V-leder Lars Sponheim har lenge hevdet at Venstre blir valgets viktigste parti. Nå er flere medier i ferd med å gi ham rett. Partiet klarte ikke sluttspurten i 2001. Klarer de den i år?
Venstre over sperregrensen – mareritt for alle?
Hvis Venstre kommer over sperregrensen blir Bondevik II sittende. Da må FrP avgjøre om de skal stille mistillitsforslag for å bli kvitt Bondevik. Hva gjør de 3 nåværende regjeringspartiene i en slik situasjon? Hagen spekulerer i om et eller flere av dem vil innlate seg på en Plan B om enten å samarbeide med ham, eller at H danner regjering alene. Det er likevel tvilsomt om H, KrF og V vil bryte samholdet. Mer om dette senere.
Parlamentarismens mor – udemokratisk?
Venstre omtales ofte som demokratiets fødselshjelper i norsk politikk. Ihvertfall er partiet parlamentarismens mor. Men er partiets regjeringsdeltagelse udemokratisk? Regjeringsdeltagelsen er en torn i øyet på mange. 2 på tinget og 3 i regjering – hva slags demokrati er det? Venstrefolkene forklarer og forsvarer. Uten at så mye annet enn det lille partiet og makten synes i det politiske landskapet. At veien til makt i norsk politikk går via sentrum, er et ofte fortiet eller glemt faktum. Det er en grunn til at fløypartier som SV og FrP aldri har vært i regjering – sin størrelse de siste 10 – 15 årene til tross.
At partiet har en leder som gir inntrykk av å lede Norges største parti snarere enn Stortingets nest minste, bidrar til forargelsen. Så lite, men så selvbevisst! At det går an!
Denne kommentaren skal ikke være noen hyllest til Venstre. For en liberalistisk nettavis er det mye i Venstres politikk som står oss fjernt; distriktspolitikken, landbrukspolitikken, kulturpolitikken – for å nevne noen. Og ikke minst: Republikanernes gamle parti i Norge har ikke engang republikk på programmet! Likevel kommer vi ikke unna at partiets verdiliberale standpunkter tiltaler oss. Og vi kan ikke fortie et viktig faktum: Om Norge unngå en sosialistisk regjering i 4 år, kommer mye an på hvordan Venstre gjør det i stortingsvalget 12.september. Det er denne faktoren i den kommende valggyseren vi nå skal se nærmere på.
Gallupstyrke er ikke valg!
I Dagbladet i dag gjør Ap nok en knallmåling. Likevel må det bekymre strategene i Ap, SV og Sp at sosialistenes gallupstyrke kanskje er tatt ut for tidlig. For på lederplass poengterer Dagbladet Venstre-leder Lars Sponheims kjerneargument: Venstre er valgets viktigste parti! Et V over sperregrensen vil få en gruppe på alt fra 6 til 10 mandater. Det er utjevningsmandatene som triller inn i partiets fold bare den magiske grensen brytes. Den på 4%. Selv om også regjeringskollegene i en slik situasjon vil avgi mandater til Venstre, er det mandatene partiet får fra sosialistene (Sp og SV) som er avgjørende for Bondevikregjeringens videre liv.
”Valgets viktigste” også ifølge VG.
har Sponheim sagt til det kjedsommelige. Nå slår Dagbladet fast det samme på lederplass. Tidligere har VG vært inne på det samme i en kommentar til en meningsmåling avisen offentliggjorde lørdag 13.august. På denne målingen var det dødt løp mellom blokkene. Og V nådde nesten sperregrensen, med 3,7%. I artikkelen viser VG mandatberegningen efter å ha slått sammen 3 separate målinger – og hva som skjer hvis VGs forutsetning om at V bryter sperregrensen slår til. Olav Versto skrev at VG hadde lekt seg med tanken på hva et V over sperregrensen ville bety, og tok 0,1% fra AP, SV og Sp. Vips: B-flertall. (Artikkelen ligger ikke på nett).
Dagbla’Venstre tilbake i folden?
Uttrykket ”Dagbla’Venstre” er gammelt, og betegner den kulturradikale delen av Venstre – som ofte var en kilde til forargelse og fortvilelse for vestlandskonservative KrF. Denne grupperingen fikk ofte sine meninger manifestert på lederplass i Dagbladet – den gang norske aviser fortsatt hadde partitilknytning. Helge Seip var redaktør både før og efter at han var innvalgt på Stortinget for nettopp Venstre. Avisen vendte likevel sin gamle redaktør ryggen da Venstre ble splittet på Røros i 1972. Efter splittelsen manglet norsk politikk et kraftfullt liberalt sentrum (NB! Må ikke forveksles med liberalistisk!), noe som gav en åpning for folkepartiet Høyres vekst på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Venstre mistet en hel generasjon liberalt innstilte, ofte unge velgere. I stedet ble det Høyre som fanget dem opp, med deres protest mot Aps lukkede A4-samfunn, som gjerne var stengt efter kl. 1700 og helt dødt i helgene.
I Kommunal Rapport kommer de første tegnene på at ”Dagbla’Venstre” er tilbake i folden. Den kjente kommentator i politisk avdeling, Gudleiv Forr bekjentgjør at han for første gang efter splittelsen i 1972 kommer til å stemme Venstre. Og han kommer med en rekke argumenter – Venstre (og regjeringspartiene for øvrig) kan bare ta kopi av artikkelen og dele ut til sine debattanter før de skal i ilden.
– it’ the economy, stupid!
Dette var Bill Clintons argument da han slo knockout på Bush den eldre i 1992. Og de gode tidene bør gi regjeringen nødvendig ammunisjon til å bli gjenvalgt, også ifølge Forr. Han peker på rente og arbeidsledighet – og minner om at lommeboken er det nærmeste når velgerne skal avgjøre sitt partivalg. Her har regjeringen efter Liberalerens mening vært svært defensiv i sin argumentasjon.
– behov for et liberalt sentrum
Forr velger Venstre av to grunner; For det første står det om Venstres liv, hevder han. Til tross for at partiet nesten brøt sperregrensen i 2001 (og tilfeldigheter kan ha avgjort!) og har sittet i regjering i 4 år vil partiet ifølge Forr knapt ha noen sjanse om det faller ut av Stortinget nå. Han fremhever at hvis V faller ut, står sentrum uten innflydelse. Det er en sterk dom over det gamle sentrumspartiet Senterpartiet – som nå inngår i et sosialistisk regjeringsalternativ!
Forrs andre grunn er de sterke fløydannelsene som nå skjer i norsk politikk. Til tross for at han har stemt Ap ved de fleste valg de siste 30 år, kan han ikke like eller ha tiltro til Aps nye selskap; Sp og SV. AP-regjeringene fra 1973 var avhengig av et sterkt SV – og økonomien gikk til bloksberg. Rune Gerhardsens røde byråd i Oslo (1991 – 95) hadde ikke særlig suksess. Også Gro hadde problemer de første årene efter 1986, ifølge Forr på grunn av det sterke avhengighetsforholdet til LO.
Forr peker på at Stoltenberg-alternativet har adoptert en katastrofal resept fra venstresiden; penger er svaret på alt. Til tross for de fordommer liberalister eventuelt har mot sosialliberalere; i denne kronikken poengterer Forr at penger ikke er svaret på alt. Han avslutter retorisk: ”Jeg begriper ikke hva som er radikalt og framtidsrettet med det.”
Hvis ikke Venstre-ledelsen klarer å gjøre Gudleiv Forr sine poenger til Venstres egne, er det fristende å si at partiet ikke fortjener å bryte sperregrensen..
Liten tue velter opptil flere store lass..
Venstre er et lite parti – men kan velte store drømmer; både museumsalternativet til Stoltenberg og Carl I. Hagens populistiske enevelde kan vinke sine drømmer farvel. Hvis bare..
Et Venstre over sperregrensen vil altså være et mareritt for Carl I. Hagens parti – fordi han da må gjøre alvor av truslene om å avsette Bondevik som statsminister. Sist gang han gjorde noe slikt åpnet det for mer enn 10 års Ap-hegemoni i norsk politikk.
Vi har tidligere skrevet at Hagen gjør som H; feller en regjering bestående av partier han ønsker å regjere med (Bondevik I). Den store forskjellen er at H i mars 2000 gjorde dette et og et halvt år før valget. Hagen må i tilfelle gjøre det efter et valg. Og mye taler for at da blir det ingen ny B-regjering – men en A-regjering (Stoltenberg). Verken i 1971 (Borten), 1986 (Willoch II), eller i 2000 (Bondevik I) har det blitt en ny B-regjering efter at en B-regjering er gått av – til tross for B-flertall på Stortinget.
Også sosialistpartiene frykter et V over sperregrensen. For det første kan det bety at en regjering Ap, SV og Sp har satt alt inn på å bli kvitt, fortsetter. Vi skriver kan, fordi ingen vet hva Hagen vil gjøre (se avsnittene foran). Fortsetter Bondevik II vil SV og Sp kanskje måtte vente i 4 nye år før de eventuelt kommer i regjering. Selv om Jens Stoltenberg ikke er noen gammel mann, er det slett ikke sikkert han fortsatt er Aps leder om 4 år. Sist han ledet sitt parti i et valg, ble det en gedigen fiasko. Blir han slått på målstreken i september, kan hans dager som leder være talte. Orker han opposisjonstilværelsen i 4 nye år?
Vil SV klare å holde koken i 4 nye år? Vil partiets deltagelse i et regjeringsalternativ som nesten ble virkelighet få flere til å gå politikken og forslagene deres efter i sømmene? Senterpartiet er nede på normalnivået partiet befant seg i 1980-årene, og efter EU-kampen på 90-tallet. Klarer Sponheims landbrukspolitikk og regjeringens distriktspolitikk å skape ny optimisme i distriktene? I så fall kan Sps pessimisme og svartmaling bli passé – og da må partiet sette sin lit til en ny EU-kamp.
Skaper V problemer for KrF?
Venstre var som kjent KrFs fikenblad for å kunne gå i regjering med Høyre i 2001, efter at sentrumsalternativet ikke fikk fornyet tillit. Gjenopplivingen av den gamle koalisjonen til Johan Sverdrup var ingen suksess. Kanskje ikke så rart, over 70 år efter at koalisjonen V var splittet i de 3 nåværende partier V, KrF og SP?
For mange V-velgere er KrFs verdikonservatisme et problem når det i Stortinget faktisk er et flertall for opptil flere av Venstres liberale hjertesaker. Konfrontert med dette er Venstres svar foran dette valget at et sterkere Venstre (over sperregrensen) ikke bare sikrer Bondevik II et lengre liv, men også bidrar til å gjøre KrF mer liberalt (og H mer sosialt). At SV kommer i regjering er ikke nødvendigvis den eneste betingelsen for et mer liberalt samfunn. Dette kan like gjerne bli tilfellet om den nåværende regjeringen fortsetter – med et sterkere Venstre.
Venstre – valgets kinderegg
Det er kanskje bakvendt at et så lite parti skal kunne avgjøre så mye – på en gang: Vi slipper Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal, Åslaug Haga og Per Olaf Lundteigen i regjering! Jo større Venstre blir, jo mindre blir KrFs innflydelse i samfunnet. Og så slipper vi Carl I. Hagens uberegnelighet – på innsiden av Kongens råd.
Liberaleren har stor forståelse for liberalister som rynker på nesen over sosialliberale Venstre. Partiet som er hverken fugl eller fisk; ikke røde, ikke blå. Også så små!
Likevel: Se på Venstre. Det kan lønne seg, ved dette valget.
