Ukategorisert

Endelig lovlig dør til Norge?

Når Samarbeidsregjeringen er kvitt FrP – kan de gamle og de nye regjeringspartiene bli enige om å skape en lovlig dør til Norge?

I Dagbladet utfordrer forfatter Stian Bromark og forlagsredaktør og forfatter og redaktør av ukeavisen Ny Tid Dag Herbjørnsrud, de kommende regjeringspartiene Ap og SV til å gjøre noe med den problematiske innvandringspolitikken.

Liberaleren velger å koble deres kronikk med erkjennelsen de liberale og moderne partiene Venstre og Høyre er kommet til; at Norge trenger innvandring – både av hensyn til fremtidige pensjoner og av hensyn til næringslivets behov for kompetanse.

La oss allerede nå poengtere at dette ikke handler om integrering av de som allerede er her (det skal vi nemlig komme tilbake til). Artikkelen skal handle om hvordan folk kommer til Norge – og litt om hvorfor.

Innvandringsstoppen – 30 år
01.februar 1975 ble innvandringsstoppen innført – som en midlertidig ordning. Alle partiene på Stortinget stemte for forslaget. Regjeringen Bratteli (Ap) henviste til de alvorlige problemer innvandringen skapte, og behovet for å ta kontroll. Senere regjeringer og skiftende stortingsflertall har opprettholdt ordningen, mens integreringspolitikken har vært preget av manglende erkjennelser av forskjellige behov hos de ulike menneskene som kommer på ulike ordninger. Det er nemlig ikke én dør til Norge – men flere.

Forsvarer utlendingene – eller egne privilegier?
Den tidligere SV-politikeren, stortingsrepresentanten, og forfatteren Ottar Brox (”Hva skjer i Nord-Norge?”) har skrevet flere bøker, blant annet om innvandringen. I 1975 ble det argumentert for innvandringsstopp med faren for at en ny, underprivilegert klasse ville vokse frem. Vi kan kanskje påstå at det er den samme begrunnelsen LO bruker i dag – mot at arbeidere fra Øst-Europa skal jobbe på eget lands lønnsnivå. Ved å ”forsvare utlendingene” mot arbeidsgivere forsvarte både Brox og LO norske overregulerte og beskyttede arbeidere.

Liberal betenkelighet
Da innvandringsstoppen ble vedtatt, var det Høyres konservative ideolog Lars Roar Langslet som var betenkt. Fordi i bunnen av alle menneskets rettigheter ligger retten til å krysse grenser. Langslet var redd signalvirkningen av vedtaket ville bli isolasjonisme og grobunn for fordommer. Det er vel ikke å ta i å gi Langslet rett i sin bekymring?

De mange dører – vide og trange
Norge har forpliktet seg til å ta imot en del kvoteflyktninger hvert år. De som er godkjent av FN. Samtidig forplikter asylinstituttet Norge til å ta imot folk som faktisk fyller vilkårene til asyl. Dette er en dør som er blitt trangere efterhvert – spesielt eftersom Norge sluttet seg til Schengen-avtalen. De som hverken blir godkjent som flyktninger eller asylanter kan få opphold på humanitært grunnlag.

Det er grunn til å poengtere at mange av asylsøkerne og de som søker opphold på humanitært grunnlag slett ikke flykter fra politisk, religiøs eller seksuell forfølgelse – men egentlig er arbeidssøker som ønsker å skape seg en tryggere fremtid i et fredelig hjørne av verden. Og det er en ærlig sak! Uten en ærlig dør til Norge tvinges de til å forfalske sine motiver og hensikter. Det bør det bli en slutt på.

De som allerede er kommet hit, kan be om å bli gjenforent med familie i utlandet – på visse vilkår. Undertegnede har selv erfart byråkratiet og de nylig innførte gebyrene på innlevering av søknader. Staten tar seg betalt for å ta imot papirene – men forplikter seg ikke til å gjennomføre noen raskere saksbehandling av den grunn. Folk må leve i måneder (i noen tilfeller år) i uvisse om egen eller familiemedlemmers skjebne; slipper vi inn eller gjør vi ikke? Det er denne døren det kommer flest gjennom – efter at de andre dørene nærmest er blit barrikadert.

La oss samtidig minne om at det er fri arbeidsinnvandring i Europa, på visse vilkår. Norden har hatt fri bevegelse av arbeidskraft siden 1947, EU og EØS-landene siden 01.01 1993. Efter at EU ble utvidet med land som tidligere lå bak jernteppet (Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn) er lavtlønnede polakker blitt et eget tema. Spesielt for LO.

Sjelden har det vel vært noe stort problem for utlendinger fra velstående land som USA og Canada å få tilladelse til å jobbe i Norge. At det finnes godt kvalifiserte arbeidstagere i høyteknologiland i Asia har visst ikke helt gått opp for UDI-byråkratiet ennå.

Noe politikerne ikke kan regulere, men byråkratene kan herje med, er nordmenn som forelsker seg i utlendinger. Da faller man inn under gruppen ”familiegjenforeninger”. Hører eller leser du om familiegjenforeninger i media, skal du vite at det kan like gjerne være sånne som meg som ble forelsket i utlandet – ikke bare muslimer som ifølge buskagitasjonen skal ha inn fattige fettere fra hjemlandet.

Globalisert virkelighet – håp om ærlig dør?
30 år efter innvandringsstoppen ble innført lever Norge i en globalisert virkelighet der det handles, reises og flyttes over grensene som aldri før. Rett før ferien vedtok Stortinget de første grunnriss for et nytt pensjonssystem. Til tross for Oljefondet spøker det for opparbeidede pensjonsrettigheter. En løsning er å få flere i arbeid. Norge har en stor del av arbeidskraftreserven i arbeid allerede.

Norske bedrifter ønsker seg også mulighet til å hente inn kvalifisert arbeidskraft utenfra. Kanskje for å få impulser fra den store verden – men like gjerne for å gi norske arbeidstagere konkurranse på lønn?

Det finnes en rekke oppslag i media om hvordan vel kvalifiserte utlendinger møter de rene berlinmurer av byråkrati, lover og paragrafer – til fortvilelse både for dem selv og potensielle arbeidsgivere som er lykkelig har funnet akkurat den kandidaten de vil ha til jobben som er ledig. Mang en kvalifisert utlending har måttet søke lykken annetsteds. For eksempel i USA og Canada..

Samtidig vet vi at det finnes en rekke velkvalifiserte innvandrere i jobber de er overkvalifisert for. Nordmenns fremmedfrykt gir seg blant annet dette utslaget. De tør rett og slett ikke ansette noen med mystisk navn, frisk hudfarve, eller uvanlige klær. Kanskje mistet de muligheten til å gjøre gode forretninger på grunn av sin konservatisme. Akkurat denne gruppen skal vi komme tilbake til når vi ser på integreringsbiten av disse problemstillingene.

FrP parkert – håp i sikte?
Før 2001 var flertallet for en restriktiv norsk innvandringspolitikk massivt på Stortinget, både H, FrP og Ap støttet både innvandringsstopp og andre virkemidler; det skulle være vanskelig å komme inn, man skulle skremmes fra å prøve, og slapp én inn betød ikke dette at hele slekten skulle følge efter.
Venstre, SP, KrF og SV utgjorde opposisjonen mot de stengte dører. I 2001 kom to av disse i regjering med et av partiene bak flertallet – uten at det hjalp nevneverdig. For på vippen var FrP – det mest restriktive av dem alle. Her kunne Samarbeidsregjeringen vist seg mer fremtidsrettet enn betongalliansen Ap-FrP-LO, og samarbeidet mer med SV.

Når sosialistene nå skal avløse Samarbeidsregjeringen er FrP parkert, og partiene som er fremtidsrettede og moderne kan forsøke å gjøre flere ting samtidig på dette området; bedriftene kan få tilgang på velkvalifisert arbeidskraft fra land utenfor EØS og Nord-Amerika, antallet sysselsatte kan hjelpe noe på pensjonspolitikken – og det kan bli skapt en ærlig dør til Norge. En god begynnelse er at et av de nye regjeringspartiene fra flyktningopposisjonen, SV eller SP får Kommunalministerposten i regjeringen. Det er denne statstråden som har ansvaret for denne politikken – og UDI. En rød regjering kan også lage en post som migrasjons- og integreringsminister – uten å bli beskyldt for fremmedfiendtlighet, rasisme og lefling med FrP.

Greencard – og kjærlighetsvisum?
Venstre har programfestet innføring av en såkalt ”greencard”-ordning, som USA er så kjent for. Ved å gjenoppta dialogen med sine gamle frender i flyktningopposisjonen kan vi Norge kanskje få en mer permanent, avklaret migrasjonspolitikk – med en ærlig dør til et moderne, globalisert og inkluderende Norge som tør ta imot impulser fra resten av verden med åpne armer fremfor med knyttet neve.

Kanskje er det også håp for kjærligheten?
Venstres forslag om et kjærlighetsvisum for forelskede par bestående av norsk og utenlandsk person kan kanskje også bli virkelighet. LO-lederen hyllet i sin tid verselinjen ”det skal bli like fint å elske som å jobbe”. Kanskje appellerer denne visjonen til hennes bestilte og betalte regjering?

Her kan partiene på tvers av linjene skape en ny virkelighet – uten å skjele til FrP. Fire år er lang tid i politikken – og ny politikk kan «sette seg» i folket. Hvem tør ta det første skritt?

Ja til kunnskap og mangfold – nei til fordommer og enfold!

Fra arkivet