Kommentar

Ingen grunn til å omfavne Gahr Støre

Utenriksminister Jonas Gahr Støre nyter en enorm tillit ikke bare hos de tre koalisjonspartiene Ap, SV og SP, men også hos befolkningen. Hva med hans forhold til diktaturer, ytringsfrihet – og til Aps koalisjonspartnere?

Det var lørdag at Dagbladet kunne bringe nyheten om Støres popularitet. 70% av de spurte mener han gjør en god jobb, 15% mener han er middels, mens bare 1% mener jobben han gjør er dårlig.

Jonas Gahr Støre er regjeringens mest populære. Han fører et sobert og klart språk, som er uten den tvil og de bisetninger som ofte preger andre politikere. Støre gikk i en god skole, hos statsministrene Brundtland og Stoltenberg. Han har også vært sjef for Røde Kors. I det hele tatt gir han inntrykk av å være en skikkelig person.

Er det så enkelt at hans personlige egenskaper blir reflektert i den store tilliten han har? I så fall er det verdt å poengtere at han skal fremføre Norges utenrikspolitikk ikke bare på vegne av Ap, men også av Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Sistnevnte har aldri hatt spesielt stor oppslutning om sin utenrikspolitikk.

Tvil om Støres dømmekraft
I de litt mer enn 100 dager Støre har vært sjef i UD, er det flere saker som gjør det nødvendig å stille spørsmål ved Støres dømmekraft.

– SVs Israelboikott
I forbindelse med SVs boikottaksjon mot Israel er det ingen tvil om at finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen håndterte sin dobbeltrolle på en klønete måte. Jonas Gahr Støres håndtering er det like stor grunn til å reagere på. Han (og statsministeren) nærmest kappet hodet av Halvorsen i all offentlighet. Efter at Stoltenberg på et landstyremøte i Ap nettopp fremhevet hvordan koalisjonspartnerne skal behandles med respekt. Uenighet skulle avklares internt. Stoltenberg og Støre må ha kommet på andre tanker. Det var viktigere å roe ned USA og Israel enn å bevare samholdet i den rødrøde koalisjonen.

– Forholdet til USA og Israel
Brevene Støre sendte til utenriksministrene i USA og Israel er selsom lesning. Til sin kollega i Israel brukte han uttrykket ”forsvarbare grenser” – og dermed adopterte han begrepene Israel selv bruker for å forsvare muren mot vestbredden, likvidasjoner av palestinske ledere, osv. osv.

Brevet til USAs utenriksminister ble innledet med ”Dear Condi”. Venstresiden i Norge har reagert sterkt på hvordan tidligere forsvarsminister Krohn Devold nærmest tungekysset sin amerikanske kollega Donald Rumsfeld. Er det noen grunn til å tro at Støre har et mindre hett forhold til sin kollega Condi Rice? Skal SVs USA-hat bare komme til uttrykk når de nære forbindelsene mellom Norge og USA demonstreres av borgerlige politikere?

Var det egentlig noen grunn til å sende beroligende brev til USA? Vel er landet Israels største økonomiske støttespiller internasjonalt, men når ble en partiinitiert forbrukerboikott i Norge sak for den amerikanske regjeringen?

Logringen for Castro
Under Bondevik II-regjeringen ble det fast praksis å invitere opposisjonen mot Castro-diktaturet i Cuba til norsk 17.mai-feiring. Dét likte naturligvis kommunisten Castro dårlig. Nå har Støre føyet seg for diktatoren – og stanser Jan Petersens praksis. Norge skal være et fredsland og være stolt av sin demokratihistorie. Men Cuba trenger vel ingen inntrykk fra norsk demokratiutvikling? I hvert fall ikke Castro. Han er jo fullkommen.

Man kunne tenke seg at det var Hallgeir Langeland fra SV som hadde en finger med i spillet. Han har jo vist så overordentlig godt demokratisk gangsyn at han har foreslått Fidel Castro til Nobels fredspris..

Dikterer LO norsk utenrikspolitikk?
Det var ikke SV og Langeland som fremtvang endringen av norsk holdning til Castro-diktaturet og Cubas demokratifremmende opposisjon.

LOs leder og ekskommunist Gerd-Liv Valla var den som i desember foreslo endringen overfor Støre. Han lovet å vurdere forslaget, og efter mindre enn to måneder er han kommet til at det er bedre å ha dialog med diktaturet enn å støtte opp om Cubas demokratiske krefter.

Ytringsfrihet – ikke så farlig?
Danske Jyllandsposten publiserte karikaturer av profeten Muhammed, noe som falt muslimer både i og utenfor Danmark tungt for brystet. I Norge var det ingen store aviser som tok opp hansken. I stedet var det den kristne avisen Magazinet som fulgte Jyllandspostens eksempel. Dessverre har ikke Støre fulgt den danske (blå) regjeringens eksempel med å forsvare ytringsfriheten. I stedet har han sendt instruks til norske ambassader – om å unnskylde, forstå og beklage. Ytringsfriheten kommer som en parentes tilslutt i instruksen.

Disse fem eksemplene får Liberaleren til å tvile på Jonas Gahr Støres dømmekraft. I så viktige saker som ytringsfrihet, holdningen til diktatur, interesseorganisasjoners innflydelse på utenrikspolitikken, USAs og Israels innflydelse på norsk Midtøstenpolitikk, og respekten for selvstendige partiers primære politikk – også når de er i koalisjon med Ap.

Når Støre får så stor støtte i folket, kan det tolkes dit hen at folk flest ikke er opptatt av ytringsfrihet, demokratiutvikling på Cuba osv. osv. Eller at media og opposisjonen har vært for dårlige til å konfrontere utenriksministeren med hans holdninger til demokrati og ytringsfrihet.

Hvis utenriksministeren ikke snarest retter opp kursen han har slått inn på i de ovennevnte eksemplene er det ingen grunn til å omfavne Jonas Gahr Støre.

Det er kanskje grunn til å minne om uttrykket ”I de blindes rike er den enøyede konge”.

Tags:

Fra arkivet