Ukategorisert

Lei mindretallsregjeringer – valgte eksperiment

Velgerne var lei av Kjell Magne Bondevik og mindretallsregjeringer på et uberegnelig FrPs nåde. I stedet innsatte de et sosialistisk eksperiment – hittil uprøvet i norsk politikk.

I gode tider tør velgerne eksperimentere. Dette må være forklaringen på at velgerne gav grønt lys for et regjeringsalternativ som er trippelhistorisk: Ap har aldri samarbeidet med andre partier i regjering, aldri har et parti til venstre for Ap deltatt i regjering, og det er dessuten første gang SP samarbeider med partier til venstre for seg.

Regjeringen ble felt av en upopulær Kjell Magne Bondevik, en tafatt valgkamp blottet for visjoner, samt en uberegnelig og revansjelysten Carl I. Hagen. Ikke minst Høyre bør skaffe seg nye strateger. Regjeringspartiene tapte mer enn FrP og Venstre vant – og dermed forsvant regjeringsmakten.

Det var bra at Nord-Norges misnøyeparti Kystpartiet ikke nådde opp, og at den norske heiagjengen til røde massemordere verden over, RV, ikke havnet på vippen. Sosialistenes regjeringsalternativ søkte makten – og fikk den, alene. Nå må de oppfylle sine løfter og vise at de makter å regjere sammen i fire år – slik Samarbeidsregjeringen gjorde. Stoltenberg, Haga og Halvorsen må stå og falle med egen politikk.

Om det likevel hadde blitt ikke-sosialistisk flertall med samme fordeling mellom partiene er det vanskelig å se hvordan Samarbeidsregjeringen kunne fortsatt. FrP er for store til at de lar seg avspise med sak til sak-samarbeid. FrP-formannen har naturligvis rett i at FrP er det største ikke-sosialistiske partiet – men om partiet blir førende gjenstår å se. Da må partiet demonstrere evner til å bygge allianser, istedenfor bare å rive dem ned – slik Hagen og co har spesialisert seg på.

Konservativ allianse mot modernisering
Ap tok konsekvensen av at det efter 2001 syntes umulig å gjenreise partiet til gamle høyder. Derfor måtte man bygge en allianse som kunne oppnå flertall. Det klarte man. De viktigste pådriverne var imidlertid ikke Jens og co., men fagbevegelsen. Aps gamle allierte følte seg forrådt av modernistene rundt Stoltenberg. Ap måtte bindes i et skjebnefellesskap ikke bare med sine gamle allierte i fagbevegelsen, men også med andre partier som kunne bremse Aps moderniseringsiver. Fagbevegelsen erkjente at de ikke ville klare jobben alene. Derfor fikk de hjelp av SP og SV. Det er en bondefanget Jens Stoltenberg som nå skal inn i et regjeringssamarbeid som aldri har vært prøvet – og som fremstår som et nokså dristig eksperiment.

Upopulær Bondevik felte regjeringen
Det er lenge siden Kjell Magne Bondevik fenget velgerne. Det er liten tvil hos meg om at måten han og KrF tilsnek seg statsministerposten i 2001, til tross for at Høyre vitterlig vant valget på ikke-sosialistisk side, skadet både KrF og regjeringen ved årets valg. Høyrevelgerne fra 2001 var forbannet både på KrF, Bondevik – og på Høyre. Det hjelper ikke at regjeringen har vært påstått Høyre-dominert i fire år. Bondeviks lave popularitet drev hjemmesittere ut av sofaen og til sosialistene, mens høyresidens velgere gikk til FrP. Carl I. Hagen tapte ingenting hos velgerne på løftet om å fjerne Kjell Magne Bondevik, og det han tapte av eventuell goodwill hos de andre partiene lever han godt med – i kraft av tyngden velgerne gav FrP.

Det skal legges til at regjeringen samlet sett ikke har ført noen imponerende valgkamp. En upopulær statsminister har frontet regjeringen mot en populær og troverdig leder for opposisjonen; Jens Stoltenberg. Høyre har ikke funnet seg selv i valgkampen – og fremstått som revisorer mer enn med visjoner for fremtiden. Selv om regjeringen har fått utrettet en del, har den vært for opptatt av å forsvare oppnådde resultater enn å fortelle hva som gjensto å gjøre. Man vinner ikke valg på å være defensive.

Vinnerne
Ubetingede vinnere er Ap og Sp. Begge partier søkte regjeringsmakt med nye partnere – og vant. Ap kunne sikkert oppnådd et like godt resultat alene – for SP og SV skremte bort velgere som på grunn av det gjenreiste samarbeidet mellom LO og AP sikkert ville funnet tilbake til faderhuset. Ap førte valgkamp på ansiktet til Jens alene – og satset alt på hans troverdighet. Det virket.
SP har ført en valgkamp på egen politikk – og faktisk styrket seg. Senterpartiets velgere er så kraftige motstandere av høyrepolitikken at samarbeid med SV og Ap ikke skremmer dem. Senterpartiet har også gjenerobret den vippeposisjonen de mistet i 2001. AP skal få noe å bryne seg på når de nå skal forhandle med SP.

Betingede vinnere er FrP og Venstre. FrP er blitt største ikke-sosialistiske parti, og grundig distansert Høyre. Men med rent, rødt flertall vil FrPs store gruppe bli gående på gress i fire år. Selv om jeg har større tiltro til Carl I. Hagens evne til å forvalte en slik seier, kan det gå med FrP som med Senterpartiet på 90-tallet; i 1993 fikk SP 16,7% og 32 mandater, høye på EU-seier skulle partiet bygge ”annerledeslandet” – men fikk kurven av SV og Aps neiside. Fire år senere var partiet nede på normal størrelse. FrP vil synes godt i landskapet – og plage et fra før plaget og skadeskutt Høyre.
Venstre har gjort sitt beste valg siden før splittelsen i 1972. Partiet må imidlertid offensivt møte påstanden om at seieren ene og alene skyldes taktiske stemmer. Venstre er 4.største opposisjonsparti – og selv med 10 representanter istedenfor 2 kan partiet drukne i kampen om ikke-sosialistiske velgere. Fordelen er at ingen av de 3 andre partiene på samme side fremstår som spesielt liberale sammenlignet med Venstre. Høyre kan imidlertid vise gode takter når de frigjør seg fra KrF. For Venstre er det imidlertid en fordel at de tre sentrumspartiene (i den grad Sp kan regnes med) er jevnstore. Det liberale sentrum i norsk politikk, som forsvant med Venstres splittelse i 1972, kan være gjenreist. Det betinger imidlertid at partiet bruker tiden frem mot neste valg godt; bygge partiorganisasjon, inkludere nye velgere og medlemmer i partivirksomhet, og ikke minst bygge opp politisk troverdighet på liberale saker.

Taperne
Ubetingede tapere er Høyre, KrF, Kystpartiet og RV. Høyre tapte alt de vant av velgere og rang på borgerlig side i 2001 – og regjeringsmakten i tillegg. Distansert av FrP, 3.størst på Stortinget – uten makt. Høyre viste sin lojalitet mot regjeringspartnerne og lot seg ikke friste til å lefle med FrP. Nå må imidlertid partiet ta telling – og avklare hva man skal gjøre; satse på et etablert og prøvet samarbeide med sentrum, samt gjenerobre velgere fra FrP – eller forsøke å bygge opp et tillitsforhold til Hagens horder. Om trepartiregjeringen til Jens skulle sprekke i perioden, har Ap og Høyre flertall sammen. Det er det vanlige i norsk politikk – men flertallet mistet ”hovedmotstanderne” i 2001. Skulle EU-saken bli aktualisert er det en viss mulighet for at dette flertallet kan bli tatt ibruk..
Krf maktet å samle partiet efter den ødeleggende maktkampen på toppen, men mistet velgerne, regjeringsmakten – og den tross alt ubetingede lederfiguren statsministeren var. Nå må smale Høybråten bygge opp troverdighet og tillit blant velgerne. Bondevik er historie, og kanskje Valgerd også.
Kystpartiets kombinasjon av venstresidens sytete distriktspolitikk, SPs EU-motstand og høyresidens motstand mot innvandring og abort hjalp ikke. Partiet kan fortsatt være en maktfaktor i landsdelen, men vi slipper forhåpentligvis flere visitter i nasjonalforsamlingen.
Heldigvis slipper vi også den blodrøde ”opposisjonen fra venstre”. Selv om Torstein Dahle fremstår som mer lavmælt og sympatisk enn skrikebøtten Aslak Sira Myhre, og noen fortsatt tror på ”møkkagraveren” Erling Folkvord tapte de muligheten til mandat når sosialistene flokket seg om regjeringsalternativet med mulighet for flertall. Vi gråter ikke. Men Bondevik så ikke mulighetene godt nok da han i partilederdebatten efter valget i natt sa seg glad for at Jens og damene slipper RV på vippen. En slik situasjon ville gitt alle partier mulighet for å danne flertall med regjeringen, fra sak til sak.

SV er valgets betingede taper. Partiet gikk kraftig tilbake, men vant flertall og regjeringsmakt sammen med AP og SP. Vi vil imidlertid bli overrasket om det ikke blir et internt oppgjør i SV. Partiets politikk ble plukket fra hverandre i valgkampen – og troverdigheten forsvant som dugg for solen. En av partilederens nære rådgivere, Stein Ørnhøi, sa i valgkampens hete at SV måtte ha det samme som sist for å gå i regjering. I dag er partiet langt unna et valgresultat på 12,5%..

Nytt politisk landskap
Den sosialistiske regjeringen blir et interessant eksperiment, og det er for tidlig å si hvordan dette kommer til å gå. Imidlertid har Aps venstrevri – med et LO tungt på bremsen i tillegg – vært rødt nok for røde velgere. De så ikke noe behov for et stort SV til å ”holde Ap i ørene”. At SVs politikk ble punktert i valgkampen og partiet dermed sto uten troverdighet har naturligvis bidratt til å svekke partiet. Ap blir like dominerende i den nye regjeringen som Høyre var i den gamle, og er mer enn dobbelt så store som SV og Sp til sammen. Det blir svært interessant å se hva SPs inntreden blant sosialistene får å si for politikken som skal føres, og hvordan samarbeidsmønstrene vil utvikle seg mellom fagbevegelsen og SV og SP, sammenlignet med det tradisjonelle samarbeidet med Ap.

Det mest interessante på høyresiden blir hvordan forholdet mellom FrP og Høyre utvikler seg. Om de tre avtroppende regjeringspartiene fortsetter å opptre sammen, eller vil frigjøre seg fra hverandre er heller ikke uten interesse. Liberale Venstre og til dels liberale Høyre kan begge få gevinst av å frigjøre seg fra verdikonservative KrF. Som på sin side har siktet seg inn på kjernevelgerne må velge om de skal konkurrere med FrP om dette segmentet – eller skaffe seg en bredere plattform både av politikk og velgere. KrF skal ha avgitt mange velgere til venstresiden. Ikke overraskende. Partiet har interessert seg mer for å fordele verdiene – enn å skape dem. Da er man ikke så opptatt av økonomiske sammenhenger – og plages av å måtte ta ansvar for den politikken regjeringen har ført. Derfor var det også enkelt for Gro å skaffe seg flertall for sine statsbudsjetter – ved å avse småpenger til KrF og SPs hjertesaker.

Blokkene
Høyresiden (H/FrP) klarte i år nesten å overgå den blå bølgetoppen fra 1981 (36,3), men ikke helt. I år samlet de to partiene 36,2. Sentrum er nede på den størrelsen de hadde før EU-kampen i 1993 begynte å prege valgene; 19,2 i år – mot 18,1 i 1989. EU-kampen på 90-tallet gav motkulturene i sentrum en vind i seilene – som nå er stilnet. For sosialistene (AP/SV) som blokk var valget for fire år siden en katastrofe, men med årets 41,5 er man litt over resultatet fra 1997 (41,0) – men godt under resultatene fra 1980- og 90-tallet. Unntaket er 1981, da de to fikk 42,1%. Selv om styrkeforholdet mellom partiene varierer, er forholdet mellom blokkene forbausende stabilt.

Mye vil bli reversert
Sosialistene vil reversere mye av politikken Samarbeidsregjeringen fikk gjennomført i sin periode. Både friskoleloven, liberaliseringen av arbeidsmiljøloven, og mye annet vil bli endret. Hva som skjer med skattene er et åpent spørsmål. Før valget forpliktet de seg til kun å reversere tilbake til 2004-nivå, det vil si en økning på ca. 4 milliarder kroner. Vi kan tenke oss at det vil komme gjennom utbytteskatt og øket toppskatt. Flertallet på Stortinget i en del verdiliberale saker kan nå bli realisert – fordi KrF har mistet makten.

Et mystisk valg – sett fra utlandet
Utlandet vil nok klø seg i hodet over at regjeringen kan miste makten i et land der økonomien går så det suser, og et (høyre)populistisk parti blir største parti på høyresiden. Norge må nok en gang fremstå som et land for spesielt interesserte.

Noen ord om Fremskrittspartiet
De som så Carl I. Hagens tale til FrPs valgvake så en strateg og partibygger – fylt av hevngjerrighet. Carl I. Hagen er mer opptatt av sitt eftermæle og FrPs skjebne enn hvordan det går med landet som sådan. Derfor er det ingenting som fryder Hagens horder mer enn når det går dårlig med Høyre.

Hagen hevder Bondevik står i veien for et stabilt ikke-sosialistisk samarbeid – og at manglende samarbeid ikke bunner i politiske forskjeller. Begge deler er naturligvis fullstendig galt. Bondevik ble en hemsko for regjeringspartienes mulighet til å profitere på gode resultater – fordi han er så upopulær. Nettopp dette ble FrPs suksess. Partiet ville normalt tapt i en situasjon med to klare regjeringsalternativer. På grunn av Bondevik opplevet partiet i stedet sin største suksess i valg.

Det vanskeligste for den avtroppende regjeringen har vært fullstendig fravær av stabilitet og forutsigbarhet hos FrP. Partiet ville ikke gi Høyre noen fordeler i fireårsperioden, og sørget derfor for at det ble Bondevik som ble statsminister i 2001. Dette faktum synes mange å ha glemt i dag. I tillegg var ikke FrP fornøyd med signalene gitt i den politiske plattformen til Samarbeidsregjeringen. Partiet stilte derfor noenogfemti spørsmål til regjeringspartiene. Svarene de fikk var nok til at FrP støttet dannelsen av regjeringen Bondevik II.

Forutsatt at FrP er et parti på høyresiden kunne samarbeidsregjeringen betraktes som nok en sentrumsregjering, dog mer høyrevridd enn både Bondevik I og de ulike Ap-regjeringene siden 1986. Alle mindretallsregjeringer siden 1986 har basert seg på flertall i sentrum (sentrum i norsk politikk besto stort sett av alle partier unntatt SV og FrP. Nå kan heller ikke SP inkluderes der).

FrP fikk gjennomslag for sine prioriteringer i forhandlinger om flere statsbudsjettforslag. Likevel presterte partiet å sabotere et statsbudsjett de selv sikret flertall for, gjennom forliket om makspris på barnehaver. Forutsigbart? Neppe. Tillitvekkende? Slett ikke. Alle partier må, ut i fra den ideologi partiet bekjenner seg til, kunne forutsettes å innta visse standpunkter. At et liberalistisk parti utgjør flertallet for et forslag om makspris kan ikke sies å være hverken innlysende eller forutsigbart – men det motsatte. Likeledes at et liberalistisk parti nekter å redusere statens eierandeler i næringsvirksomhet. Når Carl I. Hagen presterer å klage over at regjeringspartiene ikke besvarer hans samarbeidsinvitter positivt, er det lov å lure hvilken surrealistisk virkelighet han befinner seg i. Dessverre er han en så god skrønemaker og historieforteller at det er hans virkelighetsoppfatning velgerne godtar som den riktige.

Den kvelden FrP fikk over 20% av stemmene, og ble størst på ikke-sosialistisk side, fremstår kanskje som den naturlige til å fremsette visjoner om å overta Aps rolle som statsbærende parti i dette århundre. Og samtidig å påstå at det er et godt smurt valgapparat som bidrar til stor valgseier. Hagens fjes og troverdighet, kombinert med Høyres tabber og den direkte upopulære statsministeren har nok bidratt mer. Og fortsatt kan ingen protestere i Hagens enevelde uten å bli satt på gangen. Det har mange fått erfare. Hvordan det skal gå med de nesten 40 røverne i Hagens horde når en resultatløs opposisjonstilværelse begynner å tære på, skal bli interessant å se.

Nok en gang har Carl I. Hagen skaffet seg et godt valgresultat basert på protest, opposisjon og misnøye. Han har gitt opp å oppdra folket til liberalistiske verdier – og velger i stedet å øse ut penger i langt større grad enn sosialistene.

Å bygge et statsbærende parti på protestens sandgrunn krever sterk tro, for
misnøyevelgere forsvinner ofte – som skrift i sand.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
9 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Kai
Kai
15 years ago

>Partiet ville ikke gi Høyre noen fordeler i
>fireårsperioden, og sørget derfor for at det >ble Bondevik som ble statsminister i 2001. >Dette faktum synes mange å ha glemt i dag.

Vi må huske på at hvis Høyre hadde fått statsministerposten hadde det blitt Jan Petersen. Det kan sies mye om Jan Petersen, men at han ikke har de nødvendige lederegenskapene for å være landets statsminister må være åpenbar for alle som har fulgt Petersen i noen år. Det kan best illustreres med Petersens håndtering av Tsunami-katastroften.

Pleym
Pleym
15 years ago

Jan Petersen var ikke heldig med Tsunami-katastrofen. Det kan like gjerne skyldes byråkratiet i UD..

Petersen ledet H gjennom 10 års “ørkenvandring” fra katastroferesultatet i 1993 frem til seieren i 2001.

Nå er Erna Solberg nede på nullpunktet igjen.

Petersens laidback-slentrende stil hadde sikkert gått bedre hjem hos velgerne enn Bondeviks selvhøytidelighet og forurettethet..

Kai
Kai
15 years ago

>Jan Petersen var ikke heldig med Tsunami- >katastrofen. Det kan like gjerne skyldes >byråkratiet i UD.. La meg si det slik: Hvis Norge skulle oppleve en reell krisesituasjon der Norges sikkerhet var truet, ville jeg følt meg svært lite trygg på at Jan Petersen hadde hatt de nødvendige lederegenskapene til å ivareta Norges interesser på en god måte. >Petersen ledet H gjennom 10 års “ørkenvandring” >fra katastroferesultatet i 1993 frem til >seieren i 2001. Jan Petersen hadde kjempeflaks i 2001. Høyre fløt på en skattetrettbølge som var skapt av Carl I Hagen. Fordi Hagen måtte rydde opp i FrP (med… Read more »

Copern
Copern
15 years ago

En bitteliten digresjon: UD ble tydeligvis tatt på senga, og når en organisasjon kommer opp i en situasjon hvor man ikke har utarbeidet gode standard operating procedures, handler man etter kjente mønster. I UD- byråkratenes tilfelle var dette å skrive lister. Det de selvsagt burde ha gjort var å koble inn forsvaret, som har folk til å håndtere denne type katastrofer – f.eks sendt nedover Hercules-fly med utstyr og personell. Amerikanerene skjønte hva som burde gjøres med en gang, de sendte hangarskip. Det var mao. ikke Jan Petersens skyld at tsunami-katastrofen ble så dårlig håndtert, det var UD som organisasjon.

Copern
Copern
15 years ago

Høyre må nok finne sæ sjøl i den neste perioden, og særlig i forhold til at de har fått sterk konkurranse fra Frp om det som tidligere var Høyres kjernevelgere. Jeg ser ikke for meg at Solberg er den karismatiske lederen som kan få til det, det blir kanskje Foss som statsministerkandidat i 2009? finnes det noen andre kandidater i partiet?

Tom Arnesveen
15 years ago

Per Aage Pleym Christensen: “…aldri har et parti til venstre for Ap deltatt i regjering…”

Var ikke Norges Kommunistiske Parti i regjering en liten stund? Jeg leste det i en skolebok.

Pleym
Pleym
15 years ago

NKP satt i samlingsregjeringen noen få mnd i 1945, med Kirsten Hansteen (enken efter Viggo Hansteen, som ble skutt i 1941). Hun var såvidt jeg husker konsultativ statsråd (dvs at hun ikke hadde eget departement)

Espen
Espen
15 years ago

Jeg mener kritikken av FrP blir for billig. Det er viktig å huske at FrP har vært et opposisjonsparti også under samarbeidsregjeringen. Da er det svært viktig for partiet å markere seg, og man mister fort noe forutsigbarhet på veien. Nettopp derfor burde regjeringspartiene ha tilstrebet seg et forpliktende samarbeid i en eller annen form. I stedet har Bondevik avvist tanken ved å vise til “ulike verdia”, og ikke en gang invitert til forhandlinger. Det virker ulogisk dersom det er forutsigbarhet hos FrP de etterlyser.

Pleym
Pleym
15 years ago

FrP valgte selv regjering og statsminister for regjeringen, ved å ikke godta en ren H-regjering. FrP måtte få svar på noenogfemti spørsmål som “utdypning” av regjeringserklæringen – før de innsatte regjeringen. FrP har støttet 3 av 4 statsbudsjetter fra Samarbeidsregjeringen – et av disse dog på at det ble stilt kabinettspørsmål. 2 av dem efter forhandlinger der FrP fikk gjennomslag for sine prioriteringer. Likevel valgte altså FrP å desavuere et budsjett de hadde stemt for, ved å inngå barnehaveforliket – som bandt opp flere milliarder av kroner. Som kunne vært brukt annerledes. Barnehaveforliket sto det ingenting om i FrPs program… Read more »