Ukategorisert

Det første offer

AP skal i år for første gang samarbeide med andre partier i regjering. Da må noen ofres. Aps fremste utenrikspolitiker, Torbjørn Jagland ble det første offer.

Det var nok flere som hevet øyenbrynene i valgkampen – da Torbjørn Jagland nærmest førte et enmannskorstog for Aps EU-standpunkt. Til tross for at partiet førte valgkamp på å danne flertallseregjering sammen med to nei-partier. Man kunne lure på om han ville legge hindringer i veien for marsjen mot flertallet – selv om han mer enn Jens tradisjonelt har vært LOs mann. Var det en ”hevn” fordi han mistet lederposisjonen i partiet?

Nei-partiene tok da også utfordringen – og gav mer eller mindre åpen uttrykk for at Jagland som utenriksminister i en folkefrontregjering ville være utenkelig. Jagland gir i dag uttrykk for at han ikke kunne si nei til en forespørsel om å bli stortingspresident. Naturligvis ikke. I Ap påtar man seg de oppgaver partiet gir. Jagland er partimann, om noen skulle tvile.

Men det må ha vært sårt, likevel. Han har vært både statsminister og utenriksminister, hhv. 1996/97 og 2000/01. Han har gode kontakter gjennom Sosialist-internasjonalen og andre fora. Han som stadig snublet i språkblomster har i Samarbeidsregjeringens periode markert seg som ”tenker” og utenrikspolitisk strateg. Å bli sparket oppover, til presidentskapet, er i de fleste partier både en ære og en påskjønnelse for lang og tro tjeneste – men også et tegn på at tiden som agitatorisk ”partiaktivist” er forbi. Det visste Jagland i samme øyeblikk som spørsmålet falt. Ja, kanskje før. For Jens har jo ikke begynt å sette sammen regjeringen før Soria Moria-drakampen er unnagjort. Selv om enkelte gikk på Otto Jespersens ablegøyer om nettopp regjeringssammensetningen forleden.

Jagland har nok allerede begynt å jobbe med hva han kan gjøre ut av presidentvervet. I Ap har han en varm tilhengerskare – og vant noen nye som utenrikspolitiker den siste perioden. Kanskje hever han seg opp i rollen av ”statsmenn” i norsk politikk. Man skal aldri si aldri – selv om vi ikke forestilte oss noe slikt for noen år siden.

Til tross for at vi er republikanere her i Liberaleren, er det noen ganger man er glad for at stortingspresidenten bare er nr 2. i hierarkiet – og at Norge (ennå) ikke er parlamentarisk republikk..

Tags:

Fra arkivet