Ukategorisert

Gir hysteriet seg, i krigen mot terror?

Tony Blair gikk på sitt første nederlag som statsminister (siden 1997), og det på virkemidler i “krigen mot terror”. Gir hysteriet seg?

Efter terrorangrepet mot World Trade Center i New York 11.september 2001 fikk verdens makthavere – også i land med lange og velutviklede demokratiske tradisjoner – unnskyldningen de trengte til å overvåke både egne og andres borgere. Myndighetene ba lovgiverne om virkemidler til å bekjempe terrorisme, og fikk nærmest blancofullmakt til å kikke inn i de mest private rom til hver eneste borger. Kjent og beryktet er den amerikanske “Patriot Act”.

Det har vært flere terroraksjoner efter 11.september, for eksempel på Bali og i Madrid ifjor. Blancofullmakt til myndighetene – slik at de kan se hvordan vi bruker penger fra våre bankkonti, hvem vi sender epost, fax og brev til, og hvem vi snakker med på telefon, hvilke sider vi surfer innom på nettet, og hva vi laster ned – er sikkert fine våpen mot planlagte terroristangrep, men gir samtidig uhorvelige mengder overskuddsinformasjon. Tror noen virkelig at myndighetene kasserer denne fristende mengden med opplysninger om vår gjøren og laden? Isåfall; hvordan kasseres den? Garderer man seg mot utro tjenere som fristes til å tjene penger på denne informasjonen?

Tony Blair har hatt komfortabelt flertall og stor majoritet i Underhuset fra han ble valgt som statsminister i Storbritannia i 1997. Han har imidlertid møtt krass opposisjon både innad i eget parti og i den britiske opinionen fordi Storbritannia har deltatt i Irak-invasjonen.

I kampen mot terrorismen gjøres det feil, noen av dem uopprettelige. En mann ble skutt i sommer, fordi politiet mistenkte ham for å være terrorist. Hva som egentlig skjedde er fortsatt ikke helt klarlagt, og politiet har igangsatt dekkoperasjoner som vanlig er når samfunnsinstitusjoner med stor makt og rett til å skyte for å drepe blir gått efter i sømmene.

I Norge har vi hatt Lundkommisjonen, som avdekket ulovlig politisk overvåkning i stor skala, i hele efterkrigstiden. Mye av overvåkningen handlet om å følge med i helt ordinær og lovlig politisk virksomhet.

Tony Blair tapte avstemningen i Underhuset om nye antiterrorlover i Storbritannia, der en nøkkelbestemmelse var adgangen til å holde mistenkte fengslet i opp til 90 dager uten lov, dom eller beviser. På pur mistanke. Et alvorlig inngrep i individets frihet, og ikke minst i grunntanken i rettsstaten; man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man har rett til å vite hva man er anklaget for, hvem anklagerne er, og hvilke bevis de har. Man har rett til å forsvare seg, og ha en forsvarer.

Idealet i enhver rettsstat er at rettssikkerheten skal være absolutt. Et vanskelig og nesten uoppnåelig ideal. Antiterrorlovene som nå er vedtatt eller forsøkt innført i en rekke land fjerner rettssystemet mer fra idealet enn noensinne.

I diktaturer og autoritære regimer brukes antiterrorlovene til å knuse indre opposisjon.

Det er et sunnhetstegn at flertallet i Underhuset påførte Tony Blair nederlag i kampen for å redusere borgernes frihet.

Måtte flere ta til fornuft!

Comments are closed.