Ukategorisert

Ikke FrP-feil om bistand

Ap-sekretær Martin Kolberg oppfordrer FrP-sjef Carl I. Hagen til å innrømme at partiet har tatt feil med sin negative holdning til offentlig bistand (u-hjelp). Carl I. Hagen gjør helt rett om han overser rådet fra Kolberg.

I Nettavisen gir Kolberg Carl I. Hagen råd om å innrømme at partiet har tatt feil i bistandspolitikken, fordi FrP i alle år har foreslått kutt i bistandsbudsjettet og i bevilgningene til FN. Den kuriøse begrunnelsen fra Kolberg er at “Det kler dårlig et parti som har ligget på over 30 prosent, ..”

Når ble bistandspolitikk et spørsmål om hvilken oppslutning partiet har?

FrPs holdning til offentlig finansiert bistand er et rudiment av liberalisme som fortsatt finnes i partiets program.

Liberalister setter grenser for politikk, og definerer det offentliges oppgaver som enkelte kjerneoppgaver (politi, rettsvesen, forsvar etc). FrP, selv i sin liberalistiske periode (1985 – 1994) programfestet en langt større offentlig sektor og flere oppgaver som det offentliges ansvar enn hva som tradisjonelt ligger i definisjonen av liberalismens nattvekterstat. Heldigvis har synet på bistand alltid hatt et ideologisk utgangspunkt i partiets program – om enn ikke alltid når partiets folk har frontet saken i media.

For FrP har gjerne frontet standpunktet med at pengene på offentlige budsjetter først og fremst skal brukes til beste for Norges befolkning. Et greit standpunkt, men da burde man være ærlige nok til å bruke den begrunnelsen i partiprogrammet også.

Istedenfor å kjefte på et ideologisk begrunnet standpunkt hos FrP burde Martin Kolberg selv innrømme at den norske statens bistandspolitikk ikke har vært spesielt vellykket.

Flere har antydet at norsk bistand over offentlige budsjetter (som startet under Gerhardsen på 1960-tallet) den gang ble igangsatt som “avlat” til Aps venstreside. Norge valgte seg ut såkalte hovedsamarbeidsland (ofte i Afrika), som fikk stor og omfattende bistand over flere tiår. Afrika er idag den mest tilbakeliggende verdensdel i flere sammenhenger; velstand, demokrati, handel etc. Heller ikke de landene Norge samarbeidet mest med var spesielt preget av demokrati. Det holder å nevne Kenya og Tanzania.

De senere år er det blitt vanlig å stille krav før man yter bistand – selv om norsk venstreside ikke er særlig glade for dette. Analysene av bistanden har også avslørt fiaskoene, feilene – men norske myndigheter har vært sent på banen med å endre kurs.

Snarere enn å bruke offentlige skattekroner på bistand burde den enkelte borger selv få prioritere sine penger – og selv velge i hvilken form man vil gi bistand. Selv tror jeg bistand via private organisasjoner – direkte til dem som trenger det (f.eks rent vann, grunnleggende helsetjenester og utdannelse) er bedre enn å gi via FN eller mottakerlandenes regjeringer.

Det er Kolberg som burde innrømme feil og fiasko på dette området – ikke Carl. I. Hagen.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
6 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Tollefsen
14 years ago

Dette skrev jeg faktisk nettopp om. Les gjerne på min blogg. Den bør utfordre noen av dine argumenter.

Eivind Knudsen
Eivind Knudsen
14 years ago

Jeg tror Vallas parti begynner å få mindreverdighetskomplekser. Nå har de til og med treukket den politiske propaganda inn i kirkerommet. Hvorfor har ikke Liberaleren skrevet om hvordan statskirken den 1. mai brukte statskanalen til å spre fordommer, hat, intoleranse og usannheter mot 30 % av den norske befolkning?

Jens Olsen
Jens Olsen
14 years ago

Det kan hende at norges bistandspolitikk burde endres og organiseres på en annen måte.
Men det er viktig å huske på at vårt eget land hadde ikke klart seg uten bistand

Jens Olsen
Jens Olsen
14 years ago

Glemte å skrive etter krigen…

Trond Ruud
Trond Ruud
14 years ago

Du skriver: “Flere har antydet at norsk bistand over offentlige budsjetter (som startet under Gerhardsen på 1960-tallet) den gang ble igangsatt som ‘avlat’ til Aps venstreside”. Det er kanskje riktig, men vel så mange har vel fundert på om det ikke mest har vært en måte å kjøpe politisk innflytelse på for Norge i FN (og velbetalte retrettstillinger for norske politikere i FN-byråkratiet)