Ukategorisert

Uklarheter om skatt

Hvorfor kan ikke SP fortsette å kjempe for sitt syn om at skattenivået bør økes utover 2004-nivå, selv om Soria Moria-erklæringen sier noe annet?

Regjeringen, ved statsministeren og finansministeren forsøker å legge debatten om regjeringens skatteløfter død, mens SP-lederen forsvarer partifellenes rett til å sloss for SPs primære syn. Er det så galt?

Å prioritere mellom løfter
Både på regjeringsnivå i SP og på litt lavere plan i de andre partiene er det flere som mener at regjeringen ikke bør stå fast på løftet om ikke å øke skattene utover 2004-nivå, hvis dette kolliderer med andre løfter. Selv om de tre regjeringspartiene i sin egen avtale om regjeringsmakt har gjentatt et krystallklart løfte – som også ble gitt i valgkampen. Riktignok ikke av SP (men av Ap og SV).

Hele skattedebatten handler om troverdighet. Partier og regjeringer på venstresiden er kjent for å støtte et høyt skattenivå generelt, og for å beholde skattenivået høyt når de styrer. Idag er folk imidlertid mer kritiske enn før til skatter og avgifter, både hensikt og nivå. Den forrige regjeringen reduserte skattene mer enn noen annen – selv om det for liberalister ikke var spesielt imponerende. Nå plages ikke staten av gjeld, men har betydelig formue, og ingenting tyder på at inntektene vil synke. Derfor burde regjeringen klare å holde sine kostbare løfter – ved å omprioritere innenfor budsjettrammene, ved den økende avkastningen av oljeformuen, og ved økede skatteinntekter som følge av at arbeidsledigheten går ned og at næringslivet går godt. Det burde rett og slett ikke være behov for skatteøkninger.

Nå er det imidlertid ikke noe nytt at politikerne ikke er flinke til å prioritere. Da er det letter å ty til skatteøkninger. Men så var det løftene i valgkampen, da. Som for sikkerhets skyld er nedfelt i regjeringsavtalen. Da må det noe ekstraordinært til for at disse løftene skal brytes. Det holder ikke at SP er lystne på å gjøre folk mer avhengige av offentlige løsninger, ved å kvele det privateforbruket med skatteøkninger.

Nå skal skattedebatten roes ned. Lederne i de 3 regjeringspartiene har tvunget generalsekretæren i SP til å dementere seg selv. Et godt utgangspunkt for vondt blod. At både Lundteigen, Navarsete og Ekeberg har klønet til debatten, er det liten tvil om. De kunne valgt en litt annen løsning:

Å flytte skattebyrdene
Selv om skattenivået skal beholdes, kan regjeringen flytte skattebyrdene fra noen grupper og til andre. Å øke skattenivået for de rikeste, og redusere for de med små inntekter (ved høyt bunnfradrag) er én metode. En annen prioritering har allerede bondeorganisasjonenes mann, landbruksminister Terje Riis-Johansen allerede brukt; han smurte jordbruksoppgjøret med skattelettelser til bøndene – og så må vi andre betale mer.

Regjeringspartiene ville i valgkampen ikke akseptere de skattelettelsene som ble gitt i valgåret (budsjettet for 2005). Det er derfor skattene skal tilbake til 2004-nivået. Nå har finansminister Kristin Halvorsen varslet at hele økningen (2 milliarder kroner) bør gjennomføres i 2007-budsjettet. For en regjering som har fremstått som mer eller mindre handlingslammet i 8 måneder er det viktig å vise at man gjennomfører løftene sine før det viktige lokalvalget i 2007. Ved å ta inn hele den lovede skatteøkningen får man også penger til noen av løftene. Blant annet gjennomføringen av full barnehavedekning. Dessuten er det velkjent at velgernes hukommelse er kort. Regjeringen kan derfor gamble med at velgerne i 2009 ikke husker noe Stortinget vedtok i desember 2006.

Det er naturligvis ingenting iveien for at SP kan fortsette å jobbe for at regjeringen skal bryte skatteløftet i Soria Moria-erklæringen. Men særlig solidarisk overfor regjeringspartnerne er det ikke. Nå er vel ikke solidaritet mot hverandre eller egen regjering noe de 3 regjeringspartnerne har utmerket seg med i regjeringens første tid.

Flertallsregjeringen skulle bli handlekraftig, være en solidaritetsregjering – og utgjøre en forskjell. Istedet er regjeringen nesten handlingslammet, preges ikke av solidaritet (bare spør LO om skattelettelsene for de rikeste i 2006-budsjettet til Kristin Halvorsen!), – og folket merker ingen forskjell.

Klarer regjeringen å holde skatteløftet sitt, har Stoltenberg kanskje bidratt til å fjerne høyskattestempelet på de røde partiene. Og selv om partiene i Bondevik II gav mest i skattelette noensinne, holdt de ikke løftet om skattelettelser fra Sem-erklæringen. Dette til tross for at det såkalte skattelettepartiet FrP satt på vippen.

Med de store inntektene staten har av skatter og avgifter må det være lov å spørre hva pengene egentlig brukes til – og hvorfor det er så vanskelig å prioritere hvilke oppgaver det offentlige bør bruke penger på. Slike spørsmål er det uansett ingen vits i å spørre den sittende regjering om. Den har mer enn nok med å bli enige om å holde skattene på dagens nivå fremfor å øke dem.

Liberaleren vil uansett fortsette å sette fokus på hvilke oppgaver det offentlige bør ha, hvilke som bør overlates til den enkelte, hvordan oppgavene skal finansieres – og ikke minst hva pengene egentlig brukes til.

Et gammelt ordtak sier at det eneste sikre i verden er døden og skattene. Vi liberalister er slett ikke sikre på det med skattene.

Comments are closed.