Ukategorisert

Forventet – politisk – dødsdom for Saddam

Dødsdommen mot Iraks avsatte diktator Saddam Hussein var forventet. Både på grunn av hans forbrytelser, og fordi en mildere straff ville vært en umulighet. Hva var alternativet?

Dagens Irak er i en tilstand av borgerkrig. Den internasjonale USA-ledede koalisjonen som avsatte Saddam Husseins styre makter hverken å trygge landet for den vanlige borger, sørge for en overgang til et fredelig demokrati, eller gjennomføre en rettssak efter vanlige juridiske normer mot den tidligere diktatoren.

Kurderne i nord styrer seg selv, mens shia-muslimene – som utgjør majoriteten av irakere – men var undertrykket under Saddam – tar hevn for lidelsene, og sunni-muslimene – som var i førersetet under Saddams styre – forsvarer seg mot shiaene samtidig som de gjør livet surt for de internasjonale styrkene.

Grusomme forbrytelser dokumentert
Dødsdommen var ventet. Saddams forbrytelser var grusomme. Irak under Saddam var et diktatur som ikke bare forfulgte opposisjonen mot regimet, men også den kurdiske minoriteten og den rivaliserende shia-retningen innen islam. Bevisene mot Saddam er overveldende. Hans grusomheter kan forklares og forstås – men aldri unnskyldes eller bortforklares. Dagens dødsdom var for massakren på kurdere i en liten landsby. Antallet ofre i akkurat denne landsbyen var få sammenlignet med det totale tallet ofre for Saddams ugjerninger.

En farse av en rettssak
Når et folk kvitter seg med – eller blir kvitt – et diktatur, er det ofte et ønske om et oppgjør med fortiden. Vi så det under de blodige juledagene i Romania i 1989. Nikolae Ceauşescu ble henrettet efte ren farse av en rettssak. At Saddams blodige diktatur skulle kunne veltes uten et efterfølgende rettsoppgjør var ikke mulig å forestille seg.

Selv om rettssaken mot Saddam har foregått under et lengre tidsrom enn den mot Ceauşescu har den ikke vært mindre farsepreget. Romanias eksdiktator ventet ikke å bli veltet, og var fortsatt i sjokk over å ha mistet makten da han ble dømt til døden – for så henrettet umiddelbart efter.

Saddam Hussein har hatt god tid til å tenke ut en strategi. Vel var Saddam en diktator, men øyensynlig er det mange som mener han var et mindre onde enn et styre under fremmed makt. Prosessen mot Saddam har hatt betydelige svakheter, med bytte av dommer – og drepte forsvarsadvokater. Det er slett intet tilfredsstillende oppgjør med fortidens maktmennesker. Alle spørsmålstegn som kan bli stilt ved denne prosessen, vil bli stilt med større intensitet i fremtiden. Og dermed så tvil om Saddam fikk noen rettferdig sjanse – slik det sømmer seg i en juridisk prosess efter rettsstatlige prinsipper. Men Irak er ingen rettsstat – og har ingen slike tradisjoner å bygge på.

Kanskje burde saken vært ført i Haag, slik saken mot Milosevic ble. Men saken mot Milosevic gav kanskje et enda større inntrykkk av å være en seierherrenes prosess, en saken mot Saddam. Den serbiske regjeringen ønsket å tiltale sin eksdiktator i Serbia, men var under internasjonalt press for å utlevere ham. Derfor ble det en politisk nødvendighet at prosessen mot Saddam foregikk i Irak, ledet og gjennomført av irakerne selv.

Det var nødvendig med et raskt – og grundig – oppgjør med fortiden. Men det kom likevel for tidlig. Det vitner måten selve prosessen er blitt gjennomført på, om.

Denne rettssaken var egentlig bare den første. For Saddams forbrytelser er så mange at skulle han bli tiltalt for alle samtidig, ville prosessen blitt uhåndterlig.

Forsøk på oppgjør med fortiden
er nødvendig, nettopp av hensyn til borgerkrigen i Irak. Det nye styret og den internasjonale koalisjonen trengte dette første punktumet i oppgjøret med Iraks fortid. Derfor var det også vanskelig for dommeren å gi noe annet enn dødsstraff. En mildere straff ville vært en umulighet – og kun vært bensin på bålet i borgerkrigen.

Gal dom
Likevel er dette en gal dom. Ikke på grunn av forbrytelsene (uavhengig av selve prosessen). At det nye Irak – med det internasjonale samfunnets velsignelse – gir Saddam den mest fundamentale av alle straffer, er å senke seg ned til Saddams nivå. Det nye Irak skulle bli nettopp hva Saddam ikke var.

Motstandere av dødsstraff på prinsipielt grunnlag vil likevel kunne gjøre et unntak – nettopp fordi den tiltalte er Saddam. Men denne tanken er likevel feil. En død Saddam kan bli et symbol for dem som ønsker fortiden tilbake.

For mange er hevn et viktig motiv for å ilegge straff. Men Saddams forbrytelser blir ikke ugjorte om han henges som straff – og som hevn. Hans ofre blir ikke bragt til live igjen om han selv dør.

En passende straff
Et annet viktig moment ved straffen, er rehabilitering. Men det er vanskelig å forestille seg Saddam tilbringe sine eldre dager som blomsterhandler i hjembyen Tikrit. I dette tilfellet er nok rehabilitering helt uaktuelt.

Men hva med å la Saddam leve – og se Irak bli alt det ikke var under ham? Et fredelig, fremgangsrikt blomstende demokrati.

Nettopp derfor burde Saddam vært dømt til livstid i fengsel.

Saddam er kommet til veis ende. Men for Irak er det ennå langt frem.

Tags:

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami