Politiske kommentatorer regner på hva løftene i regjeringserklæringen vil koste. For handlingsregelen skal holdes – og skattene kun økes til fjorårsnivå. Kan dét holde?
Jeg vet allerede hva som kommer til å gå meg på nervene de neste fire årene: Latteren til SP-leder Åslaug Haga. La oss håpe den forstummer raskt. ”Kommunene skal få slappe av litt” var konklusjonen hennes efter å ha fortalt at bare neste år skal kommunesektorens rammer økes med 5.4 milliarder kroner. Sikkert lurt å gi kommunene litt ekstra i beredskap – når rentene øker.
Holdt løftet de måtte holde
”Alle er vinnere – ingen er tapere” sa Jens, og det hørtes ut som om han formulerte credo’et for regjeringens fattigdomsbekjempelse – eller utgangspunktet for ethvert sosialdemokratisk parti. Den eneste grunnen til at alle er vinnere er at forhandlingene endte i et felles dokument; grunnlaget en ny regjering skal styre efter i fire år. For å komme dit måtte de begynne å bryte løfter. Løftet om å skape en ny regjering hvis de fikk flertall var vel det eneste løftet man med rimelig sikkerhet kunne si at de måtte oppfylle. Hvis ikke ville samtlige 3 vært parkert på sidelinjen i år fremover.
Hva SV ofret for regjeringsmakt
Jens skal nå regjere med SPs bondetupper og SVs frittgående høns, og hevder freidig at det ikke finnes tapere i de avsluttede forhandlingene. Mon det. SV tok ut regjeringsslitasjen allerede før valget – og endte opp med et begredelig resultat. Neste telling måtte partiet ta i forhandlingene; løftet om maksprisreduksjon på 1000 kr endte med det halve, og Barentshavet har ”miljøpartiet” lagt åpent for oljeboring. Gratis skolemat ble det heller ikke noe av. SP sørget for at kontantstøtten beholdes – mot Aps og SVs vilje. I tillegg skal Kristin Halvorsen ventelig styre Finansdepartementet. Den viktigste kvalifikasjonen for den posten er hjerte av sten og en munn som bare kan si ordet ”nei” uansett hvilket formål det gjelder. Blir Kristin Halvorsen korsfestet av virkeligheten – eller blir handlingsregelen like tøyelig som hennes definisjon av sosialisme?
Glemte de at SP er verdikonservativt?
Valget og kindereggregjeringen skulle gjøre slutt på ”mindretallsregjeringenes diktatur” – men allerede i regjeringserklæringen må Ap og SV lene seg på opposisjonspartiet Venstre både for å få vedtatt kjønnsnøytral ekteskapslov – og for å gi homofile rett til å bli vurdert på lik linje med heterofile som adopsjonsforeldre. Ekteskapsloven fikk SP reservere seg mot, adopsjonsretten er ikke engang med i regjeringsdokumentet. Det har nok gått opp for Ap og SV under regjeringsforhandlingene – om ikke før – at partner SP er et verdikonservativt parti. I flere saker enn kun de verdiliberale er det en sprikende koalisjon som nå skal i regjering sammen.
Flertall er mindretall i hjertesakene
Sannheten er at flertallet av de tre partiene ikke innebærer flertall i Stortinget for SVs og SPs utenrikspolitikk, ikke for SPs rovdyrpolitikk, ikke flertall for SP og SVs EØS-motstand, og ikke for SVs miljøpolitikk. SV og Ap har flertall i regjeringen og i Stortinget for å endre ekteskapslovgivningen og for å gi homofile adopsjonsrett. Men ikke med SP. Det finnes sikkert flere saker der det nye flertallet ikke er flertall sammen. Det mindretallstyranniet som SV maktet å beseire i saker som barnehavebedrageriet og FrP i saker som nedsalg av statlige eierandeler i næringslivet må nå AP og SV lene seg på for å få gjennomført visse hjertesaker – som de gikk høyt på banen med løfter om i valgkampen.
Utenrikspolitikken ryddet bort
AP måtte ofre EU. Sikkert ikke noe stort offer i en tid da EU har nok med egne nederlag. SV måtte ofre NATO, men fikk likevel slått inn åpne dører ved at norske soldater i Afghanistan og Irak skal ut. AP og SP er jo for – og de tre partiene har tross alt flertall. SP måtte ofre EØS. Ingen nyhet – det gjorde de allerede i regjeringen Syse og i Bondevik I.
Folkefrontregjeringen kan bygge videre på Bondevik IIs bistandspolitikk, og hadde det ikke vært for partitilhørigheten kunne sikkert bistandsminister Hilde Frafjord Johnson fortsatt i Valla I (Stoltenberg II). ”Fredslinjen” skal fortsette, men den har røtter tilbake til Oslo-avtalen midt på 90-tallet. Soria Moria viser partienes minste felles multiplum på utenrikssaker når problemene er feiet under teppet. Det blir litt stakkarslig.
Kommunene uten incentiver
Åslaug Haga var som nevnt strålende fornøyd over å ha sikret 5,4 milliarder mer til sine hjertebarn kommunen, allerede første året i den nye regjeringsperioden. Dette betyr at kommunene ikke vil ha noen incentiver til rasjonell og effektiv drift. Hvorfor skal de lokale folkevalgte nå se på andre måter å organisere tjenestene på? Hvorfor skal de konsentrere seg om kjerneoppgaver? Vi er tilbake til 1970-årenes kommunesektor, der rådhus og kulturhus ble bygget over en lav sko, offentlig finansierte kulturtilbud utvidet – og bakrusen meldte seg først på 1980-tallet.
Haga vil sikre ”distriktene”, men det er de bynære kommunene som sliter. Fordi overføringskriteriene i mange år har vært dominert av påstanden om at behovet finnes først og fremst i distriktene. Kriteriene har vært som skreddersydd for SPs politikk; beholde levende bygder, motvirke flyttestrømmen sørover og mot byene, og skape næringsgrunnlag for å motvirke flytting.
Problemet med denne politikken er altså at den har vært feilslått i 50 år. Det er i fylker som Akershus og Oslo at befolkningen vokser. Kriteriesystemet beholdes likevel uendret. Forstå det den som kan.
Jens sikret løftebruddklausul
Hva koster løftene? Skal de bryte handlingsregelen? Øke skattene mer enn tilbake til 2004-nivå? Vi venter med redsel og gru på svarene. Men det er verdt å merke seg at Stoltenberg har sikret seg en klausul i regjeringsdokumentet som skal forsvare løftebruddene: Det økonomiske handlingsrommet til å innfri løftene «avhenger av en del faktorer som det er vanskelig å forutsi utviklingen av.»
Er det rentenivået, oljeprisen og arbeidsledigheten han tenker på? Du må i hvert fall regne med å få høre den setningen fremover.
