med klare grenser, vil uansett føre til store problemer, mennesker jobber ikke 100-vis av timer gratis!

For mange år siden foreslo Milton Friedman et system med såkalt negativ skatt for å få incentivene på rett kjøl. Ideen er kort oppsummert at man ved en gitt inntekt X hverken får trygd eller betaler skatt. På hver krone over X, betaler man Y prosent i skatt og for hver krone under X, får man Z prosent i trygd/borgerlønn. På den måten skal man få incentiver til å jobbe mest mulig, uansett hvor lite det er snakk om. Pål Moen skrev en lengre artikkel om negativ skatt i Fri Politisk Journal på midten av 90-tallet, der han anbefalte negativ skatt istedenfor både vanlig trygd og vanlige ideer om borgerlønn. Se denne artikkelen fra Ideer om frihet for kritikk av negativ skatt med bakgrunn i et praktisk forsøk i USA på begynnelsen av 70-tallet.

Comments are closed.