Ukategorisert

Verktøykassen er en kamuflert våpenkiste

Det er blitt skrevet mye om verktøykassen de siste månedene. Det har vært klaget på at Næringsministerens verktøykasse er tom. Faktum er at han ikke har en verktøykasse. Han har en våpenkiste som heldigvis ikke er så full som den en gang var.

Det er faktisk en helt grunnleggende forskjell på følgende to situasjoner:

a) Du inngår en frivillig avtale med en elektriker eller snekker med en kassebil full av verktøy og andre nyttige instrumenter. Vedkommende utfører et arbeid for deg i tråd med dine ønsker i bytte mot en avtalt sum med penger. Verktøykassen er en nødvendig og nyttig redskap for at vedkommende kan gjøre en effektiv og god jobb.

b) En torpedo med bilen full av slåsshansker, kniver og automatvåpen tar kontakt med deg som næringsdrivende eller husbygger. Du får beskjed om at dersom ikke minst halvdelen av de du ansetter er kvinner og huset bygges på en spesiell måte med spesialregler for hva slags mat som kan spises der… ”Vi har våpnene og tar fra deg alt du har bygget opp dersom du ikke gjør som vi sier. Vær en snill gutt og følg våre regler, så skal det gå deg bra. Og husk: Det er til alles beste at alle gjør som vi vil, for vi vil ikke bruke verktøyene våre…”

Næringsministerens og de andre politikernes verktøy er ikke verktøy i den vanlige betydningen av ordet. Det er snakk om våpen. La meg utdype poenget litt, både abstrakt og rent praktisk.

Næringspolitikk handler om at politikere griper inn i privatpersoners frivillige valg av løsninger for å skape seg et arbeid og tilhørende fremtidig økonomisk trygghet. I denne sammenhengen er det irrelevant at denne innblandingen ofte er basert på overfladisk populisme, ideologiske snodigheter og press fra lobbyister i større grad enn fornuftige næringsmessige vurderinger. Politikernes inngripen er imidlertid ikke basert på overtalelse og frivillig samtykke fra de som blir overstyrt. Det er ikke snakk om å gripe inn med tilbud om visse verktøy som vedkommende kan takke ja eller nei til å følge seg etter. (Vi overser i denne sammenhengen subsidiespørsmålet som handler om utnyttelse av andre til fordel for den næringsdrivende.)

Næringspolitikk handler om pålegg med trusler om tvangssanksjoner dersom de ikke blir fulgt. Et brudd på disse reglene bringes inn for de tilhørende byråkratiske eller rettsmessige kanalene. I enden av disse står det hele tiden en trussel om at din eiendom eller næring fratas deg med makt og du fratas din frihet med samme makt. Våpenmakt i sin ytterste konsekvens.

I dagens norske samfunn er situasjonen med en næringsdrivende som blir skutt av politi i sitt forsvar av sin bedrift dessverre/heldigvis en nesten utelukkende hypotetisk problemstilling. Næringsdrivende som er opptatt av sitt eget gode liv bøyer seg for trusselen, før den blir realisert. De har godt forretningshode mer enn moralske prinsipper, i dagens samfunn er disse dessverre neppe helt sammenfallende. Hvor er Howard Roark når man trenger ham? Tvangsmakt vil imidlertid bli brukt uten skrupler dersom det er nødvendig. Skjenketillatelser mistes, bedrifter slås konkurs eller tvangsoppløses av andre grunner.

Den som ikke er lydig, straffes for dette. Og politikerne har alltid en våpenkiste klar for de tilfeller der det er nødvendig. Terrorbekjempelse og militære intervensjoner er klare bevis på at staten innehar våpenmakt dersom den finner det ønskelig å bruke disse. Om det finnes situasjoner der det er legitimt for staten å bruke våpen er en annen diskusjon. Poenget er at dette også er det ultimate redskap også i næringspolitikken.

Dessverre er det ikke sant at politikernes næringspolitiske våpenkiste er tom. Det er riktig at den var fullere før. De færreste av Liberalerens unge lesere – forhåpentligvis flere av de eldre – husker at det ikke er mange tiår siden man i Norge ble straffet for å selge brød på søndager, sende privat radio/tv eller formå operere folk utenfor offentlige sykehus. Det er forresten fortsatt straffbart å sende radio/tv fritt i Norge, konsesjonstildelingen er grunnen til at bl.a. TV3 sender fra ulandet.

La oss friske opp hukommelsen med noen eksempler på hvordan våpenkisten fortsatt brukes:

– Bedrifter kan risikere å bli nedlagt dersom de ikke har en viss andel kvinner i sine styrer.
– Barer kan bli nedlagt dersom de ikke respekterer røykeforbudet.
– TV-kanaler kan bli tatt av luften om de sender gal reklame.
– Butikker kan bli straffet om de holder åpent når de ønsker.

Det er i tillegg en rekke regler, reguleringer, forskrifter og annet svineri som må følges. Skatte- og regnskapsregler som ikke kan velges vekk. Næringslivet er omringet av politikere med hendene parate over våpenkisten sin. Eneste trøsten er at det dessverre er mye verre en del andre steder i verden…

Mest lest

Arrangementer