Ukategorisert

Orwell – aldri passé?

Flere medier melder idag at myndighetene skal få vite hvem du ringer til, og hvem du sender epost til. Veien til helvete er brolagt med gode forsetter.

Aftenposten skriver idag at det blir flertall for en ny EU-lov som gir politiet rett til innsyn i en rekke data om teletrafikk. Dermed ligger det an til at EUs nye lov på dette området også blir en del av EØS-avtalen og omfatter Norge. Direktivet ansees som viktig i jakten på terrorister og organisert kriminalitet.

Hvorfor skal lovlydige borgere miste rettigheter, frihet og private rom – fordi myndighetene skal ha flest og mest vidtrekkende virkemidler i kampen mot terrorister og kriminelle?

Sjelden har jeg håpet mer på at nei-partiene SV og Sp skal bidra til at Norge legger ned veto mot et EU-påfunn som smugles inn i norsk lovverk via EØS-avtalen.

Hvis Aftenposten skildrer EU-direktivet korrekt er det i strid med tradisjonell rettsstatstankegang, og med personvernet. Kommunistene og nazistene gjennomførte George Orwells mareritt om en gjennomregulert hverdag der myndighetene vet alt om deg og ser alt du foretar deg. Nå er Orwells «1984»-samfunn iferd med å bli virkelighet også i demokratiske samfunn. Er det ingen som skal si «stopp» snart?

Rettsstatens prinsipper ble innført i land efter land efter den amerikanske uavhengigheten i 1776 og den franske revolusjon i 1789, som en naturlig del av at eneveldenes vilkårlige maktbruk ble erstattet av skrevne grunnlover som gav individene rettigheter, og lovbeskyttelse mot overgrep.

Også i den norske grunnloven finner du disse prinsippene; man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man har rett til å vite hva man er anklaget for, og hvem som anklager. Man har rett til å forsvare seg mot anklagene. Skyld skal bevises i en åpen rettssak der det er mulig å efterprøve bevis og anklager. Man har rett til å bli dømt av sine likemenn. Tortur skal ikke kunne brukes for å fremskaffe bevis eller tilståelse. Man kan ikke holdes fengslet uten å være dømt skyldig.

Personvern handler om at alle har rett til et privat rom i livet, der ingen – og spesielt ikke myndighetene skal ha innsyn. Så lenge man ikke er mistenkt for noe, bør myndighetene slett ikke ha tilgang til samtaleregistre på telefon, eller innsyn i din epost. Og har myndighetene mistanke om noe kriminelt, må de gå til retten og fremlegge indisier, og så få en rettslig kjennelse for overvåkning – som et ledd i efterforskningen.

Et problem med slik overvåkning er at hvis noe kriminelt ikke kan bevises, får man kanskje ikke rede på at man har vært overvåket. Hvordan kan man da møte sin anklage eller sine anklagere? Svaret er at det får man ikke. Og hva med informasjonen fremskaffet gjennom overvåkningen, hvis det ikke blir rettssak? Blir den destruert – eller oppbevart «i tilfelle» noe skulle dukke opp senere? Hvem får tilgang til denne informasjonen? Og hvem avgjør hvilken del av informasjonen som bør destrueres som irrelevant for mistanken?

Vil vi virkelig ha et slikt samfunn?

Den som ofrer frihet for trygghet, fortjener ingen av delene!

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami