Ukategorisert

Ingen politisk adel i Norge?

En bok av den svenske journalisten Anders Isaksson om maktapparatet til det svenske sosialdemokratiske partiet konkluderer med at Sverige har en politisk adel. Erling Ramnefjell i Dagbladet spør om det er slik i Norge også. Fra min bokhylle finner jeg frem en liten bok kalt “Partiet, makten og staten”.

I Sverige har “sosserna” styrt nærmest eneveldig siden 1932, med unntak av årene 1976 – 82 og 1991 . 93. Med så lang nærmest uavbrutt maktperiode har Göran Perssons parti dominert fullstendig når det gjelder partistyrte utnevnelser. I tillegg har politikerrollen endret seg fra tillitsverv og oppdrag til yrke og karriere.

Det er fint at Dagbladet minner oss om utviklingstrekk som går på tvers av landegrenser, selv om det i denne sammenheng er visse forskjeller på Sverige og Norge. Ap har ikke styrt like lenge i Norge, borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer har avløst hverandre siden 1965, og de borgerlige har sørget for å utnevne sine i verv og posisjoner – når de har hatt makt til det.

Jeg synes likevel at Ramnefjells kommentarartikkel er et uttrykk for en viss journalistisk “sløvhet”. Med unntak av 2 korte år der Willochs regjering hadde flertall (1983 – 85) gikk den siste borgerlige flertallsregjeringen i oppløsning allerede i mars 1971. Ap har derimot hatt gleden av å styre støtt, selv i mindretall. Særinteressepregede og ideologiløse sentrumspartier som KrF og SP har latt seg kjøpe med knapper og glansbilder. Spesielt i Gro-epoken (1986 – 1996). Det er først det siste tiåret at sentrum tilsynelatende har oppdaget Aps maktposisjon i Norge, og latt maktspredning og alternativ bli et poeng i seg selv.

Det var Høyres hovedorganisasjon som i 1995, altså for bare 11 år siden, som utgav boken “Partiet, makten og staten”, med undertittelen “En rapport om Arbeiderpartiets makt”. Redaktør var Vidar Helgesen, som under Bondevik II var statssekretær i Utenriksdepartementet. Dette er ikke den eneste interessante utgivelsen Helgesen har vært arkitekten bak.

Et spindelvev av organisasjoner og institusjoner
Boken omtaler arbeiderbevegelsens mange institusjoner og organer, og de tråder og forbindelser som er mellom disse, og som også går til statsapparatet. Innledningens tittel er “Et spindelvev av organisasjoner og institusjoner”, og er ikke utpønsket av noen Høyre-mann, men av tidligere Ap-sekretær (nr 3. i partiet), Ronald Bye.

Kombinasjonen ApLO er velkjent, og har en formidabel makt. Både i de formelle politiske prosesser og organer, og i arbeidslivets prosesser og organer. Men arbeiderbevegelsens makt handler om langt mer.

LO og Ap har naturlig nok en skoleringsorganisasjon, AOF, som blant annet har monopol tildelt av staten på visse typer kurs. I tillegg har de en såkalt tenketank – som utreder politiske løsninger og problemkomplekser. FAFO(Forskningsstiftelsen for studier av arbeidsliv, fagbevegelse og offentlig politikk). Arbeiderbevegelsen har også mediemakt, gjennom konsernet A-pressen. Som nylig var i søkelyset på grunn av store oppkjøpsplaner blant konkurrerende mediekonserner. Arbeiderbevegelsen har et imponerende arkiv. Arbeiderbevegelsen har sin egen humanitære organisasjon; Norsk Folkehjelp. Fagbevelsen styrer gjennom sine streikekasser store fondsmidler. Gjennom sine mange organisasjoner og institusjoner har arbeiderbevelsen kontroll med store eiendomsmasser. Arbeiderbevegelsen har også en egen bank; Landsbanken. Og forsikringsselskap; Samvirke. Arbeiderbevegelsen har også en egen kjede av matbutikker; samvirkelagene, eiet av Norges Kooperative Landsforening (NKL). Samvirkebedriftene har hatt gunstige skatteregler.

Borgerlige politikere har ofte gitt uttrykk for at å reformere kommunene og måten de blir drevet på, er veldig vanskelig. Men det er slett ikke vanskelig å finne ut hvorfor. I sin tid inngikk Kommuneforbundet (nå Fagforbundet) og Ap en samarbeidsavtale som gav de tillitsvalgte vetorett i alle omstillinger som gjaldt arbeidsplasser for deres egne medlemmer. Dette er en formell avtale, men det uformelle nettverket mellom Aps folkevalgte og tillitsvalget, LO-tilknyttede fagforeninger og kommuneansatte som er medlemmer gir stor makt.

Da Ap fikk makt i Norge, og spesielt da det fikk 1945 fikk flertallsmakt, ble sosialistenes næringspolitikk overført til staten. Viktige næringer og bedrifter skal eies og/eller kontrolleres av staten. Selv efter at Aps ledende kretser mistet troen på statlig næringsdrift har vi eksempler på at staten kan overta kontrollen med privat næringsliv. Bankkrisen rundt 1990 er et eksempel, og siste ord er nok ikke skrevet om hvordan Brundtland-regjeringen nærmest over natten overtok de største private bankene i landet. Når Ap brukte makten gitt dem i valg til å sikre seg kontroll over næringer, eller opprettet egne institusjoner for formålet, ble deres egne plassert i ledelsen.

Skal du leve et liv der du ikke direkte eller indirekte styrker statens, Aps og LOs makt skal du ha god oversikt og være meget bevisst. Listen over hvilke bedrifter, institusjoner og organisasjoner som samarbeider med eller styres av Ap, LO og staten er lang. Og inneholder overraskelser.

Legitim makt utøves
gjennom Stortinget og regjeringen, kommunestyrer og fylkesting. Ap får makt av velgerne i valg. Ved å plassere Ap i maktposisjon får velgerne mer for stemmesteddelen; de får LO. Landsorganisasjonen er ingen nøytral aktør, men utøver makt for å få gjennomslag for sosialdemokratiske ideer. Dette har vært så vellykket at en rekke lover, regler (deriblant for skatt), og subsider er utformet spesielt med tanke på institusjoner i arbeiderbevegelsen.

Boken “Partiet, makten og staten” oppsummeres med noen viktige poenger:

“Arbeiderbevegelsen er i seg selv et omfattende økonomisk og politisk maktapparat som gir Aerbeiderpartiet en maktbase og et mangfold av ressurser som ingen andre politiske aktører i Norge er i nærheten av.

Lange perioder i regjering har gitt Arbeiderpartiet gode muligheter til å tilgodese sin egen bevegelse gjennom økonomiske overføringer, spesielle skatteregler, lover og regler som er godt tilpasset enkelte av arbeiderbevegelsens virksomheter, tildeling av oppdrag fra departementer m.v.

Arbeiderpartiets holdning til maktutøvelse har bidratt til å svekke skillet mellom politikk og forvaltning, slik at også den i utgangspunkte partinøytrale forvaltningen i enkelte sammenhenger kan fungere som et støtteapparat for Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiets politikk fører til at staten vokser, noe som atter gavner det parti som har størst makt over staten.

At ett parti har en så sterk dominans over stat, samfunn og næringsliv, kaller på en grunnleggende diskusjon om behovet for uavhengige institusjoner, for mangfold og maktbalanse i samfunnet.

Mye har skjedd på 11 år, blant annet en del navneendringer. Dessuten har Ap knapt hatt regjeringsmakt mellom 1997 og 2005. Efter regjeringsskiftet ifjor er Ap, nå sammen med SV og SP, igang med å plassere sine folk inn i viktige posisjoner i norsk samfunnsliv.

Ramnefjell hevder i sin artikkel i Dagbladet at det idag er Jens Stoltenberg og hans vennemiljø (nylig også satt under lupen i Dagens Næringsliv) som idag er det nærmeste Norge kommer en politisk adel. Dette er et altfor snevert fokus på arbeiderbevegelsens omfang og makt.

Kanskje Erling Ramnefjell og Dagbladet kan bidra til å sette søkelys på den makt Arbeiderbevegelsen har tilegnet seg, og utøver? Da kan Dagbladet bidra til en grunnleggende debatt om hvordan samfunnet er organisert, og hvordan det bør organiseres.

Innsyn, åpenhet og maktspredning bør ikke være uinteressant for en avis som definerer seg selv som liberal.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Ingar
14 years ago

Glimrende artikkel Pleym! Jeg planlegger å skrive masteroppgave om norsk organisert kriminalitet. Eller Det norske Arbeiderparti om du vil.