Ukategorisert

LO-lederen bekymret for lønnssignal

En uavhengig kommisjon har foreslått lønnsøkning for stortingsrepresentantene og regjeringen. Uheldig for moderasjonslinjen, mener LO-lederen.

En uavhengig kommisjon foreslår stortingsrepresentantenes og statsrådenes lønn, men det er Stortinget som vedtar.

Vi skal komme tilbake til LO-lederens såkalte bekymring.

Det er alltid sterk strid om politikernes privilegier i det utpreget egalitære Norge, og politikerne selv synes debatten om deres lønn og arbeidsvilkår blir ubehagelig når den blir koblet til deres krav om generell moderasjon i arbeidslivets lønnsforhandlinger.

Det korporative samarbeidet mellom staten, LO og NHO kom istand av flere grunner; arbeidsledigheten steg, lønnsforskjellene steg, offentlig ansatte sakket akterut, og direktørsjiktet fikk lønnsforhold som tålte sammenligning med internasjonale kolleger.

Moderasjonslinjen skulle bringe inflasjonen ned ved å holde lønnstilleggene lave, og øke sysselsettingen. Norge skulle ikke fortsette lønns- og prisspiralen lenger. For noen var det naturligvis et poeng å beholde egaliteten også når det gjaldt lønningene.

Myndighetene og partene i arbeidslivet mener moderasjonslinjen har vært en suksess, men det har alltid vært skjær i sjøen. Direktørene både i offentlige og private selskaper har nådd internasjonalt nivå på lønnsbetingelser, fallskjermer og frynsegoder. Dette har provosert arbeidstagerne, til tross for at norsk næringsliv er blitt stadig mer internasjonalisert.

Populistene i politikken, spesielt de som vil beholde den særnorske egalitære modellen har hatt gode dager når de kunne protestere både mot direktører og et stadig mer «markedsliberalt» Ap. Nå sitter SV og SP med makten selv, og da smaker lønnsøkning i overkant av hva vanlige lønnstagere får, dårlig. Også populister møter seg selv i døren.

Kommisjonen trenger ikke begrunne sine forslag om lønnsøkning, og denne gang får Ap støtte av og flertall for kommisjonens forslag sammen med FrP. FrPs populisme og antipolitikklinje har ikke handlet så mye om lønninger som at politikerne bestemmer mye og lar vanlige folk bestemme lite. Noe motstand mot garasjer og utenlandsreiser har også preget FrPs populisme..

LO-lederen hører selv til landets ledersjikt når det gjelder lønn. Grunnen er blant annet at LO-lederens lønn gjennom vedtak er koblet opp mot lønsnivået til nettopp statsråder og stortingsrepresentanter! LO-lederen vet at hun ikke vil være en av «gutta på gølvet» hvis hun ikke går foran med et godt eksempel selv.

Hvis Jens og co. ikke vil si nei til lønnsøkning, vil LO-lederen be om en reversering av vedtaket der hennes lønn kobles til rikspolitikernes. Hennes bekymring handler altså om at hun kan få sitt eget moderasjonskrav ifjeset. Hvordan skal hun og Jan Davidsen med troverdighet kreve moderasjon av sine medlemmer og samtidig refse direktørenes lønninger og andre goder, hvis hun selv ikke bare befinner seg på samme nivå men også får lønnsøkning godt over den vanlige «rammen»?

Ledere skal gå foran med et godt eksempel, men man kan naturligvis ikke ta deres lønns- og arbeidsbetingelser ut av sin sammenheng. Blant annet med andre som har tilsvarende ansvar og arbeidsoppgaver.

I tillegg vil ikke 165 stortingsrepresentanter og 19 regjeringsmedlemmer være «lønnsledende» i dagens samfunn. Deres lønnsøkning, symbolsk som den er, er snarere en dråpe i havet.

Når titusenvis arbeidstagere får samme lønnsøkning er naturligvis summen av deres mye høyere – og har betydning for økonomien. Også fordi ulike grupper i arbeidslivet peker på hverandre når de skal komme med sine krav.

Det er naturlig at velgerne er opptatt av sine lederes lønnsforhold, men mer bør de være opptatt av sine lederes resultater.

Hva med resultatlønn?

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami