Ukategorisert

Liberalisme – et spørsmål om tro?

Noen fornekter eksistensen av naturgitte rettigheter, og mener disse ikke kan bevises logisk. Derfor blir liberalismen et spørsmål om tro, hevder de. Har de rett?

Hvis naturgitte rettigheter ikke eksisterer rokker det ved selve fundamentet for liberalismen. Derfor er det naturligvis avgjørende å kunne bevise eller forutsette eksistensen av naturgitte rettigheter.

For å kunne svare på spørsmålet (i ingressen) må man vite noe om hvorfor liberalismen ble til, om hovedprinsippene, og om alternativene. Det er dette denne artikkelen kort skal prøve å skissere.

Tenk deg et samfunn..
der den/de som styrer hevder at de har Gud på sin side. Der du kan kastes i fengsel uten lov og dom, uten å kjenne anklagene eller anklagerne (minner om Kafka?), og kan holdes fengslet for resten av livet – eller slippe ut i morgen. Der du kan tvinges til å jobbe på andres eiendom, gratis. Der du kan bli fratatt din egen eiendom (hvis du i det hele tatt har noen) uten å ha noen å protestere til. Der du ikke kan reise til nabokommunen, langt mindre til et annet land – uten å få myndighetenes godkjennelse først. Der du ikke får benytte dine talenter, din kompetanse og dine forretningsideer. Der kvaliteten og prisen på offentlige tjenester var avhengig av hvem du møtte i det offentliges tjeneste (korrupsjon). Der du ikke kan dyrke din religion – eller la være å dyrke religion uten innblanding. Der du ikke kan ytre deg fritt om noe som helst, og i hvert fall ikke om ”statsstyrelsen” og om øvrighetspersoner, uten å risikere å havne i fengsel. Der andre nyter godt av alt du ikke får nyte godt av (privilegiesamfunnet). Der rettigheter er fordelt efter arv, familie, inntekt, formue og bekjentskaper – og der dette også fritar for plikter alle andre har (f.eks militærtjeneste).

Jeg går ut fra at du like lite som jeg ville likt å leve i et slikt samfunn. Et slikt samfunn var bl.a det franske eneveldet (l’ancien regime) før revolusjonen i 1789.

Tenk deg at du lever i et samfunn hvor du blir avkrevet skatter og avgifter, men ikke kan influere på hvordan pengene dine blir brukt. Tenk deg at disse pengene hverken kommer deg, dine nærmeste eller naboer og medborgere til gode. I stedet blir pengene brukt til å betale for påfunn fra folk som tjener mye mer enn deg – men som har rotet bort sine egne penger først.

Et slikt samfunn var de engelske koloniene i Nord-Amerika før uavhengighetserklæringen i 1776 – og også England for svært mange av dets innbyggere.

Jeg kunne valgt omtrent hvilket som helst samfunn fra denne tiden, og beskrivelsen ville vært den samme. Men det var i Frankrike, England og i de engelske koloniene i Nord-Amerika at folk ikke bare ønsket seg forandring – men også forsøkte å gjøre noe for å realisere den.

En annen verden må være mulig
tenkte de første liberalistene, og lurte på hvordan de skulle få til forandring i samfunnet de levet i. For de som sitter på toppen av pyramiden i et privilegiesamfunn (enten det er et eneveldig monarki eller et kommunistisk diktatur) gir jo ikke frivillig fra seg sine fordeler. Derfor måtte liberalistene presentere et filosofisk grunnlag for sitt syn – et grunnlag som både var en helhetlig samfunnskritikk og samtidig grunnlaget for et helt annet samfunn.

I stedet for å småflikke på privilegiesamfunnet valgte liberalistene å stille opp en alternativ samfunnsorden. De tok utgangspunkt i samfunnets minste, dog grunnleggende enhet; det enkelte menneske.

De første liberalistene stilte (seg) noen grunnleggende spørsmål. Og gav svar.

– Hvordan blir alle mennesker likeverdige? Ved at de har de samme, grunnleggende rettigheter
– Hvordan beskytte disse rettighetene? Ved å opprette en organisasjon med monopol på legal bruk av fysisk makt (staten)
– Hvordan gi denne organisasjonen autoritet foran alle andre? Ved at individene som i sum utgjør den avgir litt av sin suverenitet (rettighetene) til organisasjonen (folkesuverenitetsprinsippet)
– Hvordan hindre at makten (i den nye) staten blir eneveldig? Ved å organisere staten slik at oppgavene utføres av ulike instanser, som hver er uavhengige av hverandre (maktfordelingsprinsippet)
– Hvem skal drive staten og påse at oppgavene utføres slik forutsatt? Ved at individene velger representanter til å drive staten for seg (representativt demokrati)
– Hvordan hindre at representantene misbruker sin makt? Ved å skifte dem ut med jevne mellomrom (frie, hemmelige valg)
– Hvordan hindre at statens makt misbrukes? Ved å sette klart definerte grenser for makten (begrenset stat, nattvekterstat)

De rettighetene man kom frem til var; retten til liv, personlig frihet, og enten søken efter lykke (USA) eller retten til eiendom (Frankrike). Av disse rettighetene kunne utledes:

Det enkelte menneske har rett til liv, som innebærer at ingen individer eller tilfeldig sammenslutning av sådanne (staten, kirken, andre organisasjoner) kan rettmessig ta liv. Retten til personlig frihet inkluderer:

– retten til å bevege seg fritt
– retten til å dyrke sin religion – eller la være å dyrke noen religion overhodet
– retten til å tilslutte seg organisasjoner – eller la være
– retten til å ytre sin mening fritt, også om skjevheter i samfunnet
– retten til å inngå frivillige avtaler på de betingelser man finner for godt
– retten til legitimt å tilegne seg fysisk eiendom
– retten til ikke å kunne fengsles uten lov og dom, og uten å kunne kjenne anklagenes innhold og anklagerens navn (rettsstaten)

Retten til søken efter lykke innebærer at det enkelte menneske må innrette sitt liv som man selv ønsker, så lenge man ikke krenker andres rettigheter. I dette ligger at organisasjoner (som staten, religiøse samfunn, partier etc.) ikke kan sette opp allmenngyldige mål for menneskelig lykke – og så trykke dette nedover hodene på folk.

Det er viktig å understreke at liberalismen sto ikke frem som noen enhetlig ideologi helt plutselig, men vokste gradvis frem – som konsekvensen av en rekke menneskers tanker, tvil, spørsmål, og arbeid med å finne svar. I sum utgjør disse svarene liberalismen.

Eksempler på kilder for liberalismens prinsipper er; Two treatises of government (1690), Second Treaties, Essay on toleration (1667) (To former for statsstyre, Den andre formen, Essay om toleranse, John Locke), L’esprit de lois (1748) (Lovenes ånd, Montesquieu), Wealth of nations, Theory on moral sentiments (En undersøkelse om nasjonenes velstand og årsaken til den, Adam Smith), og ikke minst Uavhengighetserklæringen (1776, Jefferson).

Locke begrunner naturgitte rettigheter, egennytten, maktfordelingsprinsippet, begrenset stat, statsmaktens oppgaver, representativt demokrati, næringsfrihet og fri økonomi, og at det enkelte menneske er utgangspunktet for samfunnet – og avviser eneveldet.
Montesquieu begrunner maktfordelingsprinsippet – og avviser diktatur, slaveri og religiøs forfølgelse.
Smith begrunner markedsøkonomiens fordeler (som arbeidsdeling, frihandel), og fremhever både egennytten som motor for menneskets streben efter et bedre liv for seg og sine – og derigjennom skaper et bedre samfunn, og menneskets indre moralske kompass – og advarte mot merkantilisme (statsstyrt økonomi) og reguleringer og inngrep i økonomien.
Uavhengighetserklæringen tar opp i seg liberalismens 5 kjerneprinsipper; naturgitte rettigheter, folkesuverenitetsprinsippet, begrenset statsmakt, representativt demokrati – og retten til opprør mot maktmisbruk.

Jeg kunne tatt med flere kilder, og fremhevet hvilke bidrag de har gitt til liberalismen. Den som leser artikkelen oppfordres til å lese for eksempel Hume, Bastiat, Paine, Jefferson, Wollstonecraft, og Mill. Jeg anbefaler også artiklene om klassisk liberalisme på nettstedet til tidsskriftet Ideer om frihet.

Utgangspunktet for det moderne samfunn
Som man vil forstå av svarene på de grunnleggende spørsmålene liberalistene stilte seg, er liberalismen utgangspunktet for det moderne samfunn; med rettigheter, statsmakt, maktfordelingsprinsipp, representativt demokrati og markedsøkonomi.

Også andre ideologiske retninger enn liberalismen aksepterer svarene liberalismen gir – som grunnlag for demokratiet. Uten denne aksepten måtte de moderne demokratier hatt et annet grunnlag (rettigheter) og en annen utforming (representativt demokrati og maktfordeling) enn de i dag har.

Det skal likevel ikke stikkes under en stol at andre ideologiske retninger enten har fjernet eller innskrenket deler av den prinsipielle begrunnelsen liberalistene gav for det moderne samfunn – og de rettigheter og institusjoner som kom er en følge av denne; sosialliberalerne fjernet maktfordelingsprinsippet (i Norge), og sammen med sosialdemokrater, sosialister og konservative har de bidratt til å innskrenke individets frihet – og dermed ytringsfrihet, religionsfrihet, avtalefrihet, bevegelsesfrihet og næringsfrihet. De har også gitt staten flere oppgaver og dermed videre grenser enn forutsatt av liberalistene.

Dog; rettighetene består. Uten rettighetene ville vi vært tilbake til privilegiesamfunnet preget av vilkårlighet som eksisterte før 1776 og 1789.

Det finnes samfunn som fortsatt befinner seg i en slik virkelighet. Hvilke det får vi svar på når vi ser på alternativet til samfunn bygget på rettigheter, demokrati, rettsstat og markedsøkonomi.

Alternativet?
Det finnes naturligvis alternativer til et samfunn bygget på naturgitte rettigheter. Slike samfunn tar ikke utgangspunkt i det enkelte menneske, men i f.eks klasse, religion etc. Ikke i noen av disse samfunnene er menneskene likeverdige. Forskjellsbehandlingen er systematisk, vilkårlige maktovergrep mot det enkelte menneske er daglige foreteelser. Disse regimene representerer i sin natur og begrunnelse en fortsettelse av l’ancien regime før revolusjonen. Dermed er de med sin blotte eksistens en levende illustrasjon av hva de første liberalistene ville erstatte med noe nytt, bedre og mer rettferdig. Vi registrerer at både China, Cuba og Iran har sine støttespillere – folk som selv lever i samfunn basert på rettighetstankegang.

Et klassebasert samfunn er et privilegiesamfunn i like stor grad som l’ancien regime. Det kommer bare an på hvilken klasse man plasserer i sentrum for samfunnsorganiseringen; den eiendomsløse klasse (kommunismen – China, Cuba, Nord-Korea), eller eiendomsbesittere med privilegier som dels er arvet dels kommer av formue og bekjentskaper (f.eks Saudi-Arabia). Alle som ikke tilhører den herskende klasse er utsatt for like vilkårlige maktovergrep som i l’ancien regime. I et slikt samfunn er ikke alle mennesker likeverdige, og de må derfor karakteriseres som diktaturer.
Også samfunn der religion er utgangspunktet, må defineres som diktatur (Iran). Alle som ikke bøyer seg for religionens bud nektes rettigheter og utsettes for maktovergrep.
Noen samfunn tar utgangspunkt i yrkesgrupper, som det militære. Et eksempel er Burma (eller diktaturer i 1980-årenes Latin-Amerika). Heller ikke her er mennesker likeverdige.

Det står naturligvis enhver fritt å hevde at ovenstående samfunn bygger på et bedre og mer rettferdig grunnlag enn de naturgitte rettigheter moderne demokratier bygger på. En begrunnelse for et slikt syn vil være svært interessant. Og må i langt større grad enn liberalismen sies å være et forsvar for et samfunn bygget på særinteresser.

For oss (og for de fleste andre, vil jeg tro) fremstår alternativene til demokratier bygget på naturgitte rettigheter som langt mindre attraktive. De som tiltrekkes av ovenstående alternativer er jo frie (en av fordelene med demokratiet) til å velge å slå seg ned i slike samfunn. Vi ønsker lykke til på ferden. Men ikke kom tilbake og klag når rettighetene dine krenkes!

Prøves hver dag
Det er snart 20 år siden jeg fant ut at ingen ideologier er liberalismen overlegen. Hver eneste dag får jeg prøvet de prinsipper jeg har nevnt tidligere i denne artikkelen, i det virkelige liv. Og jeg kan ikke huske å ha konkludert noen gang med at staten må ha en annen basis en naturgitte rettigheter og folkesuverenitet. Heller ikke at det finnes noen annen måte å drive staten på, enn ved representativt demokrati. Jeg kan ikke se at det innebærer noen fordeler å organisere staten på annen måte enn ved maktfordelingsprinsippet.

Naturligvis ser jeg hver dag at rettigheter krenkes, både i Norge og andre steder. Jeg kjenner ikke til noen annen ideologi enn liberalismen som gjør mennesker likeverdige. De som krenker andres rettigheter er naturligvis ikke liberalister – og mener tydeligvis at de har rett til å bestemme over andres liv. Jeg kan ikke se at deres begrunnelse for dette (i den grad de gir noen) holder vann. Men jeg ser naturligvis mennesker som frivillig underkaster seg både statlig makt, religiøs makt og annen makt – kanskje har de ikke motet til å stå på egne ben, definere sitt eget liv og ta egne avgjørelser. Dem om det.

Hvis du mener at grunnlaget for staten er et annet enn å beskytte menneskenes rettigheter, at autoriteten til staten ikke stammer fra folkesuverenitetsprinsippet, og at menneskene ikke er likeverdige fordi de har naturgitte rettigheter men av andre grunner – og du ikke bekjenner deg til et av samfunnssystemene vi har nevnt ovenfor som alternativ, da er jeg nysgjerrig på hva du mener.

Rettighetene – det mest suverene grunnlag
Dette er i all enkelhet oppsummeringen av mitt syn på hvorfor jeg mener samfunnet må baseres på (forutsetningen om) at naturgitte rettigheter eksisterer. Jeg kan ikke se noen annet grunnlag for samfunnet (og staten) som garanterer mennesket de samme rettigheter, vilkår og muligheter. Alt annet (klasse, religion etc) snevrer inn menneskets rettigheter, vilkår og muligheter.

Det er derfor rettighetene er det mest suverene grunnlag.

Tags:

Fra arkivet