Meninger

Åpent brev til Liberaleren: demokrati og monarki

Denne skribent har med interesse sett Liberalerens kommentarer om monarkiet – kommentarer som ofte er raljerende.

Av J.K. Baltzersen

Den aller siste av slike kommentarer var i anledning bortgangen av emiren av Kuwait. I denne kommentaren slås Midt-Østens monarkier i hartkorn med de eneveldige monarkier i Europa, og disse får alle tildelt betegnelsen diktatur.

Ja, Vesten er et bedre sted å være enn Midt-Østen, men dette har nok mere med islam å gjøre enn monarki. Mye kan innvendes mot eneveldet slik vi hadde det i Europa, men den styreform som mest fortjener betegnelsen diktatur av dagens typiske europeiske styreform – det være seg om det formelle overhode er monark eller president – og det monarkiske eneveldet er den førstnevnte. Staten er mektigere i vår tid en noen gang tidligere i den vestlige sivilisasjons historie. I vår verdensdel er det kun kommunismen og nazismen som i så måte overgår det moderne vestlige massedemokrati. Dagens skattenivå kunne neppe latt seg gjennomføre av enevoldskongene. De hadde nemlig ikke ”den demokratiske legitimitet” i ryggen. Skillet mellom de styrende og de styrte er nærmest visket helt ut – om ikke helt – og dét er en sterkt medvirkende årsak til at vi har denne omfattende og vidtrekkende Staten vi dessverre har idag.

Når det fra Liberalerens redaktør gis uttrykk for at kommunismen var like ille som tsarveldet – eller ”regimet kommunistene avskaffet” – vet denne skribent ikke om han skal grine på dansk eller norsk. For det første var det Kerenski-regimet Lenin kastet. For det andre var det – ihvertfall – frem til tsarens abdikasjon et konstitusjonelt monarki. Hva det var under Kerenski kan diskuteres i og med at han ledet en provisorisk regjering. Og sist, men absolutt ikke minst, overgikk kommunisttyranniet tsarveldet med dimensjoner. Det kan også sies kort med Oleg Gordievskys ord, fra et brev til The Independent:

“Russia under Nicholas II, with all the survivals of feudalism, had opposition political parties, independent trade unions and newspapers, a rather radical parliament and a modern legal system. Its agriculture was on the level of the USA, with industry rapidly approaching the West European level. In the USSR there was total tyranny, no political liberties and practically no human rights. Its economy was not viable; agriculture was destroyed. The terror against the population reached a scope unprecedented in history. No wonder many Russians look back at Tsarist Russia as a paradise lost.”

Når det settes likhetstegn mellom monarki og diktatur, kan man lure på om Liberaleren vil betegne fyrstedømmene Liechtenstein og Monaco som diktaturer. Der har jo monarkene betydelig makt, og fyrstene – i Liechtenstein ganske nylig, i Monaco på 1950-tallet – har satt seg opp mot folkeforsamlingene. Var det ikke for at Liberaleren er motstander av å spre demokratiet med våpenmakt – såkalt hard wilsonianisme – noe som er en prisverdig holdning, kunne man være fristet til å spørre om Liechtenstein og Monaco skulle inntas med våpenmakt for å avsette fyrstene, men dette spørsmålet må altså reserveres for de harde wilsonianister. Den myke wilsonianisme har imidlertid også denne skribent sterke reservasjoner mot.

Bertrand de Jouvenel, som absolutt kan anbefales som motvekt til demokrativennlig litteratur, har blant annet sagt:

“This whole scheme of political philosophy reposed on a fallacy which Montesquieu had exposed in advance: “As in democracies the people appears to do very nearly what it wills to do, liberty has been supposed to reside in governments of this species: the Power of the people has been confused with the liberty of the people.” The Power of the people was but a fiction in a regime which was for practical purposes a parliamentary sovereignty. But the fiction justified the blotting out of liberty on a scale never known before in Europe.”

Liberaleren har ofte trukket frem ”idealene fra 1776 og 1789.” Før dette fantes ikke frihet, heter det nærmest. Man skulle nesten fra dette tro at alt før 1776 var bare en mørk natt, og så ble det plutselig lyst – omtrent som ved en soloppgang ved ekvator. Dette er Liberalerens variant av den whigske historieteori.

I den amerikanske uavhengighetserklæring ble Kong George III erklært som en fyrste uegnet som et fritt folks hersker. Man gikk ikke ut mot monarkiet som sådan. Man var bare misfornøyd med den regjerende fyrste. Den senere utvikling ga republikk og anti-monarkisme, men dét er en annen sak. Uansett hva de amerikanske grunnlovsfedrene hver for seg mente om monarkiet, så hatet de alle demokratiet.

Flere har benektet at den amerikanske revolusjon egentlig var noen revolusjon. I The Politically Incorrect Guide to American History av prof. dr. Thomas E. Woods jr., som er i salg hos Bauta Bøker, forklares det at det dreiet seg om en uavhengighetskrig – ikke noen egentlig revolusjon. Påstanden om at det ble etablert nye rettigheter er i beste fall høyst diskutabel. Det er mulig at noen av dem ble skrevet ned på papir for første gang, men den amerikanske uavhengighet var i stor grad basert på det hevdvunne, som man mente Kongen forbrøt seg mot.

Det må også kunne tilføyes at dersom George III var uegnet som et fritt folks hersker, må den amerikanske kongressen absolutt sies å være dette idag.

Påstanden om at den franske revolusjon i utgangspunktet var en borgerlig ”god” revolusjon er kanhende riktig. Bertrand de Jouvenel sier imidlertid om den franske revolusjon at den gjenopprettet absolutismen, men da i folkemaktens hender – ikke i fyrstemaktens. Dette ble verre. Erik von Kuehnelt-Leddihn har kalt den franske revolusjon innledningen til denne kollektivistiske tidsalder. Den almene verneplikt kom blant annet med den franske revolusjon. Unnskyldningen at det var med gode hensikter holder ikke. Man kan beklage at det skar seg, men revolusjoner gjør gjerne nettopp dét. Å kaste ut alt det gamle er sjelden – om noen gang – en god idé.

Påstanden om at frihetens historie begynte i 1776 er i beste fall tvilsom. Hvorfor hører vi ikke noe om den engelske Bill of Rights og Magna Charta? Sistnevnte kom allerede i 1215, og med den kunne nettopp Kongen ikke gjøre bare som han ville.

Lord Acton er kjent for å ha sagt at makt har en tendens til å korrumpere, og at absolutt makt korrumperer absolutt. Mindre kjent er at den samme Lord Acton har sagt at det er ille å bli undertrykket av et mindretall, men verre å bli undertrykket av et flertall. F.A. von Hayek har blant annet skrevet:

“There can be no doubt that in history there has often been much more cultural and political freedom under an autocratic rule than under some democracies – and it is at least conceivable that under the government of a very homogeneous doctrinaire majority, democratic government might be as oppressive as the worst dictatorship.”

Sean Gabb, sentral i Libertarian Alliance, forsvarer det britiske monarkiet med frihetsargumenter. Lew Rockwell, president i Ludwig von Mises Institute spurte i anledning at valget av en kongelig som statsminister i Bulgaria om hvorfor vi skal hate monarker. Leland B. Yeager fra samme institusjon mener monarki kan være frihetens venn.

Liberaleren hadde før jul en hyldest til det britiske Overhusets forsvar for rettsstaten. Her har man tydeligvis forlatt raljeringen mot udemokratiske institusjoner. Ser vi her et tegn på at prinsippet om at all offentlig makt skal ha sin kilde i folket får vike når det tjener friheten? Det var nettopp Overhusets rettigheter opposisjonsleder Winston Churchill forsvarte en novemberdag i 1947 da han sa at noen sa at demokrati er den verste styreform bortsett fra alle andre som har vært prøvet fra tid til annen. Dengang var Overhusets suspensive veto fortsatt på 2 år, som den hadde vært på siden det generelle absolutte veto for Overhusets vedkommende ble avskaffet i 1911. Da kampen sto i årene før den første verdenskrig, sto Churchill ikke på Overhusets side. For alt annet enn å utvide Parlamentets ”levetid” ble det absolutte veto avskaffet. Churchill var ikke angrende i 1947, men han ville ikke innskrenke Overhusets makt ytterligere, og han var glad at man hadde tenkt på Parlamentets ”levetid.” Skjønt, med Tony Blairs reform, hvor Overhuset er forandret til det ugjenkjennelige, kan man spørre seg om det var noe poeng med dette unntaket.

Med Parliament Act 1949 ble det suspensive veto på ett år. Churchills kom med bok i 1948, hvor han påpekte den relative fredelighet i den gamle europeiske orden i forhold til folkenes fiendskap efter den første verdenskrig.

En gjenganger blant motstandere av monarkiet er monarkens rettigheter, først og fremst dennes rett til streben efter lykke. Forventningspress fra foreldre er for eksempel ikke veldig uvanlig i samfunnet. Dette er noe som er avhengig av fødsel. Det er mye som er avhengig av fødsel, uten at vi skal forsøke å avskaffe alt sammen. Hertugen av Windsor er et eksempel på at det til syvende og sist er fyrsteemnet som velger.

Retten til streben efter lykke kan man anvende også for å argumentere for at hvemsomhelst skal kunne komme til toppstillingen i et land. Det er mulig at dette er flott for dem med ambisjoner, men det er ikke alltid det er til fordel for borgerne – for å si det meget forsiktig. Man finner kanhende dem som har gjort mest skade på sine samfunn, blant dem som har ”søkt lykken” i politikken. Det holder å nevne Napoleon Bonaparte, Abraham Lincoln og Adolf Hitler. Ja, det finnes både gode og dårlig fyrster og presidenter, men de færreste monarker – om noen – i vestlige sivilisasjons historie kan konkurrere med nevnte ”lykkejegere.”

De intellektuelle evner hos de kongelige kommer opp fra tid til annen. Logikken skal være at udugelige kongelige kan vi ikke kvitte oss med, mens vi kan kvitte oss med udugelige folkevalgte, og hvis vi ikke gjør det, er det vår egen skyld. Det at det – ihvertfall i teorien – kun er flertallet som har muligheten til å kvitte seg med udugelige politikere, er kun ett av problemene med denne teorien. De som har sett på det politiske system og fortsatt tror at almene valg er et godt system for å sile ut udugelighet har – med all respekt å melde – en lærekurve som et lemen.

Det blir gjerne innvendt mot republikk at en slik statsform vil koste like mye. Et typisk republikansk svar er da at pengene ihvertfall går til en som ”jeg” har valgt. Feil igjen! De går til en som folkeflertallet enten direkte eller indirekte har valgt. At det i noen tilfeller kan være et stort mindretall lar vi ligge her. Flertallet kan kaste det sittende styret når det er valg. Dét er korrekt, men det er utrolig mye verre å kvitte seg med et tyrannisk folkeflertall enn en enkelt tyrann. Man kan bruke ressurser på å overbevise flertallet, men det er langt vanskeligere å overbevise folkeflertallet om å fatte gode beslutninger enn det er å overbevise en monark om det samme. Til det kan man si at monarken lett også kan overbevises om det motsatte, men det er altså med massedemokratiet vi har fått denne omfattende og vidtrekkende Staten. Vi kan også si det med Hans-Hermann Hoppes ord:

“[D]emocracy is worse than monarchy at keeping the size and reach of the state in check.”

Den østerrikske skole innen økonomi sies å være grunnlagt av Carl Menger. Carl Menger var lærer for den østerriksk-ungarske kronprins Rudolf. Samme skoles Eugen von Böhm-Bawerk var flere ganger østerriksk finansminister under Keiser Franz Josef. Denne skribent vet hvilken av denne og Kristin Halvorsen han foretrekker. Det er sannsynligvis ingen norsk finansminister ihvertfall siden 1935 som kan stille opp mot von Böhm-Bawerk.

I Liberalerens artikkel i anledning 120-årsdagen for Johans Sverdrups tiltredelse som statsminister finner denne skribent en ganske balansert fremstilling sett i lys av at kampen mellom folkemakt og kongemakt står sentralt i artikkelen. Man kunne nesten forledes til tro at Liberaleren støtter Eidsvoldsregimet – med en betydelig sterkere kongemakt enn idag. Men så kommer støtten til 7.-junivedtaket, og dermed støtten til fullbyrdelsen av Eidsvoldssystemets endelikt – og forsåvidt også støtten til en presedens som er farlig i øynene på enhver som mener at Grunnloven ikke nødvendigvis er det Stortinget sier at den er.

Hva er det egentlig Liberaleren ønsker seg? En republikk basert på maktfordelingsprinsippet? Det vil isåfall ikke være Montesquieus maktfordeling, for der var det en monark inne i bildet. Montesquieu spådde at friheten ville ende når folkeforsamlingen tok makten, og på mange måter har han fått rett – dessverre. Man kan si at Amerikas Forente Stater har maktfordeling, men makten har samme kilde, og det er derfor ikke maktfordeling slik Montesquieu så det for seg. Amerikas Forente Stater sliter idag med mange av de samme problemene som i Europa. Det er mindre statsintervensjon, men her er det i stor grad snakk om gradsforskjeller. Man bør spørre seg om det amerikanske maktfordelingssystem like effektivt forhindrer at den utøvende makt samler makt som den skepsis som ville vært mot en utøvende makt med en annen kilde. Det er ikke rent lite makt i den gren av statsmakten som ledes av den amerikanske presidenten.

På andre måter er det verre i Amerikas Forente Stater enn i Norge i og med at sanksjonene ved overtredelser kan være strengere. Mangt kan sies om dette, og en artikkel minst like lang som dette brev kunne vært skrevet om dette, men vi lar det ligge. Vi tar kun med at USA har maktfordeling i noe større grad enn Norge. At det her er snakk om en føderalstat hjelper nok noe, men den opprinnelige føderalisme ble stort sett tatt knekken på av Abraham Lincoln.

Denne skribent kan vanskelig se for seg at maktfordeling fungerer godt i en demokratisk republikk, spesielt i en enhetsstat, som Norge. Dette er fordi makten skal ha samme kilde, og man har heller ikke noen føderal dimensjon. Nå kan det sies at i vår statsskikk med en nærmest fullstendig kastrert monark vil vi heller ikke ha noen maktfordeling. Man har en monark som et korrektiv som kan stille spørsmål bak kulissene til politikere. Det er utilstrekkelig, men det er noe. Hva får man isteden med en republikk? En avdanket politiker som stiller spørsmålene isteden? Det blir neppe det samme. Eller skal vi kanskje ha en valgt gallionsfigur? Isåfall gjør vi klokt i å lytte til Lady Thatcher:

“Those who imagine that a politician would make a better figurehead than a hereditary monarch might perhaps make the acquaintance of more politicians.”

Det kan hevdes at en republikk gir en anledning til å velge det perfekte – eller ihvertfall det beste som er tilgjengelig. Vi må dog forholde oss til den virkelighet vi lever i. Vi kan ikke sammenligne virkelighetens monarkier med en teoretisk republikkmodell. Vi må sammenligne virkelighet med virkelighet. De mange som trodde på demokratiet for 100 år siden, kan muligens unnskyldes ved at de ikke hadde den erfaringen vi nå har. Det var imidlertid noen som med rette fryktet konsekvensene av demokratiet. Med den erfaringen vi nå har er det lite å unnskylde seg med.

Man kan fremholde at de styrte skal få velge dem som styrer som et hellig prinsipp. Men hva hvis det faktisk er slik at det ikke er den styreform som gir best betingelser for friheten i praksis? Er da republikkprinsippet eller -prinsippene så viktige at friheten må vike?

Når man leser raljeringene mot monarkiet, skulle man nesten tro man leste om frihetens verste fiender. Dagens kongehus er så maktesløst at dette blir å skyte spurv med kanoner. Man kunne ønske at man isteden gikk løs på dem som virkelig representerer farer. Nå gjør også Liberaleren dette, noe som denne skribent er sikker på at Liberaleren vil påpeke hvis han ikke gjør det. Det er bare det at man av og til får inntrykk av at monarki er det verste av det ille, og det er langt større farer idag, for eksempel folkeforsamlingen. For frihetens vedkommende er det snarere et problem idag at monarkene har for liten makt enn at de har for mye. En monarks rolle bør være noe tilsvarende det Keiser Franz Josef svarte President Theodore Roosevelt på spørsmål om en monarks rolle i det 20. århundre:

“To protect my peoples from their governments!”

Ofte blir det argumentert – og det siktes ikke her nødvendigvis til Liberaleren – med at monarkiet er symbolet på eneveldet. Hvorfor kan det heller ikke være et symbol på Eidsvoldsregimet? Eller på systemet vi hadde før eneveldet? Og hvorfor kan det ikke være mere enn et symbol? Hvis monarkiet i Norge skal være et symbol på det forferdelig eneveldet, og dermed må avskaffes, må dette nødvendigvis implisere at Russland må avskaffe republikken, da republikken i Russland er symbolet på det verste tyranni på europeisk jord som historien kjenner.

Når alt dette er sagt, kunne mangt mere sies, men denne skribent vil avslutte med å berømme konseptet med å ta opp temaer som har tilknytning til dagen. Det er et interessant konsept, selvom denne skribent til tider er hjertens uenig i det som skrives.

J.K. Baltzersen sitter i Farmanns redaksjon, hvor han blant annet har vært redaktør for Gullnummeret 2005. Dette brev er uttrykk for personlige synspunkter. Han skriver også for LewRockwell.com og Enter Stage Right. Se også hans oversikt over artikler

Robin strand
Guest
Robin strand

Monarki er fine saker … eller kanskje ikke?

Robin Strand
Guest
Robin Strand

Jeg synes det er fint at vi har et kongefamilie som kan styre landet, gå på glødene kull og stille opp i første rekke når det er krig. Nei, vent! … det var jo for 1000 år siden det … Nå er kongefamilien tydeligvis til bare for å lage overskrifter i Se & Hør. Det er ikke det at jeg ikke tror at de kongelig ikke gjør noe, de er jo representanter for Norge o.s.v. og gjør sikker masse bra, men er det verdt over to hundre millioner per år? I 2002 ble det brukt 93 millioner av skattebetalernes penger… Les videre »

Aleksandra U. Elnæs
Guest
Aleksandra U. Elnæs

“Hver gang noen får lønn tar staten en bit av den, og gir pengene videre til de mest trengende; ikke narkomane, hjemløse, fattige barn eller gamle som ligger i sin egen avføring og holder på å daue, fordi ingen gir dem medesinen sin, men kongefamilien som kommer til å bruke pengene på noe nyttig, som nye badekar med gullføtter. Det er ingen tvil om at de har fortjent det etter alt de har gjort for oss.” Akkurat. Når vårt konstituelle monarki kun representerer landet i skandale oppslag i diverse aviser og sluker penger andre kunne trengt mye mer – ja,… Les videre »