Ukategorisert

Nøytralitet – lik manglende engasjement?

Næringsnøytralitet er blitt et fyord – både blant intervensjonslystne sosialdemokrater og kapitalister som sikler på statens formue – og lovgivernes virkemidler. Kjell Inge Røkke er sist ut – i VG.

Investoren og Aker-eier Kjell Inge Røkke er tidligere kjent som Ap-velger. I år er det blitt spekulert i hva han skal stemme på. En så rik mann fra næringslivet, som har jobbet seg opp – nærmest mot alle odds – må da bli transformert til Høyre-mann, eller kanskje FrP’er?

Røkkes Aker har i hele valgkampen kjøpt reklameplass for en fiffig video som dyrker et idol, et image, og en idé om Aker som bærer av historiske verdier og fremtidsmuligheter. Videoen har et budskap om aktiv næringspolitikk – men anbefaler ingen partier direkte. Videoen har vært spilt i forkant og efterkant av nyhetssendinger. Mange seere har den kanskje friskt i minne når de bivåner utspørringer, TV-debatter og ”folkemøter” – der håpefulle politikere slenger om seg med kostbare løfter de skal bruke penger andre har skapt på å realisere. Kanskje har seerne ønsket seg en Røkke i føringen – istedenfor de trøtte politikerfjesene..?

VG har gjort et scoop – og fått nettopp Kjell Inge Røkke til å skrive i VG. Om begrepet næringsnøytralitet – i lys av et kjent (om ikke like kjært for alle) spørsmål: Hva skal vi leve av i Norge – efter oljen?

Selektiv næringspolitikk – et feilgrep
Nedleggelsen av Union førte næringspolitikk og industripolitikk opp på dagsorden i en valgkamp for første gang på mange år. Vanligvis er det skatt og skole, eldreomsorg, lov og orden, og innvandring/integrering som dominerer norske valgkamper. Union-saken har bragt lite avklaring om hva politikerne vil føre slags næringspolitikk. Bortsett fra at de fleste partier har erkjent hvor feilslått tidligere tiders intervensjonspolitikk egentlig var. Og at politikerne i dagens globaliserte virkelighet har få selektive virkemidler å bruke. Selv om Høyres gullgutt Børge Brende i de heteste debattene om Union hørtes ut som en industriminister fra Ap på 1950-tallet.

Røkkes budskap
er at det er nødvendig med samspill, mellom næringsliv, politikere og samfunn. Røkke gir politikere fra flere partier æren for å ha bidratt til Akers suksess. Han demonstrerer samtidig at han ikke er noen heimføding. Han skryter av å lete en bedrift i en globalisert virkelighet. Aker eksisterer på tvers av landegrenser – og det er en fordel, ikke en ulempe. Han fokuserer på utdannelse og forskning – i samspill med næringslivet. Han skriver samtidig (kanskje med Union i bakhodet): ”Vi trenger modige politikere som kan erstatte næringsnøytralitet med næringsengasjement, men som samtidig tør se arbeidsplasser forsvinne.” Her bruker han samme poeng som Adam Smith; arbeidsplasser oppstår og forsvinner. De er ikke – og kan ikke være – verneverdige.

Siklende kapitalister
Liberaleren har flere ganger tidligere skrevet om Adam Smiths advarsel mot kapitalister: Som gjerne sammensverger seg mot kundene, som gjennom prissamarbeid setter konkurransen dem imellom ut av kraft, som knegår politikerne for subsidier, tollavgifter, og/eller lovmessig beskyttelse for sin bedrift og næring – mot innenlands eller utenlands kapitalisme.

Smith var prisverdig klar på at den slags politisk intervensjon i markedet er destruktiv adferd som bidrar til å ødelegge markedets prismekanisme (pris på en vare/tjeneste oppstår i skjæringspunktet mellom tilbud og efterspørsel) og den konkurransen som må være der – både for å finne den reelle prisen og få tilbydere/produsenter til hele tiden å efterstrebe den beste kvalitet og service. Intervensjonen bidrar også til å hindre/forsinke nødvendige omstillinger i samsvar med endringer i efterspørsel, nye oppfinnelser/ny teknologi, nye næringer etc.

Når Fred. Olsen skryter av FrP/Aps innsats for IT Fornebu-prosjektet er det bare en variant av hva Adam Smith advarte mot: Siklende kapitalister som motarbeider kapitalismen. Når vi i valgkampen for første gang på lenge opplever slagord for kapitalisme (Kapitalist? Ja visst!) burde man kanskje i Smiths ånd be om slagord som ”Love capitalism – fear capitalists”.

La oss se nærmere på advarselen mot subsidier. Noe av det mest unike med markedet som instrument er at det gjennomføres et utall frivillige avtaler hver eneste dag. De merkeligste tilbud finner kjøpere. De underligste ting efterspørres – og finner noen som er villige til å tilby akkurat dette. Hva er grunnen til at slikt finner hverandre? En uendelig informasjonsflom. Det er umulig å ha oversikt over alt som tilbys og alt som efterspørres til enhver tid – og hvorfor. Det forutsetter ikke bare en utenkbar informasjonstilgang, men også en evne til å se inn i fremtiden – noe de færreste kan skryte på seg. Ane, ja vel – vite, absolutt ikke!

De som forfekter et aktivt næringsengasjement (som fremstilles som det motsatte av nøytralitet) påberoper seg nettopp disse to innsiktene; utenkbar informasjonstilgang og en evne til å se inn i fremtiden. De burde øyeblikkelig få motspørsmål: Hvordan kan du/dere ha den tilgangen på informasjon som selv ikke de største kapitalister/firmaer har? Er du synsk i tillegg?

Det helt spesielle med markedet er at ingen kan hindre noen med en idé og penger i å prøve å omsette disse to faktorene i et tilbud på leting efter noen som efterspør. Noen har ideer men mangler penger – og omvendt. Markedet begraver dårlige ideer og løfter opp gode – hver dag. Politikerne prøver seg også – på å løfte opp ideer de synes er gode, og mener folk flest bør synes er gode. Som regel går det galt – i det lange løp. Eksemplene er velkjente.

Er det så ingenting politikerne kan gjøre for at vi skal ha noe å leve av når oljen tar slutt?

Vide rammer – gode betingelser
Røkke skriver fint om engasjerte politikere – som er opptatt av næringsvirksomhet og arbeidsplasser. Helt riktig. De kan ikke la være å engasjere seg i arbeidsplassene til velgerne. Det er arbeidsplassene som gir inntekt politikerne kan skattlegge for å finansiere velferden arbeiderne, deres barn, foreldre og besteforeldre nyter godt av. Men Røkke kunne også funnet eksempler på politikere som ikke er villige til å se arbeidsplasser forsvinne. Ville godordene sittet like løst da?

Naturligvis er det mye myndighetene, lovgiverne, kan gjøre for å vise næringsengasjement – uten å påta seg å være synske.

Man kan motarbeide myter og fordommer mot det verdiskapende næringslivet. Man kan slutte å la fordommene bestemme graden av og typen beskatning av næringslivet og kapitalistene. Man kan slutte å tro at politikere og byråkrater skal kunne gjenkjenne én god idé blant mange dårlige – og bør derfor avvikle støtteordninger, løyver og bevillinger når det gjelder næringsvirksomhet. Man kan slutte å subsidiere næringer og yrkesgrupper av ulike fikenbladhensyn (nasjonal prestisje, selvforsyningsgrad, historiske tradisjoner, etc.).

Man kan sørge for at næringslivet har vide, generelle betingelser – i form av så få lover som mulig – og så få og lave skatter og avgifter som mulig.

Man kan sørge for at skattebyrden på næringslivet er lav – ved å redusere det offentliges omfang og størrelse på oppgaver til et minimum. Jo flere offentlige oppgaver – jo mer skatt må næringslivet betale for finansieringen. Det skal sterk rygg til for å bære en stor offentlig sektor!

Man kan gi utdannelse og forskning gode ressurser og rammebetingelser – og slutte å diskriminere ikke-offentlige som ønsker å satse i denne sektoren. De venter kanskje ikke avkastning med en gang – men er genuint interessert i å bidra til at høy utdannelse og god og variert kompetanse blir en viktig norsk konkurransefaktor i fremtiden.

Man kan motarbeide myter og fordommer at norsk er best i verden på alle områder – og i stedet la mangfold og global virkelighet bli en positiv verdi flere vil verdsette. Man kan være modig nok til å la dette få konsekvenser for norsk innvandringspolitikk.

Kort sakt: Norske politikere kan la markedet, som det unike instrumentet det er, virke! La markedet avgjøre hvilke ideer som har livets rett og ikke. La markedet vite å belønne dem som tør investere – og trekke på skuldrene av dem som lar unike muligheter gå fra seg. La markedet efterspørre utdannelse og kompetanse – både høy og utradisjonell, norsk og utenlandsk. Norske politikere kan satse på kunnskap og mangfold – istedenfor fordommer og enfold.

En slik politikk vil være en erkjennelse av at norske politikere og byråkrater ikke besitter unik informasjonstilgang – og at de like lite som noen andre er synske!

Laizzes-nous-faire!

0 0 vurdering
Vurdering
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
NN-UK
NN-UK
15 years ago

Amen, ville bare takke for en meget god artikkel. Driver du med kursvirksomhet? Det er en regjering paa trappene med et stort behov for litt voksenopplaering..

Pleym
Pleym
15 years ago

Regjeringens stormtropper foretrekker nok å leve i sin egen alternative virkelighet, dessverre..