gir så det svir. Til Ap og SV. Høyres private givere er grundig parkert. Står det på pengene, kan sosialistene spasere inn til valgseier i september.
I Aftenposten i dag kommer det frem at Ap så lang har samlet inn over 8 mill. kr – alt fra fagbevegelsen. Som også har gitt nesten like mye til SV som Høyre har fått fra sine private givere. Sp satser på å få penger fra bøndenes organisasjoner. KrF og V er ikke i nærheten av de ressursene Aps partnere SV og Sp vil få å rutte med i valgkampen.
Liberaleren er positiv til at personer, organisasjoner og bedrifter med penger og andre ressurser støtter partiene de mener vil gavne dem best i regjeringsposisjon. På sikt håper vi at partistøtten kan avvikles ved at folk faktisk støtter partier de er enig med på flere måter enn med stemmeseddelen annethvert år. Vi har vært både positive og kritiske til åpenheten om gaver som er tvunget frem de siste årene.
Ærlighet om hvilke gaver partiene får er viktig. Dermed kan muligheten for eventuelle bindinger også synliggjøres. Samtidig er det stor forskjell på gaver fra private givere og gaver fra fagbevegelsen.
Å være åpen og ærlig om hvilket parti man støtter, burde ikke være noe problem. Samtidig vet vi at i noen lokalsamfunn) har enkelte partier mindre støtte enn i landet som helhet, og gaver kan få konsekvenser for giverens private eller profesjonelle liv. En forretningsdrivende kan for eksempel miste kunder.
Gaver fra fagbevegelsen er mer anonyme enn gaver fra private givere. Samtlige medlemmer står kollektivt bak slike gaver, og medlemskap i en fagforening er ikke nødvendigvis noen offentlig tilgjengelig informasjon. Samtidig er det slik at også ikke-sosialistiske partier har støtte fra medlemmer av fagforeninger som bidrar til sosialistenes valgkamp. Derfor burde slik støtte på vegne av alle medlemmer være problematisk. Men ledelsen i LO og i de fagforbundene som har gitt støtte avviser dette blankt.
Liberaleren mener at regelverket om gaver til partiene også bør gjelde annen støtte enn pengegaver. Det kan være kontorer og ansatte (for eksempel i fagbevegelsen eller bøndenes organisasjoner) som er stilt til rådighet.
Under EU-kampen drev motstanderne en PR-krig mot ja-siden ved å fremheve ”klasseperspektivet” som lå i ja-sidens pengestøtte. Nei-sidens våpen skulle være det folkelige engasjementet. I årets valgkamp er situasjonen motsatt. Sosialistene har pengene. Klarer de ikke-sosialistiske partiene å mobilisere et folkelig engasjement for sin sak?
Vi håper det.
