Ukategorisert

Det første offer

AP skal i år for første gang samarbeide med andre partier i regjering. Da må noen ofres. Aps fremste utenrikspolitiker, Torbjørn Jagland ble det første offer.

Det var nok flere som hevet øyenbrynene i valgkampen – da Torbjørn Jagland nærmest førte et enmannskorstog for Aps EU-standpunkt. Til tross for at partiet førte valgkamp på å danne flertallseregjering sammen med to nei-partier. Man kunne lure på om han ville legge hindringer i veien for marsjen mot flertallet – selv om han mer enn Jens tradisjonelt har vært LOs mann. Var det en ”hevn” fordi han mistet lederposisjonen i partiet?

Nei-partiene tok da også utfordringen – og gav mer eller mindre åpen uttrykk for at Jagland som utenriksminister i en folkefrontregjering ville være utenkelig. Jagland gir i dag uttrykk for at han ikke kunne si nei til en forespørsel om å bli stortingspresident. Naturligvis ikke. I Ap påtar man seg de oppgaver partiet gir. Jagland er partimann, om noen skulle tvile.

Men det må ha vært sårt, likevel. Han har vært både statsminister og utenriksminister, hhv. 1996/97 og 2000/01. Han har gode kontakter gjennom Sosialist-internasjonalen og andre fora. Han som stadig snublet i språkblomster har i Samarbeidsregjeringens periode markert seg som ”tenker” og utenrikspolitisk strateg. Å bli sparket oppover, til presidentskapet, er i de fleste partier både en ære og en påskjønnelse for lang og tro tjeneste – men også et tegn på at tiden som agitatorisk ”partiaktivist” er forbi. Det visste Jagland i samme øyeblikk som spørsmålet falt. Ja, kanskje før. For Jens har jo ikke begynt å sette sammen regjeringen før Soria Moria-drakampen er unnagjort. Selv om enkelte gikk på Otto Jespersens ablegøyer om nettopp regjeringssammensetningen forleden.

Jagland har nok allerede begynt å jobbe med hva han kan gjøre ut av presidentvervet. I Ap har han en varm tilhengerskare – og vant noen nye som utenrikspolitiker den siste perioden. Kanskje hever han seg opp i rollen av ”statsmenn” i norsk politikk. Man skal aldri si aldri – selv om vi ikke forestilte oss noe slikt for noen år siden.

Til tross for at vi er republikanere her i Liberaleren, er det noen ganger man er glad for at stortingspresidenten bare er nr 2. i hierarkiet – og at Norge (ennå) ikke er parlamentarisk republikk..

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
John Glærum-Gaupseth
John Glærum-Gaupseth
15 years ago

Himmel. Måtte aldri dagen komme at vi våkner opp med en avdanket norsk politiker som statsoverhode.
Tenk deg scenarioet. Eli Hagen på slottsbalkongen vinkende til barnetoget 17.mai mens hun vekselvis smiler til almuen og kikker beundrende opp på sin mann….*GRØSS*

Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg Per Aage, man kan få ønsket sitt oppfylt.

Tebker vi tar Harald og Sonjas skål jeg!

Pleym
Pleym
15 years ago

Beklager, John – men jeg er republikaner på prinsipielt ideologisk grunnlag. Det er bare å søke på “republikk” på Liberaleren – så finner du nok av artikler som argumenterer for dette synet. Man kan gjøre som USA og Frankrike – å ha en sterk presidentmakt, eller som Tyskland; ha en president som statsoverhode uten makt. Eller man kan ha en parlamentarisk republikk, der parlamentspresidenten er statsoverhode. Uansett tror jeg ikke slottet blir noen presidentbolig den dagen Norge blir republikk – istedet blir det et museum over den epoken politikerne var så feige at de ikke turde gå direkte til republikken… Read more »