Diverse

Regulering av advokattjenester

Som oftest når en gruppe henges ut som profitører og reguleringer foreslås for å stoppe den angivelige profiteringen er det grunn til å lytte nøye til argumentene. De har som regel en viss kjerne av sannhet.

Av Bård Standal.

Det som viser seg i alle disse tilfellene er imidlertid at det ikke er det frie marked som skaper slike situasjoner, men det motsatte. Kjernen av problemet er uten unntak at den profiterende gruppe nyter godt av en eller annen form for spesielle priviliegier eller andre reguleringer som kommer i veien for det frie marked. Løsningen er aldri å innføre de nye regler som skal forhindre den profiteringen de forrige reglene skapte. De nye reglene vil kun skape nye fortyrrelser i dynamikken mellom kunder og leverandører som vil skape andre former for profitering. En løsning med pristak vil for eksempel flytte profiteringen fra den synlige pris til den usynlige kvalitet. I stedet for at man tar en høyere pris for en vanlig vare enn det man ville fått for den i et fritt marked tar man nå den maksimale pris og reduserer kvaliteten på varen. Resultatet av dette har man sett i mange storbyer hvor det har blitt innført regulering av maksimal pris på utleie av boliger. De høye prisene man ønsker å bli kvitt skyldes en regulering av hvor, hvor stort og hvordan man får lov til å bygge nytt eller leie ut mens maksimalprisen har den effekt at vedlikehold og nybygging forsømmes. Resultatet er slum og fattigdom.

Jus dreier seg i hovedsak om to typer regler, materielle og prosessuelle. Den første typen er de reglene som avgjør hvilke plikter og rettigheter man har eller ikke har og den andre typen er de reglene som avgjør hvordan man går frem for å få kartlagt og fastslått dette. Det hjelper lite om de materielle regler sier at man har rett på en eiendom dersom prosessreglene ikke lar en slippe til for å hevde den retten. I Norge driver vi nå og innfører mange nye prosessregler. Innføringen skjer blant annet gjennom innføringen av en ny tvistelov: I arbeidet med den nye tvisteloven fremmet Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende komitémerknad:

“Mange advokater driver i dag virksomhet basert på de offentliges rettshjelpssatser innunder ordningen om fri rettshjelp, og endog også med begrensninger i hvor mange timer som kan faktureres (stykkpris). Dette kan fint praktiseres på andre områder. Disse medlemmer ønsker derfor å fremme forslag om slik maksimalpris på timesalæret til advokater på et utvalg saker av sosial art som de fleste av oss kan risikere å havne i.”

Nå som de rødgrønne har fått flertall og disse partiene sitter og forhandler med hensikt på en regjeringserklæring er det grunn til å tro at denne idéen igjen vil kunne få fotfeste. Det er svært mange grunner til at dette er en dårlig idé. Å peke på alle sammen tar en hel utredning.

Jeg skal nøye meg med å bringe frem de viktigste.

1. Makspris gjør rettssituasjonen verre for svake grupper
Det å levere tjenester hvor du veileder mennesker og bedrifter i forhold til et rettelig bilde eller bistår dem i en tvist er et kompetanseyrke. Den pris som settes på en advokats tid er den prisen man er villige til å betale for kompetansen hans. Dersom det settes en maksimalpris på deler av tjenesten vil de som har en kompetanse som er bra nok til å kreve mer betalt flytte fokus fra de områder hvor det eksisterer en prisregulering til de ikke-regulerte tjenesteområder. En mulig effekt av dette er at prisen på advokattjenester går ned for sterke grupper på bakgrunn av at tilbudet av advokattjenester øker
der, mens de svake gruppene sitter igjen med dem som ikke er verdt mer enn maksimalprisen. Siden tilbudet av advokater i de regulerte delene av markedet vil gå ned basert på at advokater bytter marked til den uregulerte delen vil likevektsprisen øke opp mot pristaket for den regulerte dels vedkommende. Dette vil innebære at reformen får som effekt å flytte penger fra de fattige som egentlig ikke har råd til mer enn en billig advokat over til dårlige advokater samtidig som man reduserer advokatprisene for de rike som uansett ville hatt råd til kompetansen.

Samtidig som man beriker de dårlige advokatene på de fattiges bekostning gjør også det at man flytter de bra advokatene vekk fra de rettsområdene hvor prisene reduseres at de fattiges mulighet til å få gjennomslag i saker som er viktige for dem svekkes i forhold til bedrifter og staten som uansett vil få betale den pris de vil og derfor kan sikre seg de bra advokatene. Det er bedre for en klient å betale 5 000,- og vinne en sak til 150 000,- enn å betale 2 000,- og tape.

2. Makspris er å behandle symptomene og ikke årsaken
Når prisene på en tjeneste er for høye er det et eksempel på et marked ute av balanse. Et pristak gjeninnfører ingen balanse, men øker ubalansene i stedet. Skal man gjeninnføre balanse i et marked må man se på årsakene til ubalansen.

De dårlige advokatene som vil berikes av forslaget om makspris utfører i dag en viktig jobb for samfunnet. De setter opp samboerkontrakter, de stempler “rett kopi” på attester, de inndriver pengekrav og de administrerer dødsbo og skillsmisser. Av og til får de til og med lov til å føre en rettssak for en klient som vurderer det slik at han ikke har råd til å benytte seg av noe dyrere. Det er i dag en mengde mennesker som ikke får rettshjelp fordi de dårlige advokatene tar for høy pris på denne typen tjenester. Prisen er for høy selv om den ligger langt under maksprisen fordi den ikke står i samsvar med den varen advokaten selger. Det er latterlig å skulle måtte betale 1 500 kroner for en simpel samboerkontrakt eller 1 800 kroner for en ektepakt. Gruppen som står uten rettshjelp vil selvsagt øke når pristaket hever
prisene.

Årsaken til at prisene er for høye er at det er for få som tilbyr tjenestene. Ved å få flere “lavkompetansetilbydere” til å hjelpe folk med enkle oppdrag ville vi fått en prisreduksjon på disse oppdragene som gjorde at tilbudssiden på advokattjenester også generelt ville øke relativt i forhold til etterspørselssiden.

Det er i dag tre hindringer mot et fungerende marked som gjør at advokattjenester er for dyre. Den første hindringen er prosessmonopolet, den andre er eierbegrensningene og den tredje er formidlingsbegrensningen.

2a Advokatmonopol
Rettshjelpsvirksomhet er definert i domstolloven § 218 første ledd annet punktum som «ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp». Det er et vilkår at virksomheten går ut på å yte «rettshjelp». Med «rettshjelp» menes både å gi råd om rettslige spørsmål og sakførsel for domstolene. Som et generelt utgangspunkt omfatter begrepet «rettshjelp» i domstolloven § 218 i utgangspunktet ethvert arbeid av juridisk art som må antas å kreve juridiske kunnskaper som overstiger det borgere vanligvis har. Det gjelder uansett om en står overfor enkle eller mer kompliserte arbeider, arbeid av stor eller liten verdi mv.

Rettsrådsvirksomheten omfatter foruten rådgivning i juridiske spørsmål, også å utarbeide rettslige dokumenter som kontrakter, skjøter og testamenter, foruten å bistå med å utarbeide søknader og meldinger til det offentlige. Hovedregelen etter § 218 første ledd er at den som vil utøve rettshjelpsvirksomhet, må ha bevilling som advokat. Selv om det er begrensninger i dette utgangspunktet angir det rammene for et advokatmonopol. Advokattittelen er en beskyttet tittel,
og det er i henhold til straffeloven § 332 første ledd straffbart å utøve virksomhet som krever offentlig tillatelse, uten slik bevilling, eller som overskrider grensene for en gitt tillatelse.

Effekten av dette er åpenbar. Tilbydere med lavere kompetanse enn dem som er fastsatt som minimusvilkår kan ikke gå inn i markedet for enkle produkter. En samboerkontrak er egentlig ganske triviell. Det krever ikke 6 års utdannelse, to års læretid, erfaring fra tre rettssaker og et spesielt advokatkurs for å sette opp en samboerkontrakt. Likevel er konsekvensen av reglene i domstolloven og advokatforskriften at det er den kompetansen man må betale for når man skal ha profesjonell hjelp til å få sin samboerkontrakt gjennomgått, ektepakt tinglyst eller bedrift registrert i foretaksregisteret. De eneste som tjener på dette er advokatene.

Advokatkonkurranseutvalgets medlemmer Einar Hope, Kirsti Høegh Bjørneset og Roger Gudmundseth hadde forstått dette og skrev følgende dissens i utvalgets arbeid:

“Ved å oppheve spesifikke krav til utdanning, praksis m.m. overlates kvalitetssikringen til den som yter rettshjelp og den som etterspør tjenestene. Disse medlemmene mener at markedet vil være i stand til selv å regulere hvilke rettshjelpere det vil være interessant å etterspørre slike tjenester fra. I praksis antar disse medlemmene at hovedparten av rettshjelpsvirksomheten, selv etter den foreslåtte fristillingen, vil bli gitt av advokater, jurister, revisorer og andre med formell utdanning. De som er interessert i å yte ervervsmessig rettshjelp vil i praksis måtte vise til alternativ utdanning eller erfaring av kvalifisert art, for at de skal bli interessante for etterspørrere av rettshjelpstjenester.

En åpnere adgang til markedet, som disse medlemmene forslår, vil bidra både til økt tilgang og tilgjengelighet og et mer differensiert rettshjelpstilbud. Disse medlemmene viser til at forslaget også er i tråd med den rådende utviklingen i retning av å myke opp eller helt oppheve formelle krav knyttet til utdanning m.m. for etablering innenfor de fleste profesjoner og tjenestenæringer.

Disse medlemmene legger til grunn at det ved en fristilling av retten til å yte rettshjelpsvirksomhet, må vurderes nærmere hvilken formell registrering som skal kreves og hvilken sikkerhet som må stilles. Ansvaret for rådgivningen må også utredes. Det understrekes at de nevnte forhold ikke må legge unødige hindringer i veien for potensielle rettshjelpere.

Disse medlemmene viser til at konsekvensene av forslaget blir at siste rest av advokatenes rettsrådmonopol forsvinner, og at domstolloven § 218 i det store og hele må oppheves. ”

Hvis deres synspunkter hadde blitt fulgt opp ville vi fått en betydelig prisreduksjon for vanlige mennesker på juridiske tjenester og en styrking av rettssikkerheten.

2b eierskapsbegrensninger
I henhold til domstolloven § 231 annet ledd kan bare personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste, eie andeler i selskaper som driver advokatvirksomhet.

Gjeldende eierkrav innebærer et forbud mot eksterne eiere, det vil si personer som ikke utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatselskapets tjeneste. Andre enn advokater kan med andre ord ha eierandeler i et advokatselskap så fremt de utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatselskapets tjeneste og oppfyller kravene i § 231 fjerde og femte ledd. Dette forhindrer kjededannelser og institusjonelt eierskap. I Danmark og Sverige har for eksempel begravelsesbyråkjeder etablert seg med juridiske tjenester som tilbys gjennom deres filialnett. Hvis de bare fikk lov ville de også kommet til Norge og fått til en prissenkning her.

Mindretallet i advokatkonkurranseutvalget anført av utvalgsleder Hope var også her på riktig spor selv om de ikke helt forsto hva som burde gjøres:

“Etter mindretallets vurdering vil gjeldende eierbegrensningsregler kunne ha konkurransebegrensende virkninger i markedet for juridiske tjenester. Etter en samlet vurdering av de ulike hensyn og argumenter foreslår utvalgets mindretall at eksterne eiere tillates å inneha en minoritetseierandel i juridiske selskaper, avgrenset til inntil 50 prosent.

Mindretallet mener at en slik endring i eierskapsbestemmelsene vil kunne ha en positiv virkning på konkurransen, ved å stimulere til nyetablering og innovasjon, for eksempel gjennom utvikling av nye virksomhetskonsepter. Samtidig kan hensynet til rettshjelpsvirksomhetens egenart og øvrige krav til utøvelsen av slik virksomhet ivaretas gjennom egnede atferdsreguleringer.”

En åpning for et mindretallseierskap ville gi en åpning for strukturer tilsvarende det man finner mange steder i dagligvarehandelen hvor en lokal kjøpmann eier deler og et konsern eier resten. Det riktige ville imidlertid å fjerne begrensningene totalt slik at hvem som helst kunne eie et advokatkontor og dermed utløse det effektiviseringspotensial som ligger i bransjen.

2c Advokatformidling
Ifølge punkt 5.2 første punktum i reglene for god advokatskikk skal en advokat “verken av advokater eller andre kreve eller motta noen form for honorar eller vederlag for å henvise eller anbefale en klient”. I henhold til punkt 5.2 annet punktum i reglene for god advokatskikk skal advokaten ikke betale noen form for honorar eller vederlag for å få henvist en klient til seg. Denne bestemmelsen har vært forstått slik at advokaten ikke har adgang til å betale penger til et formidlingsbyrå eller en mekler for å få henvist en klient til seg. Bestemmelsen har dermed av bransjen blitt oppfattet som et forbud mot advokatformidling i sin helhet.

Dette forbudet gjør at effektive formidlingsordninger ikke kan opprettes. En slik hindring minsker informasjonen i markedet. Rettshjelpskunder uten kontakter som kan fortelle dem hvem som er bra eller dårlig får ikke informasjon om hvor de beste eller billigste advokatene er. De blir derfor henvist til gule sider og en telefonrunde som sin informasjonskanal. Dette forbudet er usosialt fordi det utelukkende rammer de ressurssvake. De som har kontakter og kan benytte seg av jungeltelegrafer for å skaffe seg informasjon er dem som vanker i de samme sosiale lag som advokatene gjør. Forbudet betyr altså en massiv formuesoverføring fra de fattige til de advokatene som rett og slett er for dårlige til å bli anbefalt av et formidlingsbyrå, eller som tar priser et formidlingsbyrå ville kunne vise kunden at var for høye.

Mindretallet i advokatkonkurranseutvalget hadde til og med forstått dette og uttalte: “Mindretallet har vurdert de konkurransemessige virkninger av formidling av juridiske tjenesteytere. Etter mindretallets vurdering vil slik formidling bidra til å øke informasjonstilgangen i markedet. Økt informasjonstilgang virker stimulerende på konkurransen i markedet og øker mulighetene for at brukerne av juridiske tjenester finner en kombinasjon av pris og kvalitet som er i overensstemmelse med deres behov.

I og med at formidling av juridiske tjenesteytere etter gjeldende reguleringer er tillatt, mener mindretallet at det ikke er behov for å endre bestemmelsene. Utvalgets mindretall er av den oppfatning at det bør oppmuntres til opprettelsen av foretak som formidler juridiske tjenesteytere”

3. Konklusjon
I stedet for å fremme forslag som forsøker å symptombehandle et system basert på privilegier og reguleringer burde de rødgrønne på Soria Moria gå til bunnen av problemet. Gjennom å følge opp forslagene fra advokatkonkurranseutvalgets mindretall ville de faktisk hjelpe vanlige mennesker i deres hverdag og sørge for at flere får hjelp. Det er ikke underlig at de største skeptikerne til å gjøre noe med disse privilegiene var advokatforeningens utvalgsmedlemmer. Dette er reguleringer som tjener en profesjon og ikke dens kunder. I stedet virker det som om Stoltenberg og hans to venninder kommer til å innføre ennå en regulering som vil bidra til å gjøre livet vanskelig for dem som trenger juridiske tjenester aller mest.

Comments are closed.