Ukategorisert

Mot monarki. For republikk?

På Liberaleren er vi mot monarki. Er vi av den grunn for republikk?

Neida. Ikke nødvendigvis. Det skal jeg komme tilbake til.

Så langt tilbake som 28.januar i år publiserte vi et åpent brev til Liberaleren, fra J. K Baltzersen – om demokrati og monarki. Han synes vi er for raljerende i vår omtale av monarkiet. Det er på tide å komme med et svar.

Bevisst monarkist
Baltzersen er ingen ubevisst eller prinsippløs tilhenger av monarkiet. Tvert imot. Han har en hjemmeside der det fremgår at han er medlem av The International Monarchist League. Da er det ikke så overraskende at han forsvarer denne styreformen, også her på Liberaleren. Oversikten over artikler på hjemmesiden hans vitner om hans positive syn på monarkiet. Blant annet forsvarer han Prinsen av Wales, hyller den siste unionskongen (Oscar II), >skriver minneord om Monacos avdøde fyrst Rainier II, og refererer fra svenskekongens besøk hos sultanen av Brunei.

Med en slik ballast er det vel heller tvilsomt om jeg kan komme opp med argumenter som får Baltzersen til å skifte mening. Men jeg kan i hvert fall rydde noen misforståelser av veien. Og klargjøre mitt syn.

Menneskets medfødte rettigheter
var innlysende for de forkjemperne for uavhengighet som møttes i Philadelphia våren 1776: We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed, by their Creator, with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the Pursuit of Happiness.”

I den franske erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter av 26.august 1789: “Menneskene er født frie og forblir like i rettigheter”.

Allerede her finner jeg som liberalist fundamentet for min motstand mot monarkiet.

Som kjent er monarkiets fundament at monarken arver sin rolle. Hvis mennesker er født med de samme rettigheter (se ovenstående sitater) kan det ikke være slik at noen av dem født til å arve en posisjon. Så grunnleggende er min motstand mot arvelige posisjoner. Jeg går forøvrig ikke inn på varianten med valgkongedømme i denne artikkelen.

Uavhengighetserklæringen av 04.juli 1776 inneholder efter min mening de viktigste prinsippene i liberalismen:

at alle mennesker er født med naturgitte, umistelige rettigheter
– retten til liv er blant disse
– retten til personlig frihet er blant disse
– retten til søken efter lykke er blant disse, og lykken er individuelt forankret, ikke kollektiv
– av de naturgitte, umistelige rettigheter utledes en rekke andre; retten til ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet, bevegelsesfrihet, og eiendomsretten

– at i den grad det finnes en statsmakt skal den være begrenset og ha klart definerte oppgaver; å beskytte de naturgitte, umistelige rettighetene

– at mennesker velger sine representanter, til å forvalte oppgavene avgitt til statsmakten

– at opprør mot de representanter som misbruker makt er riktig og nødvendig

Først eksisterer mennesket med sine medfødte rettigheter. For å beskytte rettighetene blir menneskene enige om å opprette en organisasjon (kalt staten) for å beskytte rettighetene. For å forvalte og drive denne organisasjonen velger menneskene representanter. Hvis disse representantene misbruker sin/organisasjonens makt, er det riktige å fjerne dem (om nødvendig med makt).

For meg er ikke staten en enhet basert på etnisitet, geografi eller kulturelt fellesskap. Den er opprettet for å beskytte rettigheter. For meg som liberalist er det bare dette som er det legitime grunnlaget for en stat.

Ikke for flertallsdiktatur
Baltzersen kan umulig ha lest våre artikler spesielt godt, hvis han tror at vår variant av demokrati handler om flertallsdiktatur der mindretallet må underkaste seg enhver beslutning fra folkets valgte representanter. Naturligvis ikke. Demokrati i den liberale kontekst kan ikke forstås som uhemmet flertallsstyre uten begrensninger.

Liberaleren er blitt kritisert for bruken av begrepet demokrati. Noen av leserne mener at ved å bruke denne betegnelsen for et organisert samfunn åpner man for massenes makt, nærmest for gatens parlament. Slik argumentasjon er enten vikarierende, fra dem som ikke ønsker å fjerne monarkiet, eller misforstått – fra dem som ikke er så godt bevandret i liberalismens klassiske periode (og teoretiske grunnlag).

Slik de første liberalistene definerte et fritt samfunn – i motsetning til eneveldet – må bruken av begrepet demokrati forstås; der statsmakten er begrenset, oppdelt og balansert. Der individet har rettigheter og beskyttelse mot overgrep. Både fra andre individer og fra staten. Statens makt skal begrenses, de folkevalgtes makt skal begrenses, og mindretallet skal ha klart definert beskyttelse av sine medfødte rettigheter. Et mindretall kan også bestå av én.

Det går et klart skille i liberalismen, mellom de som mener at det er nødvendig med en statsmakt for å beskytte medfødte rettigheter – og de som mener at eksistensen av en statsmakt i seg selv er en krenkelse av medfødte rettigheter. Disse går inn for et samfunn i spontan orden – uten stat. Der det ikke er noen stat vil det heller ikke være behov for noen republikk, eller president.

Statens organisering – er monarki aktuelt?
Hvis man (som jeg) er for å etablere en stat, er spørsmålet hvordan denne skal organiseres. Bortsett fra at den skal ha begrenset makt, få og klart definerte oppgaver, og at medlemmene av staten skal velge sine representanter til å styre, og ha anledning til å velge nye med jevne mellomrom.

– Maktfordelingsprinsippet, 1814-grunnloven, parlamentarisme, og 07.juni-vedtaket
Baltzersen stiller spørsmålstegn ved om Liberaleren er for maktfordelingsprinsippet – eller for parlamentarisme. Han henviser til artikkelen om innføringen av parlamentarisme, og finner den balansert.

Han misforstår hvis han tror jeg støtter Eidsvoldsgrunnloven – på grunn av den sterke kongemakten som der er nedfelt. Det er i det hele tatt mye ved den grunnloven som er uheldig. Noe er rettet opp i tidens løp, mens andre uheldige formuleringer er kommet inn (som retten til arbeid, og retten til et rent miljø).

Så mener Baltzersen at jeg støtter 07.juni-vedtaket (unionsoppløsningen). Hvordan han kan lese dette ut av min artikkel, er meg en gåte. Hva han burde ha lest ut av denne og andre artikler jeg har skrevet om 1814 og perioden frem til 1905, er sterk interesse for personen Carl Johan – eller Jean Baptiste Bernadotte om du vil. Jeg mener at det er meget i den offisielle fremstilling av begivenhetene i 1814 som er direkte feilaktig. Eller et forsøk på glorifisere. Carl Johan skal ha sin del av æren for 1814-verket. Som Georg Sverdrup, og andre. Falsen (og Christian Fredrik) var mest opptatt av å knesette prinsippet om en sterk kongemakt, og etablere muligheter for en senere gjenforening med Danmark.

Personalunionen med svenskene kom for sent i Norgeshistorien til å kunne vare. Carl Johan hadde naturligvis rett i at den skandinaviske halvø er en geografisk enhet. Som også burde være en politisk enhet. Men han var nok for farvet av Napoleonskrigenes flytting av grenser og lek med konstitusjoner og kongekroner – og for ukjent med de skandinaviske landenes historie – til å forstå at hans naturlige konstruksjon sto i et motsetningsforhold til historiske og politiske realiteter.

Jeg har i nyere artikler diskutert behovet for en ny grunnlov, og pekt på svakhetene med den gamle. Av disse vil Baltzersen kunne lese at jeg er for maktfordelingsprinsippet.

– Maktfordelingsprinsippet – eller parlamentarisk republikk?
For en liberalist som er tilhenger av begrenset statsmakt vil det være naturlig å peke på Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Der mener Balterzen at Liberaleren i så fall bommer. Fordi dette prinsippet forutsetter en monark. Og fordi prinsippet, men med president, vil bety at makten stammer fra samme kilde (utgår fra folket, i valg).

Det er riktig at makten efter 1776 og 1789 utgår fra folket, i den forstand at hvert enkelt individ avstår noe av sin autonomi (medfødte rett til å styre seg selv) til en overordnet organisasjon (stat). Men i et styringssystem basert på maktfordelingsprinsippet vil de 3 enheter (lovgivende, styrende og dømmende makt) ha ulike fullmakter, oppgaver og grenser. Både i forhold til folket, og til hverandre.

Baltzersen mener sannsynligvis at kildene for makt skal være ulike; kongen – og hans undersåtter. Kongen styrer – hans undersåtter velger sine representanter, som kan balansere kongens makt.

Her kan man bytte ut kongen med presidenten, og få akkurat samme situasjon. Men for en monarkist som Baltzersen er det vel utenkelig at statens høyeste embede skal være tilgjengelig ved valg.

Om liberalister skal akseptere folkesuverenitetsprinsippet generelt, eller summen av individer med medfødte rettigheter, kan diskuteres. Jeg har ovenfor poengtert at som liberalist er det eneste legitime grunnlag for staten, at den er en organisasjon som skal beskytte individene både mot hverandre og mot staten. Motsatsen til folkesuverenitetsprinsippet som grunnlag for staten – er kongen av Guds nåde, eller ulike former for diktatur (parti, familie, religion, klasse, militær).

Man kan diskutere om det er mulig å gjeninnføre maktfordelingsprinsippet i Norge, efter at det har vært suspendert i over 100 år. Da kan det være taktisk riktig å vurdere en parlamentarisk republikk i stedet. Dette har jeg tidligere vært tilhenger av, men efterhvert forkastet. Fordi man ikke får noen virkelig balanse mellom statsmaktene. Den utøvende makt vil uansett være gissel for den lovgivende.

Ved organiseringen av en stat kan man bestemme seg for om den utøvende makt skal kalles monark eller president. Men det er mer en teoretisk øvelse. For sett i sammenheng med resten av ”pakken” blir det helt inkonsekvent om man skulle velge å holde seg med en monark. Skulle monarken også ha en tidsavgrenset periode? Skulle posisjonen være arvelig?

Skylden for elendigheten
Vi kan være enige om at et system som åpner for uhemmet statlig maktbruk er uheldig, mildt sagt. Baltzersen vil forklare forrige århundres blodige eksesser med avskaffelsen av monarkiet som styreform. Efter min mening vil ikke eksistensen av et monarki forhindre representanter for totalitære ideologier i å sette sine ideer ut i livet.

Ideologier som er totalitære i sin natur, enten det er politiske eller religiøse, vil alltid medføre en fare for individet. Gjennom et system med maktfordeling og balanse – og med en klare grensedragning mellom statsmaktene, og mellom staten og individet, og mellom individer – er efter mitt syn det beste.

Kommunisme, nazisme, fascisme – eller religion, har alle som utgangspunkt at individet skal underkaste seg noe. Partiet, staten, føreren, Gud, kirken. Det samme kan sies å være monarkiets grunnidé; noe står over individet. I dette tilfellet monarken.

Jeg skal innrømme at det er en vesensforskjell mellom eneveldet av Guds nåde og dagens konstitusjonelle monarki. Men det må påpekes at vi i dag har mange varianter av monarki, slik vi har det av demokrati – og diktaturer.

Baltzersen mener at enevoldsmonarkene ikke var så undertrykkende som dagens massedemokratier, og ”dokumenterer” dette med omfanget av staten i dagens verden. Riktignok har offentlig sektor sjelden vært så stor som i dag rent generelt, og spesielt i de totalitære diktaturer (kommunismen, fascismen, nazismen) i forrige århundre (samt China i dag). Likevel er det vesensforskjeller på eneveldet og dagens demokratier; nemlig at individets rettigheter i dag anerkjennes. Så kan man innvende at de samme rettighetene er innskrenket gjennom statens store makt. Det er jeg helt enig i. Men å sammenligne eneveldets vilkårlige maktutøvelse over individer uten rettigheter med dagens systematiske utvidelse av offentlig sektor samtidig med at individer hevder sine individuelle rettigheter, er nokså meningsløst.

Monarkene maktet med Luthers hjelp å sjalte ut konkurrentene til makten, og eneveldet oppstod. Det har vært en utvikling gjennom historien mot sterkere statlig makt (enten statens leder var en eneveldig monark, eller et parti med totalitær ideologi). 1776 og 179 var et brudd med denne utviklingen, 1991 likeså. Noen ble forledet til å erklære at “historien er slutt”. Kampen for en liberal samfunnsorden må kjempes hver dag. Det finnes nok av dem som vil benytte statsmakten til sine egne formål.

Elendigheten begynte ikke ved at eneveldet ble avskaffet, og folkesuvereniteten innført. Elendigheten begynte ved at liberalismen ble forkastet til fordel for totalitære ideologier. Mennesker som fikk frihet til å styre seg selv, valgte å la seg styre av andre. Istedenfor den totale individuelle friheten – der ansvaret for sine egne valg og handlinger efterhvert ble skremmende, valgte man å slå inn på veien som førte til det totale fravær av individuell frihet.

Den franske revolusjon kan sies å være opphavet både til liberalisme og sosialisme som politiske retninger, så vel som kommunisme og konservatisme. Det som kom ut av den franske revolusjon var at frihetsideene for alvor ble født – som en reell mulighet og ikke noe teoretisk utopia – også for den vanlige mann og kvinne. I motsetning til eneveldets vilkårlige maktbruk ble monarkene ringet inn av konstitusjoner og folkevalgte representanter.

Hvilke historiske begivenheter vil man legge vekt på?
Baltzersen mener at frihetene som ble nedfelt i Uavhengighetserklæringen av 1776 allerede fantes. Vel, Georg III og det engelske parlamentet mente i hvert fall at innbyggerne i de nordamerikanske koloniene ikke hadde noen rett til å utøve disse friheter. Og da sannsynligvis heller ikke innbyggerne i de øvrige koloniene rundt om på kloden. Baltzersen mener at det ikke var noen revolusjon som fant sted i Nord-Amerika, men en uavhengighetsprosess. Konsekvensen av denne prosessen var i hvert fall en revolusjon for innbyggerne. De oppnådde rett til å styre seg selv, rett til å velge sine representanter, og til å ha innflydelse både på skattenes nivå og hvordan skatteinntektene skulle brukes. Indirekte ja vel, men det er det som ligger i styre ved valgte representanter. Og de slapp å bære åket ved å skulle finansiere en adel. Man kan godt hevde at uavhengighetserklæringen var et kampskrift mot kong Georg III – og ikke mot monarkiet som sådan. I så fall ville vel kontinentalkongressen valgt seg en ny eller annen konge, enten blant eksisterende – eller blant sine egne? De gjorde ikke det. Nettopp det den universelle form uavhengighetserklæringen fikk, er dens styrke, sett i eftertid. Man kan bytte ut navnet til Georg III med hvilken som helst monark, eller diktator, og se at anklagene ikke var

Var den franske revolusjon en borgerlig revolusjon? Ja, det mener jeg. Frem til et visst punkt, naturligvis. Man må se på det teoretiske og ideologiske grunnlaget for begivenhetene. Det var Locke, Montesquieu og Adam Smith som formulerte grunnlaget. Sammen med Jefferson og de andre i kontinentalkongressen. Franskekongens støtte til det som ble amerikanere var et trekk i en urgammel kamp mellom konger. Men han bidro til å undergrave sin egen posisjon; det var mulig å styre seg selv – uten en konge.

Franskmennene hadde hele tiden efter 1789 et valg av retning for revolusjonen. At man valgte feil, er lett å se. At kongen, som hadde vært en enevoldsmonark ikke hadde lyst til å bli rammet inn av en konstitusjon og en folkeforsamling er også åpenbart. Ludvig XVI lengtet ikke efter noen å dele makten med. Han ville helst viske bort alle begivenheter efter 1789. Derfor rømte han fra sitt folk. For å alliere seg med sine fyrstelige likemenn og slektninger – mot folket. Han fulgte så visst ikke Franz Josefs motto: To protect my peoples from their governments!”.

At revolusjonen resulterte i frihetsinngripende fenomener som verneplikten er kjent. Dette var en konsekvens av at Frankrikes folk måtte forsvare sine nyvunne rettigheter mot resten av Europas kronede hoder. Det hjalp ikke å fjerne en av dem. De var like ille, alle sammen. Baltzersen poengterer: ” Å kaste ut alt det gamle er sjelden – om noen gang – en god idé.”. Det var jo nettopp problemet med det franske eneveldet; at man ikke ville reformere seg selv. Tilslutt var det for sent. Og selv da ville man skru klokken tilbake.

Hva så med Magna Carta, fra 1215? La meg sitere innledningen fra Wikipedias artikkel: ”Magna Carta var en avtale som ble sluttet mellom den engelske kongen Johan uten land, adelen og geistligheten i 1215. Den gav adel og prester fordeler bl.a. i skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Magna Carta ses på som grunnlaget for Englands parlament, og som begynnelsen på konstitusjonelt styre.

Det viktigste i Magna Carta er bestemmelsen om at ingen frie menn skal arresteres, gjøres fredløs eller straffes på annen måte uten å bli dømt av sine likemenn i henhold til landets lover.”

Magna Carta er et eksempel på rivalisering mellom kongen og adelen, slik den tiden var full av. Kongen måtte kjempe med andre konger og fyrster om makten, med andre som fikk makt, rikdom og privilegier i gave ved fødselen – ved arv, og med kirken (den katolske). Man kan godt kalle dette for en balanse av makt, slik at ingen av de nevnte parter klarte å oppnå totalitær makt. Det klarte først fyrstene på 1500-tallet, da Martin Luther gav dem argumentene de trengte for å fjerne sin største konkurrent; kirken. Fyrster og konger nasjonaliserte folks religiøse tro, og kunne dermed tilrane seg eiendommer, penger – og både oppnådde samtidig styrket religiøs, politisk og militær makt. Jeg tar gjerne imot kommentarer fra Baltzersen om hvorvidt Magna Carta betød at rettsstatsprinsippene vi kjenner fra liberalismens fedre fikk gyldighet bare for adelens og geistlighetens menn – eller om den fikk det for alle i samfunnet.

Andre argumenter
Å stille politikeres udugelighet, velgerjakt, prinsippløshet og prestisje opp som nedsiden – og den opplyste monarks landsfaderlige omsorg for sine undersåtter opp som det positive alternativ, er historieløst.

Historien er full av eksempler på både gode og dårlige monarker, presidenter, og politikere. Det beste hadde naturligvis vært å slippe dem alle sammen.

Jeg tror ikke nødvendigvis at en president er billigere i kosten enn en monark. Det kommer an på ektefellens vaner, embedets synlighet – og mengden av familie, partifeller og maktdyrkere som omkranser maktpersonen.

Det er prinsippet om arvekrav til offentlige posisjoner jeg er imot. Og jeg er det fordi alle mennesker av fødselen er født frie, og dermed er likeverdige.

Selv en frihetens sønn som Jean Baptiste Bernadotte ble konservativ på sine eldre dager. Og en jevnaldrende (Napoleon) ble en maktsyk massemorder. Men han hadde likevel store statsmannsevner. Den første ble ringet inn av en konstitusjon og folkevalgte – og trivdes dårlig. Den siste skrev selv sine lovbøker, satte kronen på eget hode – og fant seg ikke i at folket skulle velge andre enn ham. Derfor fikk de ingen alternativer. Ikke minst Napoleon minner oss om at den første monark ikke var annet enn “den sterkeste på haugen”. Å ha overdreven respekt for de kongelige kan dermed sammenlignes med å ha respekt for enhver person som tilriver seg makt.

Skyter vi spurv med kanoner?
Dét hevder Baltzersen at Liberaleren gjør, med sin negative omtale av monarkiet som system. Det kan godt hende. Og naturligvis har friheten større fiender enn vingeklippede monarker. Men vi har hørt ropet om sterke menn før. Og det kan høres igjen. Da bør det være færrest mulige ”naturlige” posisjoner å være sterk mann (eller kvinne) i. En trone er en slik naturlig posisjon.

En større fare enn eksistensen av monarkier er den nesegruse beundring og dyrkelse som blir disse til del. I den kulørte presse, og i etermedier. Det er ingen grunn til å tro at en monarks gener har større ansamlinger av beundringsverdige egenskaper enn mine, eller herr Baltzersens for den saks skyld. Selv om det kan høres slik ut når de mest rojale hoffreportere får ralle ivei. Om uvesentligheter som hatter, kjolestoffer og verbale selvfølgeligheter.

Dessuten er det få i hvert fall her til lands som taler monarkiet midt imot, av prinsipielle grunner. SVs republikanisme er mest lattervekkende. Deres regelmessige oppvisning i støtte til republikken som styreform er en regelrett pinlig forestilling. Gi meg da heller noen skikkelige, prinsippfaste antimonarkister (og republikanere) – som Liberaleren!

Mitt ideal
En liberal republikk der folket velger sine representanter til å vokte statens oppgaver i tur og orden, og som nærmer seg sin begrensede makt med skepsis og respekt, er mitt ideal.

Der folkets valgte representanter lar folket være mest mulig ifred, og knapt er kjent av folket.

Slik at vi kan styre oss selv, inngå de avtaler vi vil, uog leve slik vi vil – uten at noen skal fortelle oss hva som er best for oss og ikke.

Det vet vi nemlig best selv

0 0 vurdering
Vurdering
8 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
BjörnE
BjörnE
13 years ago

Tankevekkende og bra. Takk.

Pål Selsjord Bjørseth
Pål Selsjord Bjørseth
13 years ago

Igjen en lærerik artikkel, Pleym. Jeg har lyst til å kommentere litt innfallsvinkelen i slike monarkidebatter. Du som de fleste andre peker på de store strukturelle og ideologiske problemer ved at noen arver makten, uten å se (nøye) på prinsippet om personlig frihet. Jeg skulle ofte ønske at vi like naturlig la inn argumentasjon om at personer arver _avmakten_, ikke bare makten. For hvem er det som blir født inn i et blitsregn, uten reell mulighet til å velge det selv, som må regne med å få alle sine potensielle kjærester hengt ut, ingen religionsfrihet, og som alltid må “levere… Read more »

Baltzersen
6 years ago

Vinter og vår er gått, og vinter og vår igjen, og igjen… Det er jo på tide å svare. Og 200-årsdagen for åpningen av Riksforsamlingen er en fin anledning. Blant annet forsvarer han Prinsen av Wales. Ja, jeg forsvarer – til dels – fyrsten av Wales. Baltzersen kan umulig ha lest våre artikler spesielt godt, hvis han tror at vår variant av demokrati handler om flertallsdiktatur der mindretallet må underkaste seg enhver beslutning fra folkets valgte representanter. He he. Demokrati er blant de mest misbrukte ord i vårt politiske vokabular. Det er ikke dermed nødvendigvis sagt at de utallige alternative… Read more »

Baltzersen
6 years ago

Forsåvidt enig i redaktørens seneste kommentar.