Barnehjemsbarn i Oslo har fått ødelagt sin oppvekst. Nå vil de nok få erstatning fra kommunen. Dette vekker noen interessante perspektiver.
Liberaleren har ingen motforestillinger mot at mennesker som er blitt utsatt for overgrep, skal få erstatning, snarere tvert imot. Vår kritikk i denne saken kan også rettes mot private bedriftsstyrer og mangel på ansvar hos dem.
Hovedprinsippet er ganske enkelt. Hvis noen blir utsatt for et overgrep, bør overgriperen selv sørge for gjenopprettingen. Dersom det er noen andre som straffes, så får man to ofre i stedet for ett.
Dersom et barn ble utsatt for overgrep på 60-tallet, bør de menneskene som begikk overgrepene – eller på andre måter var ansvarlige for dem – bli straffet for det, bl.a. gjennom erstatningsansvar. Jeg som er født i 1971 er beviselig uskyldig i alle overgrep foretatt på 60-tallet. Å tvinge meg til å betale for dette, er et overgrep mot meg.
Denne ansvarsfraskrivelsen i offentlig sektor er et stort problem. Det er selve institusjonen som står ansvarlig, selv om alle involverte parter er døde. Dette pulveriserer det personlige ansvaret. Det er staten – kollektivet – som er ansvarlig, ikke det enkelte mennesket. En ting er at dette straffer de uskyldige – slike som meg.
Det er minst like ille at det uskyldiggjør de skyldige. Hvorfor skal ikke mennesker være ansvarlige for sine handlinger? Sender du et menneske i gasskammeret, så er det du som er ansvarlig. Ikke tyskere født i 1985, kun fordi de tilfeldigvis er født en plass med noen bestemte foreldre. Arvesynden bør begraves sammen med andre kollektive overgrep mot enkeltmennesket!
Løsningen er å fjerne det kollektive ansvaret fra samfunnets side og gjøre den enkelte ansatte i offentlig sektor individuelt ansvarlig for sine handlinger.
