Ukategorisert

SVs regjeringsdeltagelse – Solheims prosjekt

Dagsavisen forteller i dag at SVs venstreside kan rykke inn i partiledelsen. Kristin Halvorsen er kritisert for slagside til høyre i regjeringsutnevnelsene. Svaret på kritikken er innlysende.

SVs regjeringsdeltagelse er prosjektet til partiets høyreside. Uten jobben Erik Solheim gjorde i sine 10 år som partileder, og måten Kristin Halvorsen har videreført Solheims modernisering ville SV aldri havnet i regjering, efter mer enn 40 år som opposisjonsparti til venstre for Ap.

Gjengen som brøt ut av AP i 1961 i protest mot utenriks- og forsvarspolitikken, og på grunn av lav takhøyde og dårlig klima for debatt under Haakon Lies stenhårde regime har i maktpolitisk forstand vandret 40 år i ørkenen. SV fikk historisk lokalpolitisk makt i 1991, i en fireårsperiode satt partiet i byråd med Ap i Oslo. Erik Solheim og Rune Gerhardsen lanserte før 1991-valget en politisk plattform for samarbeid mellom Ap og SV, noe som fikk Gro Harlem Brundtland til å rase; Rune Gerhardsen var den interne venstreopposisjonen mot hennes ledelse, og hans daværende kone Tove ble sparket ut av Gros regjering fordi hun ikke aksepterte å få mindre politisk ansvar. De røde partiene hadde flertall sammen i Oslo bystyre, men tapte i 1995. I mellomtiden fikk EU-kampen de to SV-byrådene Raymond Kristiansen og Terje Kalheim til å gå ut av SV og over i AP, i protest mot manglende takhøyde i SV (!) – for EU-tilhengere.

Erik Solheim vandret efterhvert fra venstre til høyre side i eget parti, og tok et oppgjør med antidemokratiske krefter på venstresiden (inkludert i eget parti) – da han erklærte seg som antikommunist. SV’ernes allergi mot USA og NATO viste sin impotens da Jugoslavias diktator Slobodan Milosevic byttet ut kommunisme med nasjonalisme og satte Balkan i brann. Solheim gav støtte til NATO-bombingen, og ble teppebombet med kritikk fra sine egne.

Under Solheims ledelse forandret SV seg fra å være et parti for sekterisk debatt, fotformsko og lilla skjerf til å bli et moteriktig parti i duse farver, noe som gjorde seg godt på TV-skjermen hos gode venner som NRKs Petter Nome – spesielt når man er opptatt av miljøet og barns fremtid. Solheim gjorde knallvalg i 1989 og 1991 – men snublet og falt da Jagland stilte kabinettspørsmål på vegne av Gro i 1993. EU-motstanderne hadde lite tiltro til SV under Solheim og Paul Chaffeys ledelse, noe som også bidro til valgederlaget. Solheim turde imidlertid å møte kritikerne høyt på banen – og kunne gå av med verdighet da arvtageren Kristin Halvorsen overtok roret i 1997. Hun har frigjort partiet enda mer fra ideologien – ved å blinke seg ut nøkkelvelgergrupper som unge kvinner i offentlig sektor med barn i barnehave- og skolealder. Disse har fått et skreddersydd budskap – og er dermed mottagelige for et mer ”ideologisk” budskap om å ta vare på offentlig sektor og skattefinansierte velferdstilbud. Uten Solheim og Halvorsen ville SV ikke havnet i regjering nå i år.

Venstresiden er imidlertid på pletten, og kritiserer et regjeringsmannskap dominert av høyresiden. Den politiske plattformen for folkefrontregjeringen er det lite å gjøre med; SV forhandlet utfra et elendig valgresultat (sammenlignet med gallupene tidligere i år) – og måtte bare avspises med såpass at partiet ikke trakk seg fra forhandlingene. Nå er regjeringen et faktum – men venstresiden håper kanskje at hel prosjektet kollapser? Det hevder i hvert fall journalist Frank Rossavik i Bergens Tidende. Han har tidligere jobbet for SV på Stortinget, og kjenner venstresiden godt.

Det opplagte svaret på museumsvokterne og de konservative kreftene i SV (også kalt ”radikale” av dem som setter likhetstegn mellom å være politisk venstrevridd og radikal), er at om SVs konservative krefter hadde fått bestemme ville SV fortsatt vært i opposisjon.

Erik Solheim skriver i sine memoarer (Nærmere; Millennium 1999) at han alltid fikk nestledere som skulle ”holde ham i ørene”. Kristin Halvorsen fikk sitt ”vokterråd”, en referansegruppe som skulle konsulteres under og efter regjeringsforhandlingene. Nå er Soria Moria-plattformen og folkefrontregjeringen et faktum. Venstresiden har stått på perrongen og sett høyresosialistene Kristin Halvorsen, Erik Solheim og Øystein Djupedal få statsrådstaburetter og sorte biler. Men intrigantene blant venstresosialistene er ikke slått ennå; Dagsavisen skriver i dag et den lysende stjernen Audun Lysbakken skal bli nestleder (eller partisekretær). I et sosialistisk parti er det som kjent partiets tillitsvalgte som har makten. Kristin Halvorsen håper nok å få Lysbakken på laget hvis regjeringsprosjektet lykkes (BT) – men han blir en formidabel motstander hvis partiet skulle mislykkes i regjering.

Lysbakkens nærmeste rådgiver skal ifølge BT være Magnus Marsdal, sjefsguru i sosialistenes nye templer for de innvidde; Manifest og Attac. Om Halvorsen og Djupedal ikke lykkes, kan den politiske grupperingen som i Manifest og Attac koker sammen nye måter utbre sosialismen på, overta SV.

Kristin Halvorsen kan si til Attac’erne det samme som Finn Gustavsen sa til Tron Øgrim og hans SUF’ere (senere AKP): Den norske arbeider ønsker seg ingen (rød) revolusjon!

Som liberalister håper vi naturligvis at folkefrontregjeringen mislykkes (selv om den dog kan gjøre mye skade på 4 år), men en tilleggsgevinst ville det naturligvis være om Lysbakken, Marsdal og co overtar SV; da kan partiets slitere se frem til ny ørkenvandring i opposisjon..

Fra arkivet