Ukategorisert

Ikke fullt så Fritt Ord..

Lederen for Stiftelsen Fritt Ord uttalte under feiringen av hans 70-årsdag at ytringsfrihet ikke er en menneskerett. Stiftelsen Fritt Ord har som formål å ivareta ytringsfriheten..

Francis Sejersted er av den typen konservative som omfavnes av sosialister. Det finnes nemlig konservative som heller vil være influert av sosialisme enn av liberalisme. Francis Sejersted hører til disse. Høyres partiledelse de siste årene kan som følge av sin politikk kanskje plasseres på den andre siden.

Sejersted har kritisert dagens Høyre for å være for positive til markedet. Det fikk partileder Erna Solberg til å spørre om Sejersted egentlig hører hjemme i Høyre. Dermed stempler hun også store deler av partiets ”ideologiske sjikt” fra store deler av efterkrigstiden (i hvert fall frem til Willochs regjering). Om man da skal kalle konservatisme for en ideologi fremfor en livsinnstilling.

Denne kommentaren skal imidlertid ikke handle om hvor langt til venstre Høyre har vært i efterkrigstiden – men om påstanden fra Sejersted om at ytringsfrihet ikke er en menneskerett.

Sejersted om ytringsfrihet: ”Den er ingen menneskerett”
La oss først sitere utsagnet til lederen av Stiftelsen Fritt Ord, slik det er gjengitt i Dagbladet 09.februar:

” – Ytringsfriheten er en kjerneverdi, den må vi holde fast på, men den er ingen absolutt verdi. Den er ingen menneskerettighet. Vi har ikke noe fundamentalistisk syn på ytringsfriheten i vår grunnlov. Der er ytringsfriheten begrunnet utilitaristisk, det vil si ut fra nytten i forhold til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse. Denne nyttetenkningen åpner jo for visse begrensninger, sier Sejersted.”

Ytringsfriheten og Grunnloven
Vi skal ikke polemisere mot Sejersteds gjengivelse av Grunnlovens § 100. Fedrene på Eidsvold gav ytringsfriheten beskyttelse ved å knesette prinsippet i Grunnloven. Der ble det slått fast at ”frimodige ytringer om statsstyrelsen ere enhver tilladte”. Men samtidig ble det slått fast en rekke begrensninger.

La oss sitere den opprinnelige § 100:
”Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har visst, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.”

Begrensningene: Ulydighet mot lovene (kriminalitet), ringeakt mot religionen (blasfemi), sedelighet (pornografi), ringeakt mot de konstitusjonelles makter og motstand mot disses befalinger (sivil ulydighet, revolusjon(?)), falske og ærekrenkende beskyldinger mot noen (injurier)..

Lovbeskyttelsen: Trykkefrihed bør finde Sted.

Ytringsfrihet – forutsetningen for et fritt samfunn
Den siste setningen i Grunnlovens opprinnelige § 100 er egentlig poenget med ytringsfrihet i et fritt samfunn: ”Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.”

For å kunne kritisere makthaverne, påtale kritikkverdige forhold i et samfunn, opplyse borgerne og i det hele tatt ha en åpen debatt om samfunnsforhold må det være ytringsfrihet.

Ytringsfrihet er med andre ord ikke bare et kjennetegn ved et fritt samfunn, men selve forutsetningen. Et samfunn der hvem som helst ikke kan si sin mening om hva som helst er ikke et fritt samfunn.

Grunnloven ble vedtatt en mannsalder efter den franske revolusjonen i 1789. I tiden mellom 14.juli 1789 og 17.mai 1814 hadde en hel samfunnsorden blitt rykket opp med roten, konger henrettet, persondiktatur innført (der diktatorens makt hvilte på bajonettene fremfor på menneskenes frykt for Guds harme) og nok en krig som rammet hele kontinentet var kjempet og avsluttet. Tenker man på alle de voldsomme hendelsene er det ikke rart at grunnlovsfedrene valgte å innføre noen begrensninger på ytringsfriheten og den offentlige debatt. Å kritisere Stortingets vedtak var lov, men å oppfordre folk til å gi blaffen i vedtakene – eller rett og slett gjennomføre revolusjon var ikke lov.

Nyttige ytringer OK – ellers ikke
Sejersted poengterer at ytringsfriheten slik den forutsettes å fungere i Grunnloven, er utilitaristisk; det vil si ut fra nytten i forhold til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse

Han mener derfor at den har begrensninger. Hvis ytringer ikke har en viss nytte er det ikke noe poeng å komme med disse ytringene.

Hvem er det så som skal avgjøre om en ytring har en nytteverdi eller ikke? Vet man det før noen har kommet med den aktuelle ytringen? Naturligvis ikke. Er det grunnlovsfedrenes definisjon av nytte som skal gjelde? Skal Stortingets flertall – eller regjeringen – definere nytten?

Ytringsfrihet begrunnet utilitaristisk blir snart et nokså diffust begrep. Skal en grunnleggende forutsetning for et fritt samfunn ha et så uklart utgangspunkt? Det kan bare føre galt av sted, slik vi har sett det i debatten om Muhammed-karikaturene.

Derfor er det bedre å betrakte ytringsfrihet på en mer grunnleggende måte; som en naturlig konsekvens av menneskets medfødte rettigheter.

Ytringsfrihet med et liberalistisk utgangspunkt
De første liberalistene levet i diktaturer, der mennesket var uten rettigheter. En annen verden må være mulig, tenkte de første liberalistene, og lurte på hvordan de skulle få til forandring i samfunnet de levet i. For de som sitter på toppen av pyramiden i et privilegiesamfunn (enten det er et eneveldig monarki eller et kommunistisk diktatur) gir jo ikke frivillig fra seg sine fordeler. Derfor måtte liberalistene presentere et filosofisk grunnlag for sitt syn – et grunnlag som både var en helhetlig samfunnskritikk og samtidig grunnlaget for et helt annet samfunn.
I stedet for å småflikke på privilegiesamfunnet valgte liberalistene å stille opp en alternativ samfunnsorden. De tok utgangspunkt i samfunnets minste, dog grunnleggende enhet; det enkelte menneske. De gjorde alle mennesker likeverdige ved å utstyre dem med rettigheter – og la dette være utgangspunktet for organiseringen av samfunnet:

”Vi betrakter disse sannheter som selvinnlysende: At mennesket av Skaperen er utstyrt med visse medfødte og umistelige rettigheter. Blant disse er retten til liv, frihet og søken efter lykke”.

Av disse rettighetene kan man utlede:

Det enkelte menneske har rett til liv, som innebærer at ingen individer eller tilfeldig sammenslutning av sådanne (staten, kirken, andre organisasjoner) kan rettmessig ta liv.

Retten til personlig frihet inkluderer:
– retten til å bevege seg fritt
– retten til å dyrke sin religion – eller la være å dyrke noen religion overhodet
– retten til å tilslutte seg organisasjoner – eller la være
retten til å ytre sin mening fritt, også om skjevheter i samfunnet
– retten til å inngå frivillige avtaler på de betingelser man finner for godt
– retten til legitimt å tilegne seg fysisk eiendom
– retten til ikke å kunne fengsles uten lov og dom, og uten å kunne kjenne anklagenes innhold og anklagerens navn (rettsstaten)

Retten til søken efter lykke innebærer at det enkelte menneske må innrette sitt liv som man selv ønsker, så lenge man ikke krenker andres rettigheter. I dette ligger at organisasjoner (som staten, religiøse samfunn, partier etc.) ikke kan sette opp allmenngyldige mål for menneskelig lykke – og så trykke dette nedover hodene på folk.

Det er altså i forlengelsen av menneskets medfødte rett til personlig frihet at man finner menneskets rett til å ytre seg fritt.

Om du ønsker å ytre deg, er din frihet og rett til å gjøre dette en konsekvens av din medfødte rett til personlig frihet. Derfor er det unødvendig for deg å begrunne ytringene, spørre noen om lov til det – eller vurdere hvilken nytteverdi dine ytringer måtte ha for andre, eller for samfunnsdebatten.

Din rett til å ytre deg er medfødt!

Stiftelsen Fritt Ord – for ikke fullt så fri ytringsfrihet?
Francis Sejersted er historiker av profesjon, var leder i Nobelkomiteen i 10 år, har skrevet et bind av Høyres historie, men er nå leder i Stiftelsen Fritt Ord.

Stiftelsen har følgende formål:

Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten
og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den
uredde bruk av det frie ord.

Fritt Ord kan også støtte andre sider ved norsk kultur, i første rekke den del av
kulturen som gjør bruk av ordet.

I særlige tilfelle kan Fritt Ord bidra til å fremme ytringsfriheten i andre land.

Fritt Ords bidrag skal være utdelingen av Fritt Ords Pris og Fritt Ords Honnør,
og direkte støtte til særskilte prosjekter – etter søknad eller av eget tiltak.

Hvis Sejersted tok av seg historikerhatten et øyeblikk, kunne han kanskje se mer prinsipielt på ytringsfrihetsbegrepet enn bare å gjengi hva Grunnloven av 1814 og fedrene på Eidsvold mente om ytringsfrihet.

Ikke minst burde Sejersted se på formålet med institusjonen han er styreleder i.

Kanskje vil Sejersted da være enig med Liberaleren i at når menneskets rett til å ytre seg fritt er medfødt, må det være det enkelte menneske selv som avgjør når og hva det skal ytre seg om, og selv vurdere nytteverdien av å ytre seg – eller la være.

Emneknagger:
Sven
Guest
Sven

“Derfor er det unødvendig for deg å begrunne ytringene, spørre noen om lov til det – eller vurdere hvilken nytteverdi dine ytringer måtte ha for andre, eller for samfunnsdebatten.”

Jeg vil bare kommentere at selv om det det er unødvendig og ikke påbudt, så er det lov å tenke seg om. Litt folkeskikk kan jo folk ha, men selfølgelig skal det aldri finnes noen “folkeskikknemnda”.

Wilhelm Hagerup
Guest
Wilhelm Hagerup

Jeg leste i en portrett-kommentar om Sejerstedm hvor han ble omtalt som “Høires siste Kantianer”. Flere ganger kom forfatteren inn på Seiersteds kantianske påvirkning.

Dette kan vel forklare veldig mye av fenomenet Sejersted. Kant er som kjent pliktetikeren og kritikeren av den rene fornuft.