Det finnes to korrekte svar på dette spørsmålet. En rettferdig løsning oppstår i det de to svarene er identiske.
Den store sosialpornografiske føljetongen de siste dagene har vært om 4 år gamle Kristina skal kobles fra respiratoren som holder henne kunstig i live. Sykehuset mener det ikke finnes håp for henne og ønsker denne løsningen. Faren har derimot håp, ser tegn på at hun reagerer og vil ikke gi opp ennå. Denne saken har to sider og en liberalistisk løsning
Den ene siden
Det koster store ressurser å holde Kristina i live. Sykehus er dyre i drift og har begrensede ressurser. Det må derfor foretas avveininger slik at disse brukes på en mest hensiktsmessig måte. Dette er et elementært faktum som ofte oversees av populistiske politikere og overskriftsugne journalister.
Hvor går grensen for hvor mye penger som kan brukes på et enkelt gode? Hva er nytteverdien i forhold til andre bruksmåter? Dette er det kun betaleren som kan avgjøre. Nytte og verdi er subjektive enheter knyttet til den enkelte betaler. Dette er grunnen til – for å bruke et stygt men passende eksempel – at den jevne borger i den vestlige verden vil bruke mer penger på kjæledyret sitt enn på en tilfeldig afrikaner. Man er mer glad i bikkja!
Den som driver et helsevesen er avhengig av en kost-nytte vurdering. Skal vi bruke 10 millioner på å forlenge livet til et menneske med 2 år eller skal vi bruke de 10 millionene på å gi ti 30-åringer med kreft et helt liv? Slike avveininger blir tatt i helsevesenet hele tiden – og må foretas. Det finnes ingen grense for hvor mye penger man kan bruke på å gjøre folks liv ørlite lengre eller bedre.
Vurderingen av hva som er en hensiktsmessig avgrensing kan ikke detaljstyres innen et stort helsevesen. Det må desentraliseres ned til den enkelte lege og det enkelte sykehus. De mnå foreta en vurdering – ikke bare ut ifra kostnader, men også ut ifra sannsynlighet for suksess og hensynet til pasientens lidelse.
Den andre siden
Dette handler ikke om bikkjer, biler eller legoklosser. Det handler om mennesker. For denne pappaen finnes det bare en liten jente som er hans Kristina. Hun betyr sannsynligvis alt etter konas død. Vi må heller ikke glemme Kristina. Hun har/hadde bare et liv. Hennes død kan ikke erstattes med livet til noen andre. Mennesker er mål i seg selv, ikke noe som økonomer kan veie opp mot hverandre. Et liv kan ikke byttes mot to, hvert liv er unikt.
Siden en 4-åring ikke kan ha noe livstestamente for slike situasjoner, hviler ansvaret på farens skuldre. Det er han som står henne nærmest og har dette ansvaret. Man kan selvsagt forestille seg hva han har gått igjennom, men hans opplevelse og vurdering er likevel unik. Han er i tillegg et tenkende menneske. Med muligheter til å vurdere ulike alternativer. Den kommunistiske avisen Aftenposten – unnskyld, konservative, det er lett å ta feil med tanke på hva som av og til skrives der – hadde følgende overskrift for noen dager siden: ”Foreldre må fritas for ansvar”.
Gufs! Ansvar er visstnok noe skummelt som man absolutt ikke bør ha når det gjelder de viktigste tingene i livet! Det er greit nok å la folk velge mellom ulike typer pizza, men når det gjelder ens egne barn derimot, da er det bedre med avmakt. Slike holdninger – og menneskene som fremsetter dem, får alltid tankene mine over på et sitat av H. L. Mencken og lysten til å bekrefte hans ord:
”Every normal man must be tempted, at times, to spit on his hands, hoist the black flag, and begin slitting throats.”
Det er rett og slett en selvfølge at foreldre ikke kan utestenges fra avgjørelser knyttet til så viktige spørsmål når det gjelder ens barn. Å overlate dette til såkalte eksperter, bringer frem det verste formynderiet knyttet til teknokratisk elitestyre.
Noen har hevdet at legene er bedre i stand til å vurdere situasjonen til Kristina med tanke på at hun lider. Kanskje har de mer facts i den anledning, men den innsikten kan deles med den som har best hjerte til å forstå om det er verdt det.
Den liberalistiske løsningen
Her har vi to argumenter som begge er helt legitime. Innenfor en sosialdemokratisk ramme er de åpenbart i konflikt. Man kan ikke få til en løsning som tilfredsstiller både hjerne og hjerte. Jeg tror det var Kåre Willoch som sa: ”Den som ikke er sosialist i sin ungdom, mangler hjerte. Den som ikke er konservativ når han blir eldre, mangler hjerne.”
Liberalister klarer å forene dette, vi har både hjerte og hjerne. Løsningen er like enkel som den er full av muligheter: Faren bør være den som betaler for sykehusoppholdet! På den måten har han bukten og begge endene. Han kan selv foreta den nødvendige avveiningen, med basis i sin kjærlighet til sin datter.
Nå melder sikkert en rekke innvendinger seg. Den vanligste er også den enkleste å svare på. Han har ikke råd til å betale for dette, det er jo så dyrt med sykehusbesøk. Svaret er enkelt: Forsikringer. Allerede i dagens samfunn er forsikringer vanlige. I et samfunn basert på personlig frihet og personlig ansvar, vil dette bli enda vanligere. Slike forsikringer vil komme i mange varianter, tilpasset ulike lommebøker, og vil være svært gode.
Nøyaktig hvordan de i detalj vil være utformet vet man selvsagt ikke, det er opp til menneskers frie valg, ønsker og entreprenørmuligheter å finne det riktige utvalget. Den som sier han vet hvordan de vil bli, har intet skjønt av det frie marked. Den som tror de vil være perfekte, vet intet om virkeligheten, det perfekte finnes ikke i et marked. Det finnes ingen perfekt løsning når en kan oppleve at en 4-åring ligger i koma i en respirator… Den som heller vil overlate ansvaret for dette til det offentlige, fortjener intet godt tilbud. Vedkommende bør imidlertid ha anstendighet nok til å la de av oss som ønsker et bra helsevesen, få lov til å skape det på egenhånd.
