Ukategorisert

Abid Q. Raja – et dilemma for Venstre

Det er mange som undrer seg over at innvandrere i hovedsak stemmer rødt, og at innvandrere som engasjerer seg politisk befinner seg i de røde partiene. Noen går mot strømmen; Abid Q. Raja er innstilt på 3.plass på Akershus Venstres fylkestingsliste. Men er han egentlig liberal?

Liberaleren har lenge undret seg over valgundersøkelser som viser at mange velgere med innvandrerbakgrunn stemmer på de røde partiene (RV, SV, AP) – og at politikere med slik bakgrunn som synes i media representerer disse partiene – med noen hederlige unntak for Høyre.

At det ikke finnes noen med muslimsk religion i KrF er ikke så rart, fordi partiets vedtekter inneholder såkalt bekjennelsesplikt (tillitsvalgte og folkevalgte må være kristne. At få innvandrere (uansett hva Siv Jensen forsøker å gi inntrykk av) velger FrP, er heller ikke til å undres over.

En valgliste skal være såkalt representativ. Det vil si at den skal ha spredning både på kjønn, geografi, alder og yrkesmessig bakgrunn. I tillegg kan det hende nominasjonskomiteer også vurderer faktiske politiske kvalifikasjoner hos kandidatene. En representativ valgliste (eller et styre i et partilag) skal også balansere ulike deler av partiets medlemsmasse.

I Norge er det ikke gått så langt som i visse andre land (f. eks. Finland), der kjendiser brukes aktivt for å tiltrekke seg velgere. Et eksempel på at dette skjer også her, er justisminister Knut Storberget. Han var leder i Juvente, og senere kjent advokat – før han entret politikken. Men han har utvilsomt holdninger som gjør ham representativ for sitt parti.

Når sammensetningen i velgermassen endrer seg, må partiene velge om de skal forholde seg til dette – eller la være. Mange partier med store minoriteter – f.eks i Oslo og Drammen – lager løpesedler på andre språk enn norsk – mens FrP bevisst lar være. Naturligvis ønsker partiene å ha kjente og synlige kandidater fra minoritetsmiljøer. Det er en måte å forholde seg til de nye velgerne på.

Kanskje er det dette nominasjonskomiteen i Akershus Venstre har gjort, når advokaten Abid Q. Raja er innstilt på 3.plass på partiets fylkestingsliste. Vi går ut fra at nominasjonskomiteen har tenkt grundig gjennom dette trekket, og vurdert både fordeler og ulemper.

Raja er godt synlig i mediebildet og samfunnsdebatten. Både som kjent advokat – og som debattant, blant annet utfra sin bakgrunn. Venstre har tilsynelatende gjort et godt sjakktrekk.

Motstander av private skoler – og foreldres valgfrihet?
Da nominasjonskomiteens innstilling ble kjent, ble Raja intervjuet i sin lokalavis Asker og Bærum budstikke.

I intervjuet sa han blant annet: «Utdanningspolitikk har Raja vært opptatt av helt siden han begynte på universitetet. Gjennom Pakistansk Studentsamfunn var han opptatt av å motivere yngre pakistanere til å ta høyere utdanning. Han advarer også mot et for stort innslag av privatskoler.

– Vi bør ikke få det slik det er blitt i Danmark. Der er det opprettet mange private skoler, som tiltrekker seg gode lærere. Mange familier har imidlertid ikke råd til å sende barna til privatskolene. Dermed faller minoritetene helt utenfor, poengterer han.»

Venstre var i Borten-regjeringen (1965 – 71) med på å få vedtatt privatskoleloven. Denne ble erstattet av friskoleloven i forrige periode. Også da satt Venstre i regjering (Bondevik II). Venstre har helt siden Sverdrups regjering hatt skolepolitikk blant sine topp prioriterte saker. Partiet har ønsket en sterk og god offentlig skole – og samtidig ønsket, vernet og beskyttet private innslag i skolesystemet.

I Akershus har Venstre vært tungen på vektskålen for å gi elever rett til å velge mellom ulike videregående skoler, ved å konkurrere på grunnlag av både karakterer og supplerende inntakskriterier. Skolene har fått frihet til å utvikle seg selvstendig, gjennom å velge en temaprofil.

Ønsker Raja å fjerne private skoler – eller å gi barn av innvandrere tilgang til dette tilbudet? Hvis det er det siste som er korrekt, kan han jo gi sitt parti innspill om at private og offentlige skoler skal behandles likt når det gjelder tilskudd fra det offentlige. Og bidra til at Venstres standpunkt om å gi foreldre og elever adgang til å velge utdannelse opprettholdes.

Modereres Venstres profil som forkjemper for homofiles rettigheter?
Raja hadde nylig et innlegg i Aftenposten, der han mente muslimer ikke kunne forventes å godta at homofili er medfødt. Det er nemlig i strid med religiøs tro.

Raja fikk svar på tiltale, av en psykolog som hevder Raja samtidig prøver å hevde reaksjonære og liberale synspunkter på homofile.

Vil Raja kun beskytte muslimer mot «urimelige» krav fra storsamfunnet – eller vil han gjøre noe med Venstres syn på en felles ekteskapslov for homofile og heterofile, og med partiets positive syn på at homofile par kan vurderes som adoptivforeldre (på lik linje med heterofile og enslige)?

Må man beklage at man bruker ytringsfriheten?
I Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekks bok «Truet av islamister» (som Liberaleren anmeldte forleden) er Abid Q. Raja nevnt. I månedsskiftet januar/februar deltok Vebjørn Selbekk i et Redaksjon En-program i NRK. Anledningen var at karikaturpubliseringen var blitt kjent i Midtøsten. Gaza eksploderte, det norske flagget ble brent – og nordmenn ble anbefalt å komme seg ut fortest mulig. Blant deltagerne er FrPs Carl I. Hagen, UDs Kjetil Skogrand, førsteamanuensis Oddbjørn Leirvik fra Universitetet i Oslo – og Abid Q. Raja.

La oss gi ordet til Selbekk: «Raja karakteriserer det vi har gjort som en pubertal handling og som dårlig folkeskikk. Han kaller Magazinet for «blekka» og oppfordrer meg til å komme med en uforbeholden unnskyldning for å ha trykket Muhammed-karikaturene. Jeg svarer at vi ikkek har hatt til hensikt å provosere eller såre muslimer, men at en unnskyldning for selve trykkingen indirekte vil være å beklage at vi har ytringsfrihet i Norge. Derfor kan jeg ikke gjøre det.» (fra s. 102 i «Truet av islamister»).

Mener virkelig Abid Q. Raja at man her i Norge skal beklage at man har brukt sin ytringsfrihet? Eller at ytringer ikke skal kunne være provoserende eller sårende? Skal ytringsfriheten kun brukes til standpunkter som er allment aksepterte?

Tilhenger av blasfemiparagrafen
I en kommentarartikkel i Morgenbladet 03.februar iår tok Abid Q. Raja til orde for aktiv bruk av blasfemilovgivningen:

«– Det finnes grenser for hva en skal måtte tåle, også i et fritt og liberalt samfunn. Ren mobbing trenger en ikke måtte finne seg i, sier Abid Raja til Morgenbladet.»

«– Det er noe som heter å ta hensyn til andre, og det kan gjerne omtales som folkeskikk. Nå ser vi at nedverdigelsen av muslimer også demonstreres av franske, tyske og islandske aviser, som trykker bildene.»

«Vestlig overlegenhet. Raja mener noe av forklaringen på at de europeiske avisene trykker dette, selv om de vet det kommer sterke reaksjoner, kan være at de ønsker å vise sin støtte til kolleger i Norge og Danmark.

– Enkelte muslimer ser det derimot som demonstrasjon av vestlig overlegenhet; «vi trykker det, uansett hva dere føler». Ytringsfriheten er et gode, men den må veies opp mot andre goder. En kan ikke snakke ærekrenkende om andre, fordi andre også har et vern. En kan ikke fremsette visse typer rasistiske ytringer. Og i likhet med disse avveiningene, hvor ytringsfriheten har måtte gi fra seg terreng, mener jeg det bør være unntak til fordel for beskyttelse mot blasfemiske ytringer. Så vidt jeg vet er også Magazinet-redaktøren enig i bestemmelsen om blasfemi, men det er mulig han bare vil ha den til beskyttelse av kristne.

– Men hvorfor akkurat forbud mot blasfemi?

– Samfunnet tåler en viss mengde disharmoni. Dersom vi får tilstander hvor muslimer i Norge betrakter nordmenn som «mot dem», og nordmenn betrakter muslimer som «farlige» eller «mindreverdige», kan vi få kriseartede situasjoner om noen år. Jeg mener dette faktisk er den største tikkende bomben i Norge i dag. For hver meningsløs provokasjon øker frustrasjonsnivået for enkelte et hakk.»

«– Kravet om blasfemiparagrafen er heller ikke fremsatt utelukkende grunnet Magazinet og det som nå har skjedd. Islamsk Råd har mange ganger ønsket å ta til orde for det, men det er ikke alltid at pressen ønsker å gi slike innspill spalteplass. Nå er situasjonen en annen, sier Raja.»

Hvordan harmonerer Rajas synspunkter med Venstres syn på ytringsfrihet?

Hører han hjemme i Venstre – eller KrF?
Det er ikke lett å vite om nominasjonskomiteen har vært klar over at Raja har slike meninger. Isåfall må nominasjonsmøtet – som er 15.november – ta affære. Det kan hende komiteen har visst det – men ikke ansett det som vesentlig. Da er det grunn til bekymring.

Holdningene Raja har til ytringsfrihet og blasfemiparagrafen gir grunn til å spørre om han egentlig hører hjemme i et liberalt parti som Venstre. Kanskje ville KrF vært mer naturlig.

Det er bare det at med bekjennelsesplikten kan Raja ikke få tillitsvalgte eller folkevalgte verv for KrF. Det er kanskje ikke like lett å godta at man kun kan være menig medlem hvis man først ønsker å aktivisere seg politisk.

Liberaleren kan ikke skjønne annet enn at det bør være et dilemma for Venstre å ha Abid Q. Raja som godt synlig folkevalgt. Kanskje er likevel fylkestinget i Akershus passe anonymt?

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer