Ukategorisert

Hva skal vi med Høyre?

Hva skal vi med et liberalkonservativt parti tidlig i det nye årtusen? Og, ikke minst, hva skal vi med Høyre?

av Torbjørn Røe Isaksen, leder i Unge Høyre og politisk redaktør i MINERVA

Etter 120 år må partiet stille seg dette spørsmålet, og det er ikke første gang. Hva skulle vi med et embetsmannsparti i et land som akkurat hadde avskaffet embetsmannsstaten? Hva skulle vi med et parti for storkapitalen i et land som gikk i fremste rekke for å innføre sosialismen? Hva skulle vi med et reaksjonært borgerlig parti i et land som skulle bygge den sosialdemokratiske velferdsstaten? Hva skulle vi med et slapt sentrum- høyre parti i et land som krevde en klar og tydelig motpart til sosialdemokratiet? Hva skulle vi med Høyre når sosialdemokratiet stjal Høyres klær? Hva skal vi med grenser for politikk i et land som flyter over av oljepenger?

Vi er inne i en tid hvor norske politikk er i omforming. Sannsynligvis kommer det heller ingen ny fastfrysing. Partimønsteret er kanskje etablert, men styrkeforholdet mellom partiene er det ingen gitt å kjenne for fremtiden.

Høyre kommer aldri til å dø som parti. I enhver borgerlig regjering i overskuelig fremtid vil Høyre sannsynligvis være med på en partner, eller bli invitert med. Men partiet kan dø som politisk premissleverandør. Partiet kan dø som et bredt folkeparti, eller drømmen om å en gang gjøre Høyre til et bredt folkeparti igjen kan dø.

Høyre på sitt beste- og verste
Vi tapte valget. Vi tapte valget grundig. Det kan være mange årsaker til det. Carl I. Hagens utspill som i praksis avsatte den borgerlige regjeringen.
Kjell Magne Bondeviks manglende popularitet, og utfordringen ved å ikke ha en egen statsministerkandidat. Arbeiderpartiets formidable valgkamp som lykkes i å stemple oss som et parti for de som har mest fra før.

Mange var også skuffet over innsatsen vår i regjering, selv om vi leverte både en god økonomi og reformer i offentlig sektor. Den største nedgangen på meningsmålingene fikk vi etter fremleggelsen av statsbudsjettet for 2003. Lenge før Arbeiderpartiet stemplet oss som usosiale var mange skuffet over skattelettelsene. Jo da, vi snudde skatteøkninger til skatteletter – men mange vanlige velgere følte ikke at de merket endringene skikkelig i sin egen hverdag. Klarte vi virkelig å gjøre at det alltid lønner seg å jobbe? Ga vi folk mer frihet – og ansvar – over sin egen hverdag? Overførte vi makt og beslutninger fra politikerne og staten, og over til enkeltmenneskene, familiene, bedriftene og lokalsamfunnene? Jeg er ikke så sikker.

I bunn og grunn handler ethvert valgtap om at partiet ikke klarer å kommunisere og snakke med velgerne. Vi klarer ikke å gjøre våre politiske løsninger relevante for folks hverdag. Vi sitter på kontorer i Oslo og klarer ikke å ta og føle på hverdagen til folk der ute.

Da Trygve Bratteli ble spurt om hvordan Arbeiderpartiet kunne dominere etterkrigstidens politikk så totalt svarte han enkelt og greit:

”Vi forstod den tid vi levde i, og ga svar menneskene trodde på.”

Høyre må forstå den tid vi lever i. Vi må gi svar menneskene tror på.

Men vi må gjøre noe mer. Vi må benytte valgtapet til å vri sjelen vår. Etter fire år i elfenbenstårnene har partiet kommet ut igjen. Vi har blitt satt på gata. Og endelig har vi sjansen til å diskutere politikk. Kjennetegnet ved Høyre – det virkelig kvalitative kjennetegnet ved Høyre – har aldri vært at vi er raske med kalkulatoren, eller kan regne ut provenyen av ethvert forslag raskere enn SV kan si ”omsorg for de svakeste” – det har vært vår evne til helhetlig, kritisk og prinsipiell tenkning og kritikk av den sosialdemokratiske politikken. På sitt beste har Høyre blandet folkelig appell, forståelig språk og tidsaktuelle saker med prinsipper, verdier og et konsekvent blikk på helheten. Det er en egenskap INGEN andre partier på borgerlig side har.

Hva nå for Høyre- og den politiske høyresiden?
Å spå fremtiden nøyaktig er det nærmeste man kommer politisk ekstremsport. Det blir gjetninger fordi man ikke godt nok kjenner vurderingene til sine politiske motstandere, og allierte. Jeg gjør, på oppfordring fra Liberaleren, likevel et forsøk.

1) At Høyre inviterte til et bredt borgerlig samarbeid var det reelle startskuddet for å gjøre det politiske landskapet mer oversiktelig. FrP har lenge invitert seg selv, men det hjelper lite når de som har fest ikke vil slippe dem inn. Jeg ser tre alternativer for utviklingen fremover, alle etter 2007-valget, og de forutsetter borgerlig flertall i 2009.

1) KrF og Venstre tviholder på sentrumhøyre-alternativet, og inviterer Høyre, men ikke FrP.
2) FrP forsøker å sette Høyre i en skvis ved å tvinge oss til å velge mellom V/KrF og dem som partner foran valget i 2009.
3) Det blir en borgerlig storkoalisjon.

Det siste alternativet krever langsiktig arbeid. Veldig langsiktig. Og en avgjørende faktor er at de fire partiene forstår hverandre, ikke minst forstår at i en rekke saker er både Høyre og Frp, men også sentrum og Frp, reelle motpoler. Det gjelder arbeidsinnvandring, reell økning i offentlige utgifter, moralske spørsmål, miljø osv. ”Høyresiden” er rett og slett ikke meningsfullt som analyseverktøy når man ser på de ikke- sosialistiske partiene.

Uansett hvilket av resultatene vi havner på så er det to fundamentale utfordringer vi står ovenfor fremover, og begge går på basisverdier i det norske samfunnet.

1. Velferdssamfunnets bæreevne

700 000 nordmenn står utenfor arbeidsmarkedet. 1 av 5 nordmenn i arbeidsfør alder. 12,5 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder i Norge er uføretrygdet. På ti år har antall ansatte i trygdeverket økt med 32 prosent. står utenfor arbeidslivet Notodden kommune i Telemark kan fungere som et fremtidsbilde på det Norge som kommer. Nesten 30 prosent av befolkningen er på trygd, enten uføre eller pensjon. Vel 40 prosent av de ansatte jobber i kommunen eller annen offentlig virksomhet. Bare 30 prosent jobber i det private næringsliv.

Det er en økonomisk utfordring. Også fordi befolkningen blir eldre, og oljeinntektene ikke varer evig. Men det er også en utfordring for samfunnsmoralen. Velferden vår er bygget på folk som jobber hardt og står på. Den sosialdemokratiske velferdsstaten bruker stadig mer tid på å fortelle oss at vi kan kreve uten å yte, foret som vi er på oljemilliarder. Da undermineres den viktigste velferden – båndene mellom mennesker, den private velferden – beskyttelsen mot klientsamfunnet.

Sosialdemokratenes misunnelsesretorikk bygger opp under det samme. På den ene siden stempler man stadig flere som ”svake grupper”:

Sosialklienter, uføretrygdede, narkomane, handikappede, psykisk utviklingshemmede, samer, flyktninger, innvandrere, kvinner, de som bor på bygda… listen over ”svake grupper” i Norge kunne gjøres enda lenger, og norske politikere bidrar så godt de kan. Det går knapt en debatt uten at karrierepolitikere fra alle ender av det politiske spekteret går hardt ut med nye ordninger for å hjelpe ”de svakeste”, de som ikke klarer seg selv, de enkeltmenneskene som er så lite verdt i samfunnsdebatten at de bare får oppmerksomhet når de presses inn i en allerede klarlagt ”gruppe” – ferdig definert og kvantifisert fra en eller annen avdeling på et offentlig kontor.

På den annen side snakker man med forakt om de som satser og lykkes.

Vår jobb må være å reise opp idealet om det frie, selvhjulpne, ansvarlige mennesket. Det skal være lov å lykkes – for alle.

Det er ikke vanskelig å tegne et ytterst pessimistisk bilde av det fremtidige Norge hvor velferdsstaten ødelegger seg selv. Et Norge hvor de fleste står utenfor arbeidslivet eller jobber i offentlig sektor kan ikke bæres økonomisk. Og hva skjer når oljepengene da tar slutt? Reformer vil tvinge seg gjennom. Offentlig sektor må slankes. Det blir flere arbeidsledige. Samtidig stilles det strengere krav til dem som allerede står utenfor arbeidslivet. De som er innenfor vil være uvillige til å finansiere velferdsstaten i dens nåværende form. Sosialistene kan beholde et elektoralt flertall og finansiere velferdsstaten gjennom lån, for en stund. Men nedturen vil komme, og den blir brutal.

2. Klasseskillet i offentlig sektor

Da den svenske sosialdemokratiske statsministeren ble syk for noen år siden ventet han ikke i sykehuskø sammen med hundretusenvis av andre svensker. Han fikk plass og operasjon på et privat sykehus.

Den sosialdemokratiske statsministerkandidaten i Norge gikk ikke på offentlig skole som alle oss andre. Han har uttalt at ”I etterkant mener jeg at det kan ha vært miljøet på den private Steinerskolen som er grunnen til at jeg ikke opplevde årene med skoleproblemer som spesielt vanskelige.”

En landsmoder fra det norske Arbeiderparti, og hennes søster som var statsråd, kjøpte privat sykehjemsplass til sin gamle foresatte.

Partilederen i et sosialistisk venstreparti hadde barna sine i en privat barnehage hun egentlig var mot, og en tidligere sosialdemokratisk utdanningsminister mottok og nøt godt av kontantstøtten da han ble far for ikke så lenge siden.

Disse eksemplene er ikke bare oppvisninger i dobbeltmoral. De synliggjør også det nye klasseskillet som er i ferd med å utvikle seg i Norge. De som har råd kan bruke sine egne penger til å kjøpe seg ut av det offentlige systemet. De kan kjøpe sykehusseng, skoleplass, hjemmehjelp og eldreomsorg. De med god råd kan få valgfrihet, brukerstyring og konkurranse. De kan bestemme selv og få valgfrihet.

De andre blant oss, som ikke har råd til private tilbud, men som er avhengige av det offentlige tilbudet, blir sittende igjen med monopoler, formynderi, null valgfrihet og systemmakt. Det er blodig urettferdig! Valgfrihet i så stor grad som mulig bør være en rettighet for alle, ikke et privilegium for de få.

Derfor trenger vi makt

Nettopp derfor kreves det et borgerlig flertall som evner å samarbeide om de store tingene. Fordi alternativet er stø kurs, i en skute som lekker.

Du kan lese mer av hva Torbjørn Røe Isaksen har skrevet, på hans egen blogg.

Fra arkivet