Ukategorisert

Første steg mot tronen

Siv Jensen er blitt FrPs 3.parlamentariske leder, og har for alvor begynt på de siste trappetrinnene mot partitronen. I et halvt år skal FrP utøve delt lederskap.

Carl I. Hagen har idag gjennomført første skritt i sin lenge annonserte abdikasjon fra tronen i sitt enevelde; Fremskrittspartiet. Siv Jensen blir partiets 3.parlamentariske leder, efter nettopp Carl I. Hagen (1981 – 2005) og Harald Slettebø (1976 – 77). Sistnevnte var også siste parlamentariske leder i Anders Langes parti (ALP).

På landsmøtet til våren vil Carl I. Hagen formelt abdisere som partiformann, en posisjon han har hatt enda lenger enn ledervervet i stortingsgruppen; helt siden 12.februar 1978. Efter planen skal også Siv Jensen overta dette vervet. Da blir det slutt på et halvårs delt lederskap – noe som har vært ukjent for partiet siden det røk ut av Stortinget i 1977 (da var Arve Lønnum sr partiformann – mens Slettebø altså var parlamentarisk leder).

Både formelt og reelt er det ingen tvil om at “kong Carl” er sjefen i partiet. Som kjent har FrP en leninistisk partimodell, der organisasjonens organer står over de folkevalgte gruppene. Formann Hagen er overordnet parlamentarisk leder Jensen.

Kvinner i maktposisjon
Ikke siden Gro, Kaci og Anne Enger Lahnsteins tid har så mange kvinner bekledt topposisjonene i partiene. Siv Jensen vil trolig få følge av Erna Solberg som kvinnelig parlamentarisk leder. Muligens får Karin Andersen samme posisjon i SV – hvis hun ikke går inn i regjeringen. De andre partiene får sannsynligvis menn i denne posisjonen: De fremste kvinnene i SP; Haga og Arnstad vil ventelig begge gå inn i regjeringen. Høybråten overtar i KrF.

Når Jensen overtar som partileder får hun Erna Solberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga som kolleger. Hvis Sponheim abdiserer på topp, vil trolig Trine Skei Grande overta posisjonen i Venstre.

Siv Jensen
er 36 år, første nestformann i partiet – og leder i Stortingets finanskomite siden 2001. Da hun overtok finanskomiteen var det en konsesjon fra Samarbeidsregjeringen til FrP. Regjeringen var i realiteten innsatt av Hagens parti – og kvitterte med å gi Jensen og John Alvheim viktige lederverv i finanskomiten og sosialkomiteen. Jensen har kvittert med ryddig ledelse, også når partiet ikke har skaffet flertall for regjeringens budsjettforslag. Samtidig gav regjeringen fra seg en viktig markeringspost. Regjeringspartiene fikk med denne gesten ikke betalt i form av at FrP ble mer forutsigbart.

Siv Jensen ble partiets 3.første nestformann, efter Anne Beth Moslet (1985 – 87) og Ellen Margrethe Wibe (1994/95). Fra nestformannsperioden husker vi best krokodilletårene da hun, Hagen og generalsekretære holdt pressekonferanse efter at deres dekkoperasjon for å skjule sexskandalene og Jensens nestformannskollega Søviknes’ aktive deltagelse. Forhåpentligvis har hun vokst på turbulensen partiet har vært gjennom.

Resten av gruppestyret
består av Per Sandberg (Sør-Trøndelag) som 1. nestformann, Øyvind Korsberg (Troms) som 2. nestformann, tidligere FrpU-formann Bård Hoksrud (Telemark) som innpisker, og Gjermund Hagesæter (Hordaland) og Åse Schmidt (Vest-Agder) som medlemmer. Sistnevnte var Hagens foretrukne kandidat i nominasjonskampen mot Vidar Kleppe i Vest-Agder for fire år siden. Ingen slo Kleppe i hans eget kongerike. Derfor ble han istedet ekskludert. På grunn av den leninistiske partimodellen skal også Sentralstyret oppnevne en person til gruppestyret.

At de hardtslående innvandringsfiendtlige trønderen Per Sandberg blir Jensens nestkommanderende bekrefter hva Liberaleren lenge har ment; en koalisjon av personer fra ulike fløyer i FrP skal holde Hagens enevelde sammen. De unge, urbane og siviliserte (Jensen, Per Arne Olsen (nestformann og Tønsberg-ordfører), Geir Mo (Olsens arvtager som sekretariatsleder på Youngstorvet og sjef for stortingssekretariatet) kombinert med populister som Sandberg.

Velordnet for Jensen – kupp for Hagen
Forskjellene mellom Jensens vei til toppen og Hagens kupp og intriger, er markante. Som generalsekretær i ALP meldte Carl I. Hagen seg ut i juni 1974, sammen med 1.nestformmann Kristoffer Almås. 18.oktober døde Anders Lange – og Hagen rykket inn på Stortinget, som uavhengig representant. Med litt mer tålmodighet kunne Hagen/Almås overtatt partiet. Istedet hadde de jobbet for å få dannet Reformpartiet – men noen godkjennelse fra Notarius Publicus fikk partiet aldri.

Mens Eivind Eckbo overtok som formann frem til Molde-landsmøtet i mai 1975, var det Erik Gjems-Onstad som ble parlamentarisk leder i stortingsgruppen. Han var nestleder i partiets interimstyre fra stiftelsen 08.april 1973 til landsmøtet i januar 1974. I mai 1975 ble Arve Lønnum sr partiformann.

Hagen arbeidet ifølge memoarene (Ærlighet varer lengst, 1984) fra første stund for samling av ALP og Reformpartiet – men Gjems-Onstad og andre var negative. De skulle imidlertid komme på andre tanker efterhvert som Gjems-Onstad fikk ture frem. Lønnum og Hagen samarbeidet godt. Og ble enige om å fjerne Gjems-Onstad. Våren 1975 ble ALP igjen samlet, stortingsgruppen talte 4 – for en stakket stund.

Partiledelsen og 3/4 av gruppen ble enige om å fjerne Gjems-Onstad som leder for stortingsgruppen det siste året før valget i 1977. På konstituerende gruppemøte høsten 1976 ble Harald Slettebø fra Hordaland foreslått. Gjems-Onstad tapte, og ble tilbudt nestledervervet – men forlot møtet og partiet i sinne. Han oppfordret folk til å stemme Høyre – og ble ekskludert.

Med elendig valg i 1977 var det ingen stortingsgruppe å bli leder for, men på landsmøtet i 1978 ble Hagen valgt til partiformann efter Lønnum – i konkurranse med Jens Marcussen, tidligere Høyre-politiker. De skulle senere bli kolleger på Stortinget (1981 – 85/1989- 93).

Hagen kjempet og intrigerte seg til topps – og har siden med hård hånd blitt kvitt alle utfordrere (på nestformannsplassene). Om Siv Jensen har kjempet skal være usagt – kanskje er det heller lydighetens belønning hun nå inkasserer?

Comments are closed.