Ukategorisert

Nei-sidens hevn

Torsdag avslørte Dagsavisen at det ikke fantes noen “mastermind” bak ideen om å få Ap, SV og SP inn i regjering sammen. Det er nei-sidens hevn over aldri å ha vunnet den politiske kontrollen med utviklingen i Norge. Kommer Annerledeslandet ?

25.september er datoen som står spikret i hodet til alle sosialistiske utopister, revolusjonære marxister, svermeriske bonderomantikere og andre med et heller løst forhold til virkeligheten. Datoen er til og med blitt tittelen på en roman.

La oss bruke 33-årsdagen for nei-sidens første seier til å se de mislykkede forsøkene på drømmene om å realisere Annerledeslandet – i sammenheng med dannelsen av en ny regjering. For det finnes to retninger for Annerledeslandet på nei-siden – og nå er det igjen sosialistalternativet som prøver seg.

Myten om folkets nei
Dagen Norge sa NEI. “Folket sa nei!” ble de hetende i mytene. Bare tull, naturligvis. Delt på midten, med en liten overvekt til nei-siden er en mer presis beskrivelse av resultatet. 25.september 1972 sa 53,5% av de % som deltok i folkeavstemningen om Norges forhold til Det europeiske fellesskap (som det het dengang) nei til at Norge skulle gå med. Det ble fremstilt som folkelige krefters seier over “makta” og kapitalkreftene. Og det var imponerende at NKP, SV, SP, KrF, 2/3 av Venstre og 1/3 av Ap, samt massemorderheiagjengen som senere skulle danne AKP (m-l) klarte å beseire Aps-ledelsen og 2/3 av partiorganisasjonen, Høyre, LO, arbeidsgiverne, Rederiforbundet og alle andre representanter for dem som skapte og skaper arbeidsplasser i Norge. Og ikke å forglemme – de vant over selveste organisatoren personlig, Haakon Lie, som gikk fra partisekretærvervet i Ap til generalsekretærvervet på Ja-siden.

Annerledeslandet som ikke kom
Nei-siden trodde nok at “annerledeslandet” var like rundt hjørnet. Spesielt i 1973 da demokratiske, ikke fullt så demokratiske sosialister, og direkte tilhengere av diktatur samlet seg i SV – Sosialistisk Valgforbund – og rykket inn på Stortinget med 16 av 155 representanter. Året mellom folkeavstemningen hadde mindre revolusjonære nei-folk, i KrF, SP og nei-siden i Venstre hatt regjeringsmakt – på ja-partienes nåde. Det lå slett ikke an til noe annerledesland. Og valget i 1973 gav Ja-partiet Ap regjeringsmakten tilbake. De beholdt den med stadig større problemer, frem til høyrebølgens absolutte gjennombrudd i 1981.

Tapte hver dag
“Vi vant folkeavstemingen men har tapt hver dag siden” har vært en vanlig klagesang fra nei-siden efter 1972. Spesielt da det dro seg til mot en ny kamp om medlemskapet – på begynnelsen av 1990-tallet.

Som i 1972 vant nei-siden folkeavstemningen om norsk medlemskap i Den europeiske union (som EF nå heter) 28.november 1994. Flertallet var dog knappere. Likevel kom løgnen om at “folket vant” over “eliten”. Sannelig har Norge nådd tidligere ukjente nivåer av egalitære tilstander, når eliten teller 48,8%..

Skuslet bort seieren?
I 1993 tapte nei-partiet SV valget, til tross for gryende nei-kamp og to gode valg (1989 og 1991) på grunn av økende miljøfokus. Istedet ble det nei-partiet SP som slo til og fikk 16,8% og 32 stortingsrepresentanter (til sammenligning fikk partiet i 1973 11% og 21 mandater – gevinst på hhv 0,5% og 1 mandat).

Anne Enger Lahnstein, SP-lederen, var “nei-dronningen” som dagen efter seier i folkeavstemningen krevet en reell politisk kursendring – i samsvar med “folkets nei”. SP var rede til å danne regjering, med henne som statsminister. Hun ble dømt nord og ned av de andre nei-partiene og aktivistene. I motsetning til Bratteli i 1972 gikk ikke Brundtland av i 1994.

3 år er lang tid – og stortingvalget i 1997 ble en gedigen nedtur for SP – som endte på 7,9% og 11 mandater. En halvering i oppslutning og tap av 2/3 av stortingsrepresentantene. Likevel ble det seier – for Lahnsteins ønske om å danne regjering av politikkens “3.kraft”; sentrumspartienes alternative kurs. SP, KrF og Venstre dannet regjering, som fikk sitte i 2,5 år. V-leder Lars Sponheim har beskrevet følelsen sentrumsregjeringen hadde av å være husokkupanter som når som helst kunne bli kastet ut.

Annerledeslandet – fortsatt i skyene
Da sentrumsregjeringen ble dannet hadde Lars Sponheim såvidt begynt å profilere Venstre som et liberalt sentrumsparti igjen, KrF sto foran årene med Valgerd Svarstad Haugland, Kjell Magne Bondevik og Jon Lilletuns mer liberale (til KrF å være!) velmaktsdager – mens SP var på nedtur. På grunn av bitterheten til Ap-leder Torbjørn Jagland ble sentrumsregjeringen drevet inn i armene på H og FrP. Dermed ble de avhengige av de “høyrekreftene” som Lahnstein ønsket å parkere på sidelinjen. Annerledeslandet var fortsatt like langt unna virkeligheten som i 1973.

Da sentrumspartienes bremsekloss på gasskraftteknologiens utvikling ble for uutholdelig for Ap og H ble Lahnsteins kongstange pakket sammen. Avløst av en Jens Stoltenberg, hvis regjering aksellererte tempoet i den utviklingen Lahnstein ikke bare ville bremse men snu. Aldri har en regjering privatisert mer enn de 16 månedene Jens fikk prøve seg. I mellomtiden foregikk det noe i nei-leiren..

Dagsavisens avsløring
kommer sent, men er et viktig poeng i denne fremstillingen av motkreftene på nei-siden, som egentlig ikke er enige om annet enn nei til Europa-unionen. Sentrumskurs eller sosialistisk venstrevri – det er spørsmålet. Ingen av alternativene på nei-siden fikk det til, hverken i årene efter i 1972 eller 1994. i 1981 kom høyrebølgen, og i 2001 kom en ny høyrebølge. I begge tilfeller hadde begge nei-retningene fått prøve seg hver sin gang. Uten suksess.

Dagsavisens avsløring torsdag var at det ikke fantes én “mastermind” bak planen om å samle Ap, SV og SP i én regjering – sammen. Alenegangspartiet Ap, Ørnen blant partiet, skulle gå sammen med det evige opposisjonspartiet SV, og det i mange år ikke-sosialistiske partiet SP. Hvordan få det til?

Sannheten er visstnok at politiske aktive fra flere partier som møttes i organisasjonen “Nei til EU” i årene før folkeavstemningen i 1994 – og fant at de hadde så mye felles at de burde kunne erobre makten. Harlem Brundtland ble ofte beskyldt for å være ideologiløs og høyrevridd, spesielt regjeringene hun ledet 1986 – 89, og 1990 – 96. Stoltenbergs regjering kan ikke være mindre høyrevridd i nei-sidens øyne. Så hvordan temme høyresiden i Ap?

SV og SP skulle ved hjelp av stor oppslutning og motkrefter i fagbevegelsen, spesielt Fagforbundet, klare å fange Ap inn i et forpliktende samarbeid – i regjering.

Så nå vet vi det; folkefrontregjeringen av Ap, SV og SP som tiltrer 17.oktober er nei-sidens hevn for å ha vunnet 2 slag – men tapt hver eneste dag mellom og efter slagene. Så får vi se om de klarer å virkeliggjøre den sosialistiske nei-sidens annerledesland – når sentrumskursen på nei-siden ikke klarte det.

Som Samarbeidsregjeringen hadde (og Syse-regjeringen i sin tid), vil folkefrontregjeringen ha en selvmordsparagraf; regjeringen går i oppløsning den dagen EU-saken igjen blir aktuell. Akkurat nå har EU mer enn nok problemer, så Jens og damene vil nok få sine hvetebrødsdager i fred.

EU-saken er en atombombe i norsk politikk – uansett når den smeller.

Spørsmålet er hvor mye sosialisme Norge tåler mens vi venter..

0 0 vurdering
Vurdering
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Terje
15 years ago

Er det egentlig så enkelt? At venstresiden er motstanderene, og høyresiden forkjemperene? Bør ikke dette synet revurderes? Idag virker da EU minst like sosialistisk/bakstreversk som Norge. Personlig foretrekker jeg Djupedal som statsminister fremfor Chirac. Selvsagt hadde nok Julius vært et langt bedre alternativ en begge de ovenforstående, men han er dessverre ikke tilgjengelig for oppgaven. Jeg stemte selv ja i 94, men ville stemt nei idag. En løsning slik som Sveits ville vært langt å foretrekke fremfor både medlemsskap og EØS-avtale.

Pleym
Pleym
15 years ago

Nei – det er både forkjempere og motstandere både på sosialistisk og ikke-sosialistisk side. Dette skriver jeg også. Det jeg skriver er at nei-siden selv beklager den politiske utviklingen i Norge både mellom 1972 og 1994, og efter 1994. De føler at Norge går i liberalistisk retning (!). Mer marked og mindre stat. Sentrumsregjeringene til både Korvald og Bondevik styrte på Ja-partiers nåde – fordi sentrum bare har mellom 20 – 28% av velgerne. Så hvordan skal nei-siden få kontroll med den politiske utviklingen? På to måter: Ved å unngå en ny EU-avstemning – og ved å havne i regjering… Read more »