Ukategorisert

Når alt flyter

De siste dagers mediebilde fra valgkampen kan sammenlignes med en elv i flom; en stri strøm fosser forbi i vill fart – der det ikke er lett å avgjøre identiteten til alt som bryter vannflaten.

For å sikre Liberalerens aktualitet må man følge med i mediebildet – og for å oppfylle Liberalerens egenart som liberalistisk nettavis må aktuelle begivenheter settes inn i en større ramme.

Noen ganger er det vanskelig å orientere seg. Hva i all verden er det som skjer?

Det komplette kaos
De siste dagers mediebilde av valgkampen gir et kaotisk inntrykk; velgerne gir blaffen i hvor bra det går med økonomien – de er lei av regjeringen, Carl I. Hagen er lei av å ikke ha plass i regjeringen, og har derfor detonert sin atombombe – med katastrofal ødeleggelse på B-siden som potensielt resultat, pengefolket vil ha en mer aktiv næringspolitikk, for det er naturligvis slitsomt kun å følge markedets lover (uten statens synlig og hjelpende hånd) – og Jens Stoltenberg griper sjansen til å minimalisere innflydelsen SV og SP skal få selv om de efter planen faktisk skal inn i regjeringen, og regjeringspartiene tror visst på evig liv også efter valget – og taper på alle fronter, for både sosialistene, FrP og overfor velgerne.

Samarbeidsregjeringens akilleshel
er forholdet til FrP. Men de har flere åpenbare svakheter; Bondeviks lave popularitet blant velgerne, Venstres stadige kamp for livet – mot sperregrensen, og uenigheten i verdispørsmål mellom V og H på den ene siden og KrF på den andre.

– Carl I. Hagen
Man kan mislike mannen og hans budskap så mye man vil – men kommer ikke unna at han kanskje er den dyktigste strategen i norsk politikk. Efter å ha herjet rundt med regjeringen i 4 år med veksling mellom støtte til statsbudsjettene og regelrett sabotasje mot regjeringens politikk, klarer han å fremstille regjeringen som den vanskelige part i forholdet! Hans karakterdrap på statsminister Bondevik i juni hadde sprengkraft som en atombombe på alle strategier regjeringspartiene måtte ha. Høyre, KrF og V er åpenbart på defensiven. FrP kan nok en gang gå mot et knallvalg – men likevel havne i skyggenes dal neste periode; fordi partiet med sitt splittende spill bidrar til sosialistisk valgseier.

– Kileregjering
er norsk politikks nyeste uttrykk, brukt av Jens Stoltenberg i NRK-debatt mot Kjell Magne Bondevik i går. AP-strategene og Stoltenberg vet hvor upopulær Bondevik er blitt – i sterk kontrast til populariteten han opplevet i sentrumsregjeringens tid. Det er flere grunner; KrF gjorde et klart dårligere valg i 2001 enn 1997, Bondevik kranglet til seg statsministerposten foran nesen på valgvinner Høyre. Hans stadige snakk om ”verdian” provoserer – KrF er et smalt parti både i budskap og oppslutning, og har langt fra noe monopol på verdibegrepet. Ap kommer til å fortsette å spille på Bondeviks lave popularitet – koblet til samarbeidsproblemet overfor FrP. Det vil ramme fremstillingen av Bondevik som en samarbeidsmann – i regjeringen.

– Venstre
kjemper bestandig for livet. Istedenfor å gjøre sperregrensen til en plattform, er den blitt en livbøye partiet fortvilet strekker seg efter. Sponheims ensomme kamp gav resultater i 1997. 2 regjeringer senere har ikke gjort nødvendigheten av partiet særlig tydelig for velgerne. Sponheim oppleves som en brautende maktperson – uten velgernes mandat. Når det liberale Venstre i tillegg blir konservative KrFs fikenblad for samarbeid med Høyre er det noe som skurrer – for velgerne. Venstre-velgerne er idealister som er lite opptatt av maktpolitikk. Sponheim forsøker å selge dem budskapet om at makt gir innflydelse for deres saker – men når sakene knapt synes er det bare makten igjen. Og makt for maktens skyld er ikke noe pent syn, hverken for Sponheim eller Bondevik.

Venstres håp ligger i at katastrofale galluper skal mobilisere egne velgere. For V-velgeren er kjent for å bestemme seg i siste liten, og somle seg til valglokalet rett før det stenger. Men V-velgeren misliker moralisme (KrF), populisme (FrP) og pengejag (H) – og misnøyen kan skape passivitet ved dette valget. Misfornøyde velgere uten klare alternativer setter seg gjerne på gjerdet. Media har kanskje brent seg på det lave fokus V fikk i forrige valgkamp – partiet manglet tross alt bare 2500 stemmer på å bryte sperregrensen – og få en like stor gruppe som sist (6 representanter). I valgkampen har både VG og idag DN fokusert på Vs nøkkelrolle. Dermed får i det minste Sponheim hjelp til å fortelle hvor viktige V er.

– Liberale verdier
er blitt en kampsak i seg selv – mot en regjering der liberale Venstre og forholdsvis liberale Høyre deltar! Det er naturligvis ”Verdian” Bondevik og Dagfinn ”moralist-mullah” Høybråten som skaper problemer for Erna Solberg og Lars Sponheim. Det er ikke lett å være urban, moderne og liberal når man har Bondevik, Høybråten, Valgerd og Enevald Flåten som kringvern. Budskapet blir tvetydig – for å si det mildt.

SV gjemmer sin egen moralisme – mot folk som står på egne ben, tar egne valg – og fraber seg innblanding. Isteden klarer partiet (uten at det er særlig vanskelig!) å stille KrFs variant av moralismen klart til skue. SV ikler seg liberale klær – og når fasaden ligner konkurrenten kan det være vanskelig å skille. For liberale H-velgere er det for langt til SV – men ikke for V-velgerne. Sponheim hadde åpenbare problemer på TV2-utspørringen med å forklare manglende gjennomslag for liberale standpunkter både i homokampen og for en mer human asylpolitikk. SV mangler troverdighet i økonomisk politikk, men vinner på liberale verdier. Venstre mislykkes for øyeblikket totalt i å fortelle velgerne at liberale velgere som ikke er sosialister har et alternativ. Et sterkere Venstre gir flere liberale gjennomslag. Et liberalt idéparti kan vanskelig bevare troverdighet når det er kun maktpartiet som markedsføres.

Den brede bevegelse
Alle partier er avhengige av organisasjoner, institusjoner og andre som kan gi troverdighet til budskapet som formidles. Noen ganger får man følelsen av at SVs politikk er solid forankret i vitenskap og forskning. I hvert fall med de eksemplene NRK klarer å velge ut. Tidligere SV-leder Erik Solheim har skrevet noe i sin bok ”Nærmere” om strategien med klare partiutspill som forankres i forskningsresultater som formidles av ”nøytrale” forskere.

KrF har bedehusfolket, misjonsbevegelsen, avholdsbevegelsen og konservatismen i distriktene. SP har bondeorganisasjonene, landbrukets yrkesgrupper, nærings- og interesseorganisasjoner. AP har fagbevegelsen. Venstre hadde nynorskfolket, avholdsbevegelsen og frilynte ungdomsbevegelser. Et hamskifte til å bli et liberalt og urbant parti er en slitsom øvelse med en slik arv.

I FrPs liberalistiske periode (1985 – 94) forsøkte partiet seg med lignende alliansebygging. Pål Atle Skjevengen startet ”Folkeaksjon mot vinponopol” i 1986, Nicolay Prytz startet ”Aksjon Nå! Aksjon for private skoler” et par år senere, og Henning Holstad gikk i fengsel for at andre enn dagligvareforetninger skulle få selge melk og brød – også efter kl. 1700. Den gang hadde partiet et liberalistisk budskap som skulle forankres i folket. Verdibygging tar tid. I dag er ikke partiet avhengig av slik ”bred front”-strategi. Solide sosialdemokrater kan uten frykt stemme på et parti som stemmer for makspris i barnehaver, statlig næringsutvikling og mot nedsalg av statlige eierandeler i næringslivet.
Idag bygger FrP allianser med næringslivstopper som vil ha “aktiv stat” – på nøyaktig samme måte som Jens Stoltenberg…

Mediebildet viser at Samarbeidsregjeringens partier ikke lykkes i å bygge nødvendige allianser for å selge egen politikk, og forankre verdier i samfunnet. Regjeringen har gitt større armslag til private skoler, og får skryt på forskningshold for bruddet med enhetsskolen, men sosialistene lykkes i fremstille en dobling av antallet elever i private skoler – fra 2 til 4% (!) – som et angrep på den offentlige skolen. Samtidig forlater en av pionerene for private barnehaver sitt parti – Høyre. Fordi det blir for mye snakk om penger!

Har museumsalternativet noen akillesheler?
Jada, opptil flere. Den åpenbare uenigheten om sikkerhets- og forsvarspolitikk er en. Miljøpolitikken – koblet til olje- og energipolitikk er en annen. Troverdigheten i både å bygge barnehaver og samtidig senke maksprisen ytterligere er en tredje. Offentlig velferd kun skapt av offentlige ansatte en fjerde.

– Bred utenrikspolitisk allianse vrakes
SVs Hallgeir Langeland kalte irakere som får opplæring i politi- og sikkerhetsarbeid i Norge for quislinger. SV er mot NATO og EU/EØS, SP er mot EØS – mens AP er for alt SP og SV er mot på dette området. Den brede enigheten om forsvars- og sikkerhetspolitikk i Norge har lange tradisjoner. SV og FrP har representert ytterpunktene utenfor enigheten. Nå forlater Ap med vitende og vilje en linje og en allianse som partiet har fulgt siden 1949

– Energilokomotivet Ap parkeres
Jens Stoltenberg forsøkte å berolige pengefolket med at det er Aps energipolitikk som gjelder, både for oljeutvinning og bygging av gasskraftverk. Hans fremstilling kan skape forestillinger om at SV og Sp vil lide samme skjebne i museumsregjeringen hans som FrP har på ikke-sosialistisk side (efter egen mening); å være stemmekveg uten innflydelse. Hvor lenge vil Kristin Halvorsens seierssikre tropper finne seg i dette? Vil Åslaug Haga risikere å miste sin såkalte miljøtroverdighet bare for å havne i regjering – på samme måte som miljøbevegelsen mener at KRF og V har mistet sin? Det kan se slik ut.

– Brageløftet
Kristin Halvorsen gav om både å senke maksprisen i barnehaver ytterligere og samtidig sikre full barnehavedekning kan sikre kortvarig valgsuksess men senere senke SVs troverdighet. Hun kan trøste seg med at både Ap og SP er like opptatt av å oppfylle barnehaveløftene. Resultatet kan bli et typisk kompromiss; først full dekning – så senkning av maksprisen.

– Modernisten og fagbevegelsen
Jens Stoltenberg skulle i sin hittil første regjering modernisere offentlig sektor – men Ap mistet troverdighet hos en selvsentrert fagbevegelse som var redd for egne trygge jobber. Nå har Stoltenberg tatt flere skritt tilbake – og til venstre; han har bundet seg og partiet til en stadig mer konservativ fagbevegelse, heiet frem av og alliert med konservative partier som SP og SV.

En undersøkelse viser at folk er lite opptatt av hvem som produserer velferden – bare den er der. En gavepakke for et pragmatisk Ap, et sosialliberalt V og et effektiviseringsopptatt Høyre. I stedet blir H og V bundet opp av konservative KrF og lite endringsvillige offentlig ansatte både i og utenfor egne rekker. Ap blir kneblet av motkrefter i LO, SV og SP.

Kamp om verdiene!
Hvis Samarbeidsregjeringen skal komme på offensiven må de slutte å være så defensive! Gode resultater må markedsføres med stolthet, entusiasme og glede. Samtidig må man ikke være selvtilfredse – velgernes voksende forventningers misnøye er en farlig kraft. Nye utfordringer skal løses! Velferden skal bli bedre – samtidig som folk sikres retten til å ta egne valg efter egne preferanser. Den økonomiske stabiliteten skal fortsette – keine experimente!

Ikke minst må man sloss for verdiene: Retten til å ta egne valg, styringen av landet skal være de folkevalgtes ansvar – ikke dikteres av fagbevegelsens særinteresser. Folkestyre fremfor fagforeningsdiktatur. Åpenhet og innsyn fremfor samrøre.

Ap på sitt beste er et moderne orientert reformparti. Nå er Jens Stoltenberg havnet i dårlig selskap. Jens er sikkert en trivelig fyr – men det står farlige krefter bak ham!

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
8 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Kai
Kai
15 years ago

>Hans karakterdrap på statsminister Bondevik i >juni hadde sprengkraft som en atombombe på alle >strategier regjeringspartiene måtte ha. Høyre, >KrF og V er åpenbart på defensiven. Jeg tror det er viktig å være litt mer presis på årsaksforholdene her. Regjeringspartiene har vært på defensiven de siste FIRE årene, fordi de aldri har hatt noe politisk prosjekt. Velgerne har ALDRI sett regjeringen brenne for noen saker. Regjeringspartiene har også manglet en strategi i forhold til FrP. Det er både arrogant og inkompetent å tro at FrP ville opptre som et støtteparti for regjeringen, noe mange Høyre-folk i det lengste trodde (hvor… Read more »

Pleym
Pleym
15 years ago

Liberaleren forsvarer ikke regjeringen, og synes ting generelt går for sakte i retning mer frihet. Sem-erklæringen viser regjeringens prosjekt. Liberaleren har flere ganger påpekt at FrP efter å ha fått svar på 54 spørsmål de stilte efter å ha lest regjeringserklæringen var så tilfredse at de ønsket Samarbeidsregjeringen velkommen. Efterpå har FrP stemt i strid med eget program, egen påstått ideologi – og efter å ha sikret flertall for regjeringens statsbudsjett har partiet inngått forlik med de øvrige opposisjonspartier og dermed sabortert prioriteringer i statsbusjettet partiet selv har sikret flertall for! Regjeringen har aldri oppfattet FrP som noe støtteparti. Da… Read more »

Galilee
Galilee
15 years ago

Det kan dessverre bli virkeligheten ja, og vi kan trolig takke Hagen for å ha totalt fucket opp valgkampen for regjeringen og sitt eget parti( Bondevik og Stoltenberg klarte å kaste bort halve diskusjonen på NRK nylig med å prate om hvem som blir statsminister etter valget). Altså, FRP kommer nok til å gjøre et godt valg, men så lenge høyresiden taper totalt så det suser så har Hagen personlig innsatt den mest sosialitiske regjeringen vi har hatt i landet kanskje noen gang. Gratulerer. Den som trodde valget skulle handle om saker, verdier og idealer tok klekkelig feil, dette ser… Read more »

Kai
Kai
15 years ago

>Uforutsigbarhet er FrPs natur. Det er da ikke >et populistisk parti for ingenting.. Nei, FrP er svært forutsigbart. Hvis du analyserer partiets atferd etter egeninteresse, vil du oppleve at partiet er det mest rasjonelle partiet på Stortinet. >Sem-erklæringen viser regjeringens prosjekt. Det er det jeg mener med at regjeringen aldri hadde noe politisk prosjekt. >Det kan dessverre bli virkeligheten ja, og vi >kan trolig takke Hagen for å ha totalt fucket >opp valgkampen for regjeringen og sitt eget >parti FrP vinner uansett. Enten blir det borgerlig seier der FrP blir det største partiet og kommer i en god forhandlingsposisjon (det… Read more »

Runar Karlsson
Runar Karlsson
15 years ago

Kai har noen gode poenger. Hvorfor i all verden skal FrP støtte en regjering Bondevik når regjeringspartiene ikke en gang vil prøve å diskutere med FrP om en mulig flertallsregjering? Det er ganske småfrekt av KrF m.fl. å “regne med” FrPs mandater på “sin” side i mandatfordeling ved valg når de ikke vil ta i FrP med ildtang når det gjelder regjeringsdiskusjoner, på tross av Hagens gjentatte oppfordringer i årevis om at partiene på ikkesosialistisk side burde prøve å finne en felles plattform med tanke på flertallsregjering. Greit nok at FrP har hatt mange utspill og bidratt til vedtak som… Read more »

Bigboyen
Bigboyen
15 years ago

Dere er veldig negative – og det syns jeg ikke det er grunn til etter en god uke for de ikke sosialistiske partiene. Sosialistisk Venstreparti har hatt en forferdelig uke og havner de ned på 12-13% på meningsmålingene utover så vil det bli splid fremover. Det som skjer nå er at alle angriper Sosialistisk Venstreparti mens de har Stoltenberg til å forsvare seg og han gjør en veldig dårlig jobb sett fra SV sitt ståsted. I tillegg har de en partileder som går på mine etter mine. I tillegg har Bondevik fått en veldig bra start på valgkampen – og… Read more »

Galilee
Galilee
15 years ago

Ja jeg har også forstått det slik at regjeringen blir sittende dersom det er borgerlig flertall. Tror Hagen må felle regjeringen ved en passende anledning dersom han vil kvitte seg med Bondevik.

Bondevik har startet valgkampen bra, Erna og Sponheim heller dårlig dessverre. Jeg har fortsatt et lite håp om at venstresiden traff formtoppen for tidlig. I rene kamper mellom regjeringen og opposisjonen har jeg følelsen av at regjeringen gjør det bra, det burde jo nesten vært bankers å vinne valget når det tilsynelatende går så bra med norsk økonomi.

x
x
15 years ago

Jeg spår Bondevik regjering, støttet av Frp som takk for Hagens stilling som Stortingspresident…