Ukategorisert

Vold mot kvinner

Amnesty har valgt å sette fokus på vold mot kvinner. Et tema som angår liberalister – fordi vold mot kvinner krenker menneskets integritet og medfødte rettigheter.

Amnesty forsøker med sin kampanje å få løftet temaet opp på politisk nivå i kommunene, og få kartlagt hvilken beredskap kommunene har for å ta tak i problemet – og for å bekjempe slik vold.

Liberaleren velger å fokusere på hvorfor og hvordan temaet angår liberalister. Vi velger å ta utgangspunkt i menneskets medfødte rettigheter, der liv, frihet og søken efter lykke har som konsekvens at handlinger som foregår i frivillighet og ikke innebærer hverken tvang eller vold kan anses som de eneste moralsk høyverdige handlinger.

Familien er en frivillig valgt enhet, i samsvar med liberalistiske prinsipper – som en naturlig utvidelse av samfunnets minste og viktigste enhet; mennesket. For liberalister er familien derfor en naturlig enhet, og sammen med frie mennesker forutsetningen for et fritt samfunn.

Familien – et frivillig fellesskap
Vold mot kvinner (og barn) skjer ofte innenfor hjemmets fire vegger, og kan være vanskelig å oppdage. Inntil for ikke altfor lenge siden unnlot politiet å følge opp meldinger fra bekymrede naboer og helsepersonell, med begrunnelsen at ”husbråk” var å anse som en privatsak innen den enkelte familie. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Familien – uansett hvor mange eller få medlemmer den består av – er en frivillig valgt og skapt enhet, som fremstår som et alternativ til ikkevalgte (og ofte tvungne) fellesskap; som staten. Familien er et sosialt, juridisk økonomisk, organisatorisk og følelsesmessig fellesskap. Denne frivillig valgte enheten oppfyller en rekke funksjoner i samfunnet, for den enkelte. Dette fellesskapet er et klart alternativ til statens institusjonsbaserte omsorg og universelle velferdsordningers økonomiske tilskudd. Familien kan også favne dem som faller utenfor institusjoner og velferdsordninger – fordi nærmest hvem som helst kan danne en familie. I familiens skjød skal unge gies en trygg ramme før de møter en større verden, voksne skal kunne finne hvile og nye krefter, oppnå en følelsesmessig tilfredsstillelse og samhørighet som statlig omsorg aldri kan gi. Familien skal være en trygg ramme rundt individet.

Når tryggheten taes ut av familien
Når volden mot kvinner (og barn) skjer innenfor familiens ramme forsvinner tryggheten det frivillig valgte fellesskapet er ment å gi. Det sosiale og følelsesmessige fellesskapet blir i stedet en arena for kamp og frykt. Det organisatoriske faller fra hverandre, mens det økonomiske og juridiske består – som en tvangstrøye. Volden er et brudd på grunnleggende forutsetninger for familien som enhet; tillit, trygghet – og fellesskap.

Når tillit, trygghet og følelsen av fellesskap ikke er tilstede lenger, er forutsetningen for familiens eksistens borte. Likevel består mange familier der vold er en daglig foreteelse.

Tidligere, da kvinner ikke hadde utdannelse og dermed ikke mulighet til å forsørge seg selv og eventuelle barn økonomisk, var terskelen for å bryte ut av et ekteskap fylt av vold og mishandling langt høyere enn i dag. Fortsatt kan økonomi være til hinder for at kvinner frigjør seg fra voldelige ekteskap/samboerskap, men like mye er det et følelsesmessig fellesskap som det tross alle brudd på tillit og trygghet viser seg vanskelig å avslutte.

Angår oss alle
Ingen skal behøve å opprettholde et juridisk, organisatorisk og økonomisk fellesskap der det utøves vold. Den følelsesmessige belastningen er stor nok, uten at også skal være en belastning det i seg selv å oppløse fellesskapet. Derfor er det viktig at man ikke vender ryggen til dem som utsettes for vold.

Det er ingen selvfølge å bryte ut av en voldelig hverdag, og man trenger styrke – og et alternativt fellesskap – for å ha mot til å ta et oppgjør med en slik tilværelse. Man trenger et annet sted å gå. Man trenger noen som bryr seg – og bryr seg om.

Vold som politisk virkemiddel
spesielt mot kvinner (og barn), er intet ukjent fenomen. I diktaturstater av alle slag brukes vold, voldtekt og mishandling for å bryte ned kvinner som er sterke nok til å stå opp mot undertrykkelsen, eller som har menn som tør gjøre det.

Å motarbeide vold mot kvinner også på internasjonal basis er et håndslag til dem som kjemper for menneskerettigheter og demokrati. Et slikt håndslag bør liberalister gi.

Det verste man kan gjøre er å forholde seg taus.

Ingen følelse kan være verre enn følelsen av å være glemt og usynlig for omgivelsene.

Derfor angår temaet for Amnestys kampanje oss alle.

Fra arkivet