Ukategorisert

Skilsmisseoppgjøret med Den norske Kirke

De fleste av dere som leser dette innlegget ønsker nok en avvikling av statskirkeordningen.

Av Tarjei Leer-Salvesen.

I den grad spørsmålet diskuteres, handler det mest om hvor fort et skille kan finne sted og hvilke paragrafer i hvilke lover som bør skrives om for å få til en reell likestilling mellom trossamfunn i Norge. Dette er vel og bra, men skuffelsen kan fort bli stor den dagen skilsmissen blir en realitet. Ikke fordi dere kommer til å savne ekteskapet mellom stat og kirke, men fordi de økonomiske sidene ved skilsmisseoppgjør er en kilde til mye bitterhet dersom det håndteres på en uklok måte.

De fleste eiendommene som forbindes med Den norske kirke er organisert i Opplysningsvesenets fond (noe eies lokalt). Opplysningsvesenets fond ble opprettet som sentralt kirkelig eiendomsforvaltende organ på 1800-tallet, og bestod opprinnelig av en rekke prestegårder, presteboliger, store skogarealer og en del festetomter. I dag er fondet en av Norges største grunneiere, og bare eiendomsporteføljen beløper seg til nærmere tre milliarder kroner. Den samlede kapitalen er imidlertid høyere, for etter hvert som en del eiendom har blitt solgt har fondet blitt en aktør i aksjemarkedet og eier i tillegg verdipapirer for nærmere to milliarder kroner i tillegg til alle eiendommene, fordelt rundt omkring i 380 av landets kommuner.

Kirken har lenge ansett at Opplysningsvesenets fond tilhører dem og bør følge med ut av staten i et fremtidig skilsmisseoppgjør. Men Staten har organisert fondet som et selvstendig forvaltningsorgan under Kirke- og kulturdepartementet og det er bare en viss andel av fondets inntekter som i dag kanaliseres til kirkelige formål. For øvrig lever fondet sitt eget liv og øker i verdi år for år.

Ser man lengre tilbake i tid, hadde Opplysningsvesenets fond dels et katolsk opphav, for mange av eiendommene som den lutherske statskirken har eid de siste hundreårene ble gitt til kirken før reformasjonen. Her begynner saken å bli spennende. Er det mulig eller ønskelig å nøste opp i historikken for hver enkelt eiendom? Hvordan skal ettertiden anse eiendomsretten til skoger og gårder som bønder gav til kirken (i stedet for arvingene) for å kjøpe seg forbønner under middelalderens trusler om pine i skjærsilden? Er det riktig at alle disse eiendommene flere århundre senere skal tilfalle den kirken som fikk vokse seg størst og mektigst i Norge under en lang periode med undertrykkelse av andre trossamfunn?

Holdninger i Arbeiderpartiet kan tyde på at de heller mot å si at siden fondets historikk er komplisert og lang, så er det like greit om alle disse verdiene tilfaller Staten. KrF mener pengene tilhører Kirken, og Den norske kirke mener åpenbart at siden de har nytt godt av midlene siden 1800-tallet og besatt eiendommene i en lang periode, tilhører det dem. Ingen andre trossamfunn reiser spørsmålet med tyngde (selv om Lars Gule i Human-etisk forbund vel har nevnt saken så vidt). Men det bør være åpenbart at fem milliarder kroner fra eller til spiller en viss rolle i styrkeforholdet mellom landets ulike grupper av troende og ikke-troende.

Jeg har ikke noe avklart forhold til hva jeg mener om denne saken, og tror en debatt kunne virket opplysende. Til vinteren kan vi vente innstillingen fra det offentlig oppnevnte Gjønnes-utvalget om forholdet mellom kirken og staten i årene framover. Er det tilstrekkelig at Kåre Gjønnes mener noe om dette, eller er det andre der ute som også har tanker om hvordan skilsmisseoppgjøret mellom kirken og staten bør foregå?

Tarjei Leer-Salvesen er journalist, tidligere medarbeider i Norwatch og Klassekampen.

Comments are closed.