Nå har opposisjonen en gylden mulighet til å få frem forskjeller i praktisk politikk. Liberaleren forventer at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er imot ordningen med distriktskvoter som Fiskeri – og kystdepartementet vil gjennomføre som en prøveordning.
Regjeringen vil starte en prøveordning med distriktskvoter til høsten i Nordland, Troms og Finnmark. Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen sier at hensikten med distriktskvotene er å tilføre råstoff til industribedrifter i definerte distrikt for å fremme aktivitet, sysselsetting og verdiskaping, skriver departementet i en pressemelding.
Det er for 2006 satt av 3 prosent av torskekvoten til trålerne og kystfartøyene mellom 15 og 28 meter til distriktskvoter. Distriktskvotene utgjør 1,64 prosent av den samla norske torskekvoten. Heldigvis ikke mer, ettersom politikerne gjennom denne ordningen straffer de flinke og belønner de som er dårlige. Fiskerinæringen blir fordelings – og distriktspolitikk istedenfor å satse på lønnsomhet. Eller blir og blir. Slik er det på mange måter allerede, men en ordning med distriktskvoter forverrer situasjonen.
Det blir opp til fylkeskommunene i den nordligste delen av landet å fordele distriktskvotene. Det betyr at verdier skal skapes gjennom politiske vedtak, noe vi av erfaring vet er totalt mislykket. Kriteriene for fylkespolitikerne og byråkratene er uklare. Går det på båtens størrelse, tidligere fanget kvantum, utseende på skipper eller partitilhørighet i de distriktene som på forhånd er definert som fiskerifattige? Liberalister rister på hodet av ordningen regjeringen vil innføre. Det samme bør politikerne i Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gjøre.
Fiskeripolitikk er komplisert ettersom ingen har privat eiendomsrett til fisken som vandrer på tvers av landegrenser og internasjonalt område. Likevel er det mange ulike grep som kan gjøres for at aktørene får konkurrere i et fritt marked med like konkurransevilkår. Lover kan fjernes eller liberaliseres kraftig og skatter og avgifter kan fjernes eller reduseres til et minimum. På den måten vil bedrifter i Norge kunne lage fiskepinner, fiskekaker og fiskeboller. I dag skjer det motsatte, på grunn av politiske vedtak.
Veldig forenklet beskrevet går norsk fiskeripolitikk ut på følgende i dag: Fiskerne gjennom båter og rederi får tildelt kvoter. Fartøyene går på havet for å fiske tildelt kvote. Gjennom lover og regler, blant annet råfiskloven og leveringsplikten, blir båtene regulert til kai for å levere. Mottakene vasker fisken, pakker den i kasser for så å videresende fisken til Europa og Østen. Der lager de ferdigvarene som fiskepinner, fiskekaker, fiskeboller og andre produkter som sendes tilbake på det norske markedet som forbrukerne igjen kjøper på butikkene. Ordningen med distriktskvote vil dessverre ikke medføre at norske aktører blir konkurransedyktige. Tvert imot bidrar ordningen til at næringen får flere reguleringer som dreper privat initiativ. Dermed mindre lønnsomhet som igjen går utover distriktene som politikerne så ofte prater så varmt om. Hvis regjeringen har som målsetning å berge næringen og distriktene med distriktskvoter har den misforstått kraftig. Det er kanskje like greit at ordningens mor, Helga Pedersen, snart går ut i mammapermisjon.
