Kampen om å få arrangere et nytt olympisk mesterskap i Norge er i gang. Liberaleren liker tankene dårlig.
Det er tre byer som kjemper om å bli den norske ambassadøren i kampen om å bli arrangør vinteren 2018. Det er Tromsø, Trondheim og Oslo som i dag har offentliggjort et samarbeid med Lillehammer.
En avgjørelse om hvilken av de tre byene som går videre i konkurransen faller vinteren 2007. Den endelige avgjørelsen om hvem som får vinterlekene i 2018 faller sommeren 2011 gjennom vedtak i IOC.
Ja til privat OL
Liberaleren er ikke imot idrettsarrangement, selv om noen i redaksjonen med rette stiller kritiske spørsmål med inndeling i nasjoner og nasjonalistiske strømninger slike arrangement medfører.
Grupperinger i Norge må gjerne arrangere Olympiske Leker, men arrangementet bør være finansiert med private penger, penger som ikke er finansiert gjennom skatter og avgifter. Det betyr at staten ikke bør stille en eneste økonomisk garanti for et arrangement. Kommunene og staten bør heller ikke finansiere søkeprosessen som Tromsø, Trondheim og Oslo nå holder på med.
Uten skattefinansierte bidrag er OL, slik vi kjenner det i dag, umulig i Norge.
Skattefinansiert OL er konkurransevridning
Et skattefinansiert OL betyr at politikerne gjør økonomiske prioriteringer på vegne av folk flest. Penger blir inndratt gjennom skatter og avgifter og gitt til et idrettsarrangement, selv om det helt sikkert er skatteytere som verken støtter idretten eller den plassen som får arrangere Olympiske Leker. En politikk som reduserer personlig frihet og reduserer valgmulighetene for folk flest.
Et politisk vedtatt idrettsarrangement som er skattefinansiert er også med på å gi svært ulike konkurranseforhold, både mellom personer, mellom bedrifter og mellom kommuner. Et OL i Tromsø, vil i følge beregninger som ble gjort i forkant av søknaden for 2014, koste skattebetalerne i beste fall 6,7 milliarder kroner. Det betyr at privat personer og private bedrifter må bidra med store pengebeløp til Nord-Norge for et arrangement som svekker egen satsing på viktige felt som anlegg, samferdsel og næring for å nevne tre eksempler. En fordel for Tromsø vil bety en ulempe for Oslo, både på kort og lang sikt. Det er ulogisk at idrettsorganene og politikerne legger opp til en linje som medfører så skjeve konkurranseforhold mellom byer som kjemper om de samme ressursene.
