Ukategorisert

SP i fri utfoldelse

Efter at SV og Ap har skapt problemer for regjeringen i tur og orden, er turen nå kommet til SP. Med forslag om rentetak på lån, og beskatning av gevinst ved boligsalg. I tillegg foreslår generalsekretæren å bryte skatteløftet.

Rentetak på boliglån?
I forrige uke var Lundteigen ute og luftet rentetak på lån over 2 millioner kroner. Han ville få bukt med “luksuslivet” til private, og vri bruken av arbeidskraft som for eksempel rørleggere, snekkere og murere over til offentlig sektor. Skolebassengene skal som kjent fylles, skoler, sykehus og andre offentlige bygg skal vedlikeholdes, og det må bygges en mengde barnehaver om regjeringen skal oppfylle brageløftet om full barnehavedekning.

I pressområder er det ikke uvanlig at boligprisene på boliger i helt vanlig størrelse kommer opp i 2-millionersklassen. Det er intet luksuriøst ved standarden, selv om noen blir svimmel over at en bolig koster mer enn et husbanklån.

Da Lundteigen havnet i debatt om forslaget sitt, viste det seg at han mente lån på 2 millioner pr. voksen person i en familie. Hvor mye har egentlig Lundteigen satt seg inn i boligsituasjonen og prisnivået i ulike deler av landet, for eksempel i byen arbeidsplassen hans er lokalisert? For å få et lån på 2 millioner som privatperson skal du ha solid inntekt, og/eller en viss egenkapital.

Hvis hensikten til Lundteigen var å sementere SP som et bygdeparti uten særlig støtte i de store byene og byenes nærområder, har han gjort en god jobb. Men særlig realistisk er forslaget ikke. Det ble da også raskt skutt ned av de andre partiene i regjeringen.

Per Olaf Lundteigen er SPs enfant terrible. Han er også en av de rødeste i SP. Slik sett var han en naturlig alliert da strategen Jon Dahle og Anne Enger Lahnstein ville bryte samarbeidet med Høyre (i regjering 1963, 1965 – 71, 1983 – 86 og 1989/90), og lanserte sitt sentrumssamarbeid som en “tredje vei” i norsk politikk. Lundteigen havnet på Stortinget ved rekordvalget i 1993 – i finanskomiten. Den dårlige oppfølgningen av valget førte ham på hodet ut igjen i 1997. Han har også vært generalsekretær i SP, uten at det var spesielt vellykket. For virkelig å synliggjøre SPs utopier og brudd med gamle samarbeidsmønstre har han også begått boken med den fengende tittelen “Annerledeslandet”.

Hvis Lundteigen vil vite mer om hvordan et forslag om rentetak påvirker velgerne, kan han be om en samtale med tidligere finansminister Per Kleppe. Under Aps valgkampstart i 1979 hadde Kleppe en “slip of the tongue”, og kom til å nevne ordet “rentetak” i et radiointervju. Efter dette var Ap i fritt fall resten av valgkampen. Reiulf Steen (Ap-leder 1975 – 81) har skrevet om saken i “Der hjertet banker” og “Maktkamp”.

Beskatning av boligsalg?
Så kom nyheten om at regjeringen har utredet modeller for å legge skatt på gevinsten ved boligsalg. Finansminister Kristin Halvorsen var raskt ute og la ballen død.

I Norge er det tradisjon for å oppmuntre folk til å eie sin egen bolig, fremfor å leie. Derfor kan renter på boliglån trekkes fra på skatten, det finnes egne spareordninger for ungdom som vil skaffe seg bolig (BSU), og Husbanken ble etablert for å skaffe folk rimelige lån. De siste årene er Husbanken vridd til spesielt å bli en bank for førstehjemslån. Det er kommunene som forvalter lånene, og som også lager reglene. Disse varierer derfor fra kommune til kommune.

Flere partier har avvist boligbeskatning, for som Venstre-leder Lars Sponheim har sagt: “Hjemmet vårt skal ikke være et skatteobjekt”.

Hensikten med forslaget (eller høyttenkningen) var å bremse prisveksten, og samtidig gi ungdom letter innpass på boligmarkedet. Er beskatning av gevinsten rette vei å gå?

Boligprisene varierer over hele landet. I pressområder (som Oslo og de andre storbyene) er det to forhold som skaper høye priser: Folk strømmer til byene, og efterspørselen er større enn tilbudet.

Klarer regjeringen det ingen har klart før den de siste 50 år – å snu flyttestrømmen – vil prisene synke. Det samme kan skje hvis tilbudet i boligmarkedet øker. I klartekst: Hvis det bygges flere boliger – som dekker markedets efterspørsel. Men da kan man ikke bare bygge boliger tilpasset familier med to voksne og to barn. Slike leiligheter kan man ikke forvente at førstegangskjøpende unge har økonomi til å anskaffe seg.

Det sies at det tar flere år fra noen lanserer et boligprosjekt i Oslo, til det er innflytningsklart. Blant annet er det en viss treghet i det kommunale byråkratiet. Og det kan være mangel på bygningsarbeidere av ulike slag. Selv om en utspillskåt politiker idag lanserer en plan eller tiltakspakke vil det altså ta år før boligene er realisert. Og i mellomtiden kommer flere inn på boligmarkedet.

Politikerne er bekymret for at folk skal låne altfor mye penger når de kjøper bolig. Hva gjør folk, da? Jo, de satser på at efterhvert som de trenger en større bolig, kan de selge den boligen de bor i – med gevinst. Å innføre beskatning av gevinsten kan altså føre til at folk vil bli boende for trangt, og mistrivselen øker. Efterhvert som familien vokser, vokser behovet for større bolig. Et bytte av jobb kan føre til at folk ønsker å bosette seg nærmere, istedenfor å pendle. Beggge deler virker både logisk og fornuftig. Bortsett fra for politikere som leter efter nye skatteobjekter.

Folk vil naturlig nok ikke ta opp store lån hvis det går som flere frykter; at regjeringens generelle økonomiske politikk fører til øket rente. I motsetning til 1960- og 70-årene kan ikke boligkjøpere idag håpe på at inflasjonen spiser opp rentekostnaden på boliglånet.

Den store prinsippdebatten bør faktisk være om bolig i det hele tatt skal være et objekt for beskatning. Folk flest oppfatter antageligvis ikke boligen som en pengeplassering som skal gi gevinst innen en viss tid – men som et hjem.

Løftet om skattenivået
Bondevik II gav mer penger tilbake til deres rettmessige eiere; skatteyterne, enn noen regjering før dem. Stoltenberg lovet før 2005-valget ikke å øke skattene over 2004-nivået. Kanskje gjorde han det for å berolige borgerlige velgere. Kanhende gav han også løftet fordi han faktisk mener at det allerede finnes nok penger i offentlig sektor – bare man vet å bruke dem riktig. SP mener at alle løftene regjeringspartiene gav i valgkampen gjør det nødvendig å bryte skatteløftet. Krangelen betyr slutten på regjeringen, mener KrF-lederen.

SP – et farlig parti?
Selveste Einar Gerhardsen advarte de borgerlige som på 1960-tallet ville gå i regjering med SP. Nå har Aps finanspolitikere bedt SP kjøle seg ned i sommervarmen, og ikke komme med flere hodeløse utspill. Lundteigen forsvarer seg med at dette er fornuftig omfordelingspolitikk. Med sitt utspill vil han frata vanlige folk myndigheten til selv å bestemme hva som er de riktige avgjørelsene for eget liv, og han forsvarer en stor offentlig sektor. Det er nemlig dit ressursene skal – så får folk stille i annen rekke med sine behov.

Norge bader i penger, og har en offentlig sektor større enn de fleste. Den nye regjeringen har en rasjonaliseringsminister som ikke vil rasjonaliser offentlig sektor. Og regjeringen selv har knapt vist vilje til å prioritere mellom oppgaver i offentlig sektor. Bare flytte penger, makt og myndighet fra private og over til offentlig sektor.

Utspillene fra Lundteigen, Ekeberg og Navarsete viser at de ikkesosialistiske partiene bare kan glemme å samarbeide med SP. Partiet har vist sitt sanne ansikt; et skatteøkningsparti som ikke bryr seg om vanlige folks problemer, men prioriterer offentlig sektor.

La nå SV og Ap slite med SPs løsgjengere.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Børge Svanstrøm Amundsen
14 years ago

>Hvorfor lot du være å fortelle at det i
>Norge ikke finnes så meget som ett eneste
>ikke-sosialistisk parti i Norge?

Jo – DLF.