Ukategorisert

Privilegium å få stemme – og kunne la være

Få er vel uvitende om at dagen i dag er selveste valgdagen; Myndige norske borgere skal velge sitt parlament, Stortinget – og dermed (forhåpentligvis) bestemme hvilken regjering Norge skal ha fremover. Ikke alle er så heldige å kunne velge sine ledere.

Liberaleren har en redaksjon som slett ikke er samstemt i alle saker – men heldigvis er det høyt under taket. I dag har Bent Johan Mosfjell en artikkel her på Liberaleren, der han lufter sin misnøye med demokratiet som system – og ønsker et samfunn med mer frihet for hver enkelt.

Jeg har imidlertid tenkt å bruke valgdagen til å fokusere på hvor heldige vi nordmenn er, som faktisk kan velge våre ledere. Og til å la være å velge dem, hvis vi gjør som Bent Johan. Poenget er at vi har frihet og dermed mulighet til å gjøre begge deler.

For noen år siden (1997/98/99) besøkte jeg flere av de gjenværende kommunistiske diktaturene; China, Laos, Vietnam og Cuba. I 1985 og 1989 var jeg i DDR. Denne artikkelen skal ikke fokusere på mangelen på demokrati i kommunistiske diktaturer alene. Det finnes også andre typer diktaturer – for eksempel religiøse (stort sett hele Midt-Østen). Mangelen på frihet er påtagelig begge steder.

En kineser i sene nattetimer
På en togreise mellom Beijing og den gamle keiserhovedstaden X’ian i oktober ’97 møtte jeg en kinesisk forretningsmann i midten av tyveårene. Vi snakket sammen om våre respektive land, og jeg fortalte om valget i Norge en drøy måned tidligere. At jeg hadde stemt på det partiet jeg ville, og fått til regjeringsskifte, fremsto som rart for ham. At jeg også hadde liten tiltro til at politikerne tok avgjørelser for mitt liv jeg mente å kunne gjøre bedre selv, var også litt underlig. Han var habil i engelsk, og fikk lese hva som sto om hans hjemland i min Lonely Planet-bok. Han var en sympatisk fyr, og vi fikk god kontakt i sene nattetimer. Han ville gjerne hatt de samme muligheter, men forskjellen i befolkningstall mellom Norge og China gjorde at han tvilte på at det var så lett å styre sistnevnte efter demokratiske prinsipper. Vi hadde nok mange tanker å tumle med, begge to, da vi skiltes. Nesten 10 år senere har China fortsatt ikke frie hemmelige valg med flere partier å velge mellom. Mange politiske aktivister holdes fengslet, og dødsstraff finnes fortsatt for opposisjon mot kommunistenes enevelde.

I Fidels fangeleir
I januar 1999 bodde jeg privat hos en cubansk familie, der begge foreldrene jobbetr i media. Det var jubileum for Castros maktovertagelse, og internasjonale magasiner som Time og The Economist var fulle av stoff om tilstanden både til jubilanten og hans fangeleir.

Den 25-årige sønnen i huset kastet seg over artiklene, og foreldrene hans leste dem også. De syntes bildet som ble formidlet av Cubas tilstand var korrekt. Jeg var fortsatt ambassadør for demokratiet i sene nattetimer. Jeg forsto godt Cubas ønske om å få styre seg selv – uten innblanding fra hverken den gamle kolonimakten Spania eller den store naboen USA. Selv om USA hadde bidratt til å jage ut spanjolene var det først og fremst for å beskytte egen interessesfære enn å bidra til cubansk demokrati. Det er gått over 100 år siden Cuba ble selvstendig, men demokrati har landet fortsatt til gode å oppleve.

Min cubanske venn ville svært gjerne studere økonomi i utlandet, men den muligheten hadde kun de som tilhørte den privilegerte klasse. Hvem dette er? Familiene til Kommunistpartiets koryfeer..

En mulighet til å unnslippe Castros fangeleir var å gifte seg med en utlending. Selv da ville det kreve en liten formue i betaling for å få utreisedokumenter. Selv efter å ha forlatt Cuba ville det være nødvendig å betale en viss tid. Jeg påpekte at med den vind i seilene som demokratiet har over hele verden, ville det sikkert være håp, også for Cuba.

Jeg må med skam erkjenne at jeg så langt har tatt feil i tilfellet Cuba. Fidel klamrer seg til makten, og broren Raul står klar til å overta. Det er lite tegn til liberaliseringer i Kommunistpartiets maktmonopol. Opposisjonelle fengsles fortsatt. Cubas diktator er blitt advart av EU, efter han i ly av krigen i Irak fengslet mange opposisjonelle.

Holger
møtte jeg i Oranienburg nord for Øst-Berlin i september 1985. Jeg var på klassetur med 3AFD på Eidsvoll videregående, og vi skulle møte ungdommer fra SEDs ungdomsbevegelse; Freie Deutche Jugend. De kom aldri. I stedet snakket vi med soldater på en cafè. Holger var en av disse, og som alle de andre var han helt klar på at det sosialistiske arbeider- og bondeparadiset var et paradis kun for SEDs pamper. De levet en beskyttet tilværelse i godt bevoktede bydeler. De delene av DDR vi så var svært nedslitte og forfalne. Det vi så minnet om bilder fra Norge på 1950-tallet. Og DDR var faktisk det mest avanserte og økonomisk ”vellykkede” av staten i Østblokken! Efter Murens fall vet vi at ”fremgangen” var tuftet på en katastrofal forgiftning av naturen. Miljøhensyn var helt ukjente for betongkommunistene. Som hensyn til mennesker – og til frihet.

Befolkningen i DDR tok saken i egne hender allerede 4 år senere, og ble heldigvis bare 40 år.

Bortskjemte?
I Norge har vi et oljefond som fremstår som en Sareptas krukke for mange – både politikere og folk flest. Vi har velferdsordninger som for andre er en uoppnåelig drøm. Valgkampen som nå er avsluttet har likevel vært preget av misnøye – med alt vi ikke får, og med alt som ikke er helt perfekt. Forskerne kaller fenomenet for ”stigende forventningers misnøye”.

De siste valgene har valgdeltagelsen gått stadig nedover. Det kan være flere forklaringer: Folk mener det ikke nytter, uansett hvem de stemmer på. Folk mener at de har det så bra at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer. Noen hevder også at de ikke finner et parti som passer for dem. Det synes jeg er en fiffig forklaring. Da jeg stemte i Akershus i går, var det 16 valglister å velge mellom! Noen mener også at de ikke stemmer på et parti, for så å få et annet parti i regjering. Kan være noe i den forklaringen – men når de færreste partier er i nærheten av rent flertall er det innlysende at noen må samarbeide. Noen er misfornøyd med alle kompromissene som inngåes i politikken. Da lurer jeg på om det er for høye tanker om velgernes intelligens; når det finnes en rekke partier med en oppslutning mellom 5 – og 20%, sier det seg selv at kompromisser må inngåes for å få gjennomført noe.

Demokratiets vugge sto visstnok i de greske bystatene, der filosofene satte opp idealet om den opplyste borger som engasjerte seg i samfunnets utvikling og utfordringer. I dag er vi kanskje langt unna dette idealet – når vi hører velgere som gir blaffen i sammenhengene, men krever i øst og vest. Lengst unna er imidlertid de som sier de ”ikke gidder å stemme”. Enda er det noen som krever stemmerettsalderen lenger ned, klart lavere enn myndighetsalderen. Var det ikke Lenin som sa ”gi meg de små barna”?

Å velge et parti
kan man gjøre på mange måter. Finne ut hvem man er mest enig med. Eliminasjonsmetoden kan brukes for å utelukke de man overhodet ikke vil stemme på. Eller man kan velge seg ut en eller noen saker man anser som så viktige at de må bestemme partivalget. Noen lar yrkesvalg avgjøre flere valg. Andre lar foreningsmedlemskapet avgjøre. Fagforeningsmedlemmene. Og noen lar være på valgdagen – eller TV-programmet – avgjøre om de beveger seg ut av godstolen.

Bevisst valg
Jeg fordømmer på ingen måte dem som ikke stemmer. Man kan mene som Bent Johan, og andre liberalister, at ingen politiker skal ha slike fullmakter som hver velger avgir en gang hvert 4.år. Det har jeg full respekt for. Jeg er tilbøyelig til å mene det samme selv, jfr. min artikkel om sivil ulydighet. Å bruke den begrunnelsen Bent Johan gjør, viser i hvert fall at man har foretatt et bevisst valg.

Gal retning?
Likevel velger jeg å stemme. Om samfunnet ikke går i riktig retning hele tiden, vil jeg i hvert fall ikke at det skal gå i gal retning – hele tiden. Det vil Norge gjøre, hvis et flertall av velgerne i dag støtter Ap, SV, SP, RV og Kystpartiet.

Disse partiene mener at du og jeg ikke klarer å ta riktige avgjørelser for vårt eget liv selv. De vil frata oss vår frihet. I tillegg vil de bruke dine og mine penger på sine prioriteringer.

Vil vi ha det sånn?

I valglokalet
tenker jeg på Holger, på kineseren, cubaneren – og på alle de andre som ikke får velge sine ledere selv. Og priser meg lykkelig for at jeg faktisk har den retten. Og muligheten til å la være å benytte retten.

Jeg har i hvert fall et valg.

Ikke lite, bare det.

Godt valg!

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
6 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Tom Arnesveen
15 years ago

Jeg vurderer å stemme blankt i dag. Jeg hørte ikke om at det var mulig å stemme blankt før i dag. Som innbygger i lille Stange kommune blir hver enkelt stemme tillagt mer tyngde enn f.eks. i Oslo. Dessuten har Arbeiderpartiet 40% oppslutning her, og SV er på andreplass, så det trengs en omveltning.

Simon Thorbjørnsen
15 years ago

Jeg forsetter tradisjonen: Dette er en glimrende artikkel ! Det er nettopp dette som får gamle HV-folk til å felle en tåre eller to ved kransenedleggelsen på 17.mai; de har også, som Pleym , studert alternativene på nært hold.

Vel talt, verdig dagens alvor.

Kai
Kai
15 years ago

>Forskerne kaller fenomenet for ”stigende
>forventningers misnøye”.

Det var den svenske sosialdemokraten Tage Erlander som sa det. Han var forbanna på at velgerne ikke forstod hvilket sosialdemokratisk drømmesamfunn svenskene hadde fått. En slik ovenfra og ned holdning preger dessverre regjeringspartiene retorikk også. Det er en farlig retorikk fordi det på mange måter impliserer at vi skal være fornøyd med det politikerne får til. Men oljen er da vitterlig ikke en politisk oppfinnelse. Det er imidlertid den håpløse eldreomsorgen, innvandringspolitikken, sykehuspolitikken… Vi trenger mer marked og mer frihet!

Pleym
Pleym
15 years ago

Fint å få på plass opphavsmannen til sitatet – som jeg synes er beskrivende for manges holdning. Forskerne har nok brukt uttrykket uten henvisning.

Jeg er helt enig i at vi trenger mer marked og mer frihet.

Men du har kanskje lagt merke til at de som krever diverse forventer at politikerne ordner opp; beslaglegger mer penger fra oss skattebetalere for å betale for diverse ytelser fra staten. De som krever forventer mer statlig styring – ikke mindre.

Kai
Kai
15 years ago

>Men du har kanskje lagt merke til at de som >krever diverse forventer at politikerne ordner >opp; beslaglegger mer penger fra oss >skattebetalere for å betale for diverse ytelser >fra staten. De som krever forventer mer statlig >styring – ikke mindre. Men retorikken rammer all kritikk av regjeringen. Vi har det nå så godt at vi har vondt i magen, som en sa. Det ligger noe nærmest umoralsk i det velferdsnivået vi har, og at vi skal takke politikerne for denne velferden. Men tenk hvilket velferdsnivå vi hadde hatt hvis staten ikke hadde stjålet våre penger, og at vi hadde… Read more »

Pleym
Pleym
15 years ago

Jeg mener slett ikke at vi kan takke politikerne for velferdsnivået.

Jeg er som nevnt enig med deg i at vi må få større personlig frihet.

Regjeringen blir angrepet både fra høyre og venstre (hvis vi ikke skal si at regjeringen nå ligger lengst til høyre, siden FrP er blitt sosialdemokrater når det gjelder offentlig forbruk).

Angrepene jeg nevnte gjelder nærmest uansett regjering. Det er en grunn til at Ap tapte for fire år siden; fagbevegelsen ønsket ikke liberaliseringene – og folk klaget like mye over elendigheten innen skole, helse og barnehaver da som nå..