Ukategorisert

Bondefanget Ap-leder

Jens Stoltenberg er blitt bondefanget av Åslaug Haga og Jan Davidsen. Noe mer treffende uttrykk for å oppsummere NRK-Brennpunkt i går kveld har vi ikke.

Brennpunkt avslørte i går at Sp og Fagforbundet både har samarbeidet – og utnyttet hverandres røde konservatisme for å bondefange Ap og Jens Stoltenberg – slik at offentlig sektor spesielt og det norske samfunnet generelt ikke skal bli mindre preget av sosialdemokratiske styringsløsninger. Museumsalternativet er beviset på at Davidsen og Haga har lykkes. Så langt. Nå gjenstår velgernes dom.

Da Jens Stoltenberg målbevisst og maktsugen i mars 2000 veltet Sentrumsregjeringen og overtok styringen selv, regnet de fleste med at Gros gullgutt skulle sjarmere, overbevise og innlede en ny æra. Slik gikk det ikke. Den moderne, lyseblå sosialdemokraten med ønske om å reformere og fornye offentlig sektor gikk overende i fagbevegelsens snubletråder. Resultatet ble Aps største valgnederlag i moderne historie.

Fagbevegelsen følte sine privilegier i offentlig sektor truet – av sine egne i regjering. LO-lederen gikk for første gang ut av Aps sentralstyre. Vi kan bare forestille oss hvordan stemningen var på de ukentlige møtene mellom Aps og LOs ledelse.

Jens Stoltenberg er flink til å begeistre, sosialøkonom, populær AUF-leder, og oppfattes som kunnskapsrik og sjarmerende. Men er han en leder? Som leder av Aps viktigste fylkeslag, Oslo Ap måtte han bruke all sin autoritet på å bli kvitt en årsmøtevalgt partisekretær med fortid i NKP! Og det var ikke gjort i en håndvending. Til tross for de åpenbare problemene Stoltenberg hadde i samarbeidet (hvis dét er riktig betegnelse) med Thorbjørn Jagland, kviet han seg for å gå på barrikadene å sloss for sine egne visjoner for Ap.

En Tony Blair-inspirert Ap-leder måtte settes på plass. Efter et solid valgnederlag i 2001 var det innlysende at Ap knapt kunne gjenerobre makten alene. Det var godt nytt for et SV som ventet i 10 år efter Rune Gerhardsens og Erik Solheims initiativ til nærmere samarbeid. Med Gro og Jagland i ledelsen var dette en umulig tanke. Byrådssamarbeidet i Oslo mellom Ap og SV (1991 – 95) var og ble et eksperiment uten nasjonale følger (akkurat som H/FrP/KrF-samarbeidet i samme by perioden før). Godt nytt også for et SP som opplevet at samarbeidet i sentrum (som tidligere SP-leder Anne Enger Lahnstein tok initiativet til efter EU-kampen) lå i ruiner efter velgernes dom i 2001. KrF og Venstre gikk til Høyre. Dit ville ikke SP gå. Sentrum skilte lag.

Norges to mest konservative sosialdemokratiske partier, SV og Sp var på jakt efter makt. Da måtte nye allianser bygges. Samtidig var fagbevegelsen skremt over nye takter i Ap; offentlige monopoler ble omdannet til særlovselskaper eller aksjeselskaper – og sendt på børs. Med Ap-koryfeer som Telenors Tormod Hermansen og Statoils Harald Norvik med på laget. Kristin Halvorsen, Åslaug Haga og Jan Davidsen ville beholde Norge rødt – men da måtte først Jens Stoltenberg dresses opp i nye, rødere gevanter.

Jan Davidsen er mot alle former for konkurranseutsetting. Han leder et fagforbund i LO med over 300 000 medlemmer, de fleste i offentlig sektor. Kristin Halvorsens SV har gjennom flere stortingsperioder bygget opp troverdighet blant velgere som nyter godt av offentlige finansierte og ofte også drevne tilbud; barnehaver, skoler, og kollektivtrafikk. Åslaug Haga leder et parti der velgerbasen ofte er avhengig av offentlige subsider; sysselsatte i landbruket og primærnæringene for øvrig. Mange av dem er også bosatt i distriktene, og føler det tryggest å satse på offentlige subsidier for å opprettholde både bosetting og offentlige tilbud. Denne alliansen vinner ikke flertall i valg alene. De trenger flere allierte. Partiet med størst troverdighet på offentlig sektor og såkalte fellesskapsløsninger er Arbeiderpartiet.

Men i den konservative trioen stoler de ikke på Ap. Derfor må partiet beveges i rødere og mer konservativ retning; fagbevegelsen må bruke sine tropper av Ap-medlemmer til å snu det moderne orienterte og reformvennlige regimet som hersker i partiet. SP og SV må bruke sine parlamentariske tropper til å lokke Ap med på en ”bred front” i Stortinget. Dette arbeidet har pågått systematisk hele den siste stortingsperioden.

Opptrer disse tre partiene sammen kan de gamble på flertall med et troløst, populistisk og også rødere FrP. Da blir regjeringen nedstemt. Dette har skjedd både i barnehaveforliket og når det gjelder nedsalg av statlige eierandeler i næringslivet. Man har oppnådd å binde opp store midler på statsbudsjettet – og forhindret regjeringens egne prioriteringer.

Ap var en gang lederen i den mektige Arbeiderbevegelsen. I dag er propagandaapparatet A-pressen outsorcet, mens familieformuen bestyres av en kravstor og gnien tante, Gerd-Liv. Ap er opptatt av det samme som velgerne på valgdagen; lommeboken. Det er pengene som er fagbevegelsens viktigste maktmiddel; titalls millioner drysser LO over Ap i valgkampen. Nå som Jens er tilbake i folden. Men de stoler nok ikke helt på ham. Derfor bruker LO mye av pengene selv. På sitt eget budskap. Og for riktig å holde Ap i ørene får både SV og Sp penger.

Fagbevegelsen har lært av Gro-epoken og av hennes elev. Det er best å bygge bredere allianser. Derfor fant Åslaug Haga og Jan Davidsen hverandre. Enighet i sak, og skepsis til – men også behov for – Ap. Skjult maktspill er ikke vakkert når det kan beskues i dagslys..

Det var sannelig bra at Haga var så slurvete å glemme NRK-mikrofonen!

Tags:

Comments are closed.