Ukategorisert

Brytes AP-monopolet

i sikkerhets-og utenrikspolitikken, nå som SV og SP er kommet i regjering? Ikke hvis Kristin Halvorsen fortsetter å la seg flatbanke av Gahr Støre.

Kristin Halvorsen er leder i regjeringens nest største parti, finansminister og visestatsminister. Likevel behandles hun som en litt for storsnutet førsteklassing av de store guttene; Jens og Jonas. Enkelte antydet at Halvorsen kanskje hadde grått sine modige tårer. Kan så være. Det koster å la seg ydmyke i all offentlighet som en som ikke har lært leksen sin. Rart at hun ikke karikeres som Bart i Simsons; ”husk at du er i en koalisjonsregjering, husk at du er i en koalisjonsregjering, husk.. ”.

SV har siden stiftelsen av SF i 1961 vært venstreopposisjonen mot norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. FrP har siden starten av ALP i 1973 vært høyreopposisjonen. Når man vurderer de kompromisser ulike regjeringskonstellasjoner må gjøre på forskjellige politikk-områder, kommer man ikke utenom dette faktum. Har SV tatt for lett på motsetningene?

44 år i opposisjon til forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken
SVs forløper SF (Sosialistisk Folkeparti) ble stiftet i 1961, rett efter at lederne for den interne opposisjonen mot Aps sikkerhets- og utenrikspolitikk var blitt ekskludert. Med eksklusjonen og partistiftelsen gikk for alltid Aps rene flertall i Stortinget tapt. 9 år før, i 1952, ble bladet Orientering stiftet, og er av bl.a Hanna Kvanmo beskrevet som ”en råk i isen” under den kalde krigens kaldeste periode. Fra Aps revolusjonære periode der man efter først å ha truet med ”dynamitt i borehullene” til å la tilnærmingen til forsvarspolitikken illustres av det brukne gevær, ble litt voldsom for enkelte sosialister. Orientering ble et blad for de innvidde. SF ble den synlige opposisjonen mot Einar Gerhardsen, utenriksminister Halvard Lange, LO-leder Konrad Nordahl og ikke minst partisekretær Haakon Lie.

Det er altså motstanden mot satsningen på militærvesenet, tilknytningen til NATO (og USA) som er utgangspunktet for at SVs forløper ble stiftet. Til tross for at det er gått snart 50 år, og Haakon Lie efter kommunismens fall har myknet litt, er motsetningene mellom AP og SV svært klare når det gjelder forsvars- og utenrikspolitikk.

Selv om SV (og SP, som har plassert seg til venstre for Ap i en rekke saker) kanskje trodde de kunne moderere og bremse Aps høyreglidning ved å gå inn i regjering og få hendene på rattet, kan de da ikke ha hatt illusjoner om at Ap – selve garantisten for at Norge aldri skal oppleve et nytt 09.april – ville la dem få innflydelse på forsvars- og utenrikspolitikken?

Boikott – Ok med Syd-Afrika, ikke med Israel
Støtten til Israel er et av de mest markante trekk ved Aps utenrikspolitikk efter 1945. Du må nesten opp til 1980-tallet før Ap-ledelsen var villige til å moderere sin støtte til Israel.

Efterhvert fikk fagbevegelsen i Norge bedre kontakt med sine palestinske meningsfeller, og bidro til å nyansere Aps Midtøsten-politikk. Samtidig bidrog eksistensen av SF/SV til at andre standpunkter enn ensidig Israel-støtte kom til syne i norsk Midtøsten-debatt. Ubehaget over å støtte et land som er i stand til å akseptere massakrene i Sabra og Shatila kom også til overflaten.

Ap har vært veldig stolte av sitt fredsbidrag, gjennom den såkalte Oslo-prosessen. Selv om den i praksis døde med Likuds valgseier i 1996, har ikke Ap-ledelsen gitt opp håpet om at gode kontakter med begge sider skal gi Norge en fremtredende rolle i ulike prosesser for å skape fred i Midtøsten. Derfor måtte Støre og Stoltenberg slå hardt og brutalt til, da partiet til finansminister og visestatsminister Halvorsen ville markedsføre en kampanje for at nordmenn skal boikotte israelske varer.

For Ap var det greit å boikotte apartheid-regimet i Syd-Afrika. Det var jo nærmest hele verden enige om. Hvordan Norge ser på at Israel behandler sine minoriteter og naboer, skal Støre gjøre klart for Condi og andre gjennom såkalt stille diplomati. Det kan av og til forveksles med å liste seg på gummisåler..

Elementært, fru Halvorsen!
At hvem som helst annen i partiledelsen enn statsrådene burde fronte kampanjen, sier seg selv. Man må nesten være med i SV-ledelsen for ikke å forstå dette. Men hva var alternativet? At marxisten og Børs-motstanderen Audun Lysbakken var frontfigur? Det ville ikke akkurat skapt stor troverdighet blant vanlige folk. Blant SVs motstandere ville boikottaksjonen raskt kunne fremstilles som enda et av Lysbakkens ekstreme standpunkter.

Alt er ikke like håpløst for SV. Partiet har da meningsfeller på venstresiden, og i regjeringen. Regjeringspartner Aps ungdomsorganisasjon er jo tross alt enige med SV om boikott av Israel. Eller er de ikke? Også LO frontet boikott på selveste 01.mai. men nå har Valla kommet til sans og samling. Det er tross alt medlemmenes beste organisasjonen skal ha for øye. Om medlemmene privat boikotter Israel, er så sin sak. Det trenger man jo ikke snakke så høyt om. For nå er LOs politiske underbruk i regjering. Og da gjelder det å få gjennomført de viktige sakene. Som øket skattefradrag for medlemmene, skjerming mot konkurranse i jobbene, etc.

Soria Moria – eller fortsatt Ap-monopol
De sakene som gjelder forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk der SP og SV divergerer fra Ap i standpunkter – hvor Halvorsen og Haga ikke har sørget for kompromisser som er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, kan partiene bare glemme. Ap vil ikke risikere å miste sin troverdighet ved å flørte med standpunkter som Haakon Lie sørget for å ekskludere fra videre påvirkning internt i Ap.

SV får holde på med seminarer og demo’er sammen med Palestinakomiteen, Nei til Atomvåpen, fredsinitiativet, Attac og andre.

Det er Ap som har siste ordet om Norges forhold til resten av verden.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Pål Magne Ånestad
14 years ago

Nå vil jeg faktisk heller se Gahr Støre som styrmann for utenrikspolitikken enn en SV-fjott. I mine øyne er GS trolig DEN beste minister Norge har hatt på mange, mange år.

Selv om akkurat det ikke var veldig relevant for hva artikkelen handlet om.

Eivind Knudsen
Eivind Knudsen
14 years ago

Det forbauser meg at artikkelen ikke stiller spørsmål ved SV’s mildt sagt halvhjertede motstand mot krig og okkupasjon. Forslaget om boikott av jødiske varer er i SV begrunnet med det partiet hevder er Israels ulovlige okkupasjon av Vestbredden efter at Israel vant 6-dagerskrigen i 1967. 6-dagerskrigen var bl.a. forårsaket av egyptiske uttalelser om at nå var tiden inne til å slette Israel fra kartet. Trekker en den ytterste konsekvensen av marxistenes holdning til 6-dagerskrigen, vil også den svenske okkupasjon av Herjedalen være ulovlig. Men det er tydelig at SV-motstanden mot okkupasjon ikke gjelder alle okkupanter. Når så vi kritiske SV-røster… Read more »