Ukategorisert

Forventet – politisk – dødsdom for Saddam

Dødsdommen mot Iraks avsatte diktator Saddam Hussein var forventet. Både på grunn av hans forbrytelser, og fordi en mildere straff ville vært en umulighet. Hva var alternativet?

Dagens Irak er i en tilstand av borgerkrig. Den internasjonale USA-ledede koalisjonen som avsatte Saddam Husseins styre makter hverken å trygge landet for den vanlige borger, sørge for en overgang til et fredelig demokrati, eller gjennomføre en rettssak efter vanlige juridiske normer mot den tidligere diktatoren.

Kurderne i nord styrer seg selv, mens shia-muslimene – som utgjør majoriteten av irakere – men var undertrykket under Saddam – tar hevn for lidelsene, og sunni-muslimene – som var i førersetet under Saddams styre – forsvarer seg mot shiaene samtidig som de gjør livet surt for de internasjonale styrkene.

Grusomme forbrytelser dokumentert
Dødsdommen var ventet. Saddams forbrytelser var grusomme. Irak under Saddam var et diktatur som ikke bare forfulgte opposisjonen mot regimet, men også den kurdiske minoriteten og den rivaliserende shia-retningen innen islam. Bevisene mot Saddam er overveldende. Hans grusomheter kan forklares og forstås – men aldri unnskyldes eller bortforklares. Dagens dødsdom var for massakren på kurdere i en liten landsby. Antallet ofre i akkurat denne landsbyen var få sammenlignet med det totale tallet ofre for Saddams ugjerninger.

En farse av en rettssak
Når et folk kvitter seg med – eller blir kvitt – et diktatur, er det ofte et ønske om et oppgjør med fortiden. Vi så det under de blodige juledagene i Romania i 1989. Nikolae Ceauşescu ble henrettet efte ren farse av en rettssak. At Saddams blodige diktatur skulle kunne veltes uten et efterfølgende rettsoppgjør var ikke mulig å forestille seg.

Selv om rettssaken mot Saddam har foregått under et lengre tidsrom enn den mot Ceauşescu har den ikke vært mindre farsepreget. Romanias eksdiktator ventet ikke å bli veltet, og var fortsatt i sjokk over å ha mistet makten da han ble dømt til døden – for så henrettet umiddelbart efter.

Saddam Hussein har hatt god tid til å tenke ut en strategi. Vel var Saddam en diktator, men øyensynlig er det mange som mener han var et mindre onde enn et styre under fremmed makt. Prosessen mot Saddam har hatt betydelige svakheter, med bytte av dommer – og drepte forsvarsadvokater. Det er slett intet tilfredsstillende oppgjør med fortidens maktmennesker. Alle spørsmålstegn som kan bli stilt ved denne prosessen, vil bli stilt med større intensitet i fremtiden. Og dermed så tvil om Saddam fikk noen rettferdig sjanse – slik det sømmer seg i en juridisk prosess efter rettsstatlige prinsipper. Men Irak er ingen rettsstat – og har ingen slike tradisjoner å bygge på.

Kanskje burde saken vært ført i Haag, slik saken mot Milosevic ble. Men saken mot Milosevic gav kanskje et enda større inntrykkk av å være en seierherrenes prosess, en saken mot Saddam. Den serbiske regjeringen ønsket å tiltale sin eksdiktator i Serbia, men var under internasjonalt press for å utlevere ham. Derfor ble det en politisk nødvendighet at prosessen mot Saddam foregikk i Irak, ledet og gjennomført av irakerne selv.

Det var nødvendig med et raskt – og grundig – oppgjør med fortiden. Men det kom likevel for tidlig. Det vitner måten selve prosessen er blitt gjennomført på, om.

Denne rettssaken var egentlig bare den første. For Saddams forbrytelser er så mange at skulle han bli tiltalt for alle samtidig, ville prosessen blitt uhåndterlig.

Forsøk på oppgjør med fortiden
er nødvendig, nettopp av hensyn til borgerkrigen i Irak. Det nye styret og den internasjonale koalisjonen trengte dette første punktumet i oppgjøret med Iraks fortid. Derfor var det også vanskelig for dommeren å gi noe annet enn dødsstraff. En mildere straff ville vært en umulighet – og kun vært bensin på bålet i borgerkrigen.

Gal dom
Likevel er dette en gal dom. Ikke på grunn av forbrytelsene (uavhengig av selve prosessen). At det nye Irak – med det internasjonale samfunnets velsignelse – gir Saddam den mest fundamentale av alle straffer, er å senke seg ned til Saddams nivå. Det nye Irak skulle bli nettopp hva Saddam ikke var.

Motstandere av dødsstraff på prinsipielt grunnlag vil likevel kunne gjøre et unntak – nettopp fordi den tiltalte er Saddam. Men denne tanken er likevel feil. En død Saddam kan bli et symbol for dem som ønsker fortiden tilbake.

For mange er hevn et viktig motiv for å ilegge straff. Men Saddams forbrytelser blir ikke ugjorte om han henges som straff – og som hevn. Hans ofre blir ikke bragt til live igjen om han selv dør.

En passende straff
Et annet viktig moment ved straffen, er rehabilitering. Men det er vanskelig å forestille seg Saddam tilbringe sine eldre dager som blomsterhandler i hjembyen Tikrit. I dette tilfellet er nok rehabilitering helt uaktuelt.

Men hva med å la Saddam leve – og se Irak bli alt det ikke var under ham? Et fredelig, fremgangsrikt blomstende demokrati.

Nettopp derfor burde Saddam vært dømt til livstid i fengsel.

Saddam er kommet til veis ende. Men for Irak er det ennå langt frem.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
8 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
- O.
14 years ago

I synet på dødsstraff er vi nok svært enige. Men er nok redd for at tredje siste avsnitt er forholdsvis optimistisk, og temmelig fjernt fra det som vil være situasjonen de neste årene. Og er jo også kjedelig at han mer eller mindre vil si “hva var det jeg sa” til hele Irak så lenge han er i live…

Knut Stian Olsen
14 years ago

Dommen mot hr. Hussein var riktig bortsett fra på ett viktig punkt. Dødsstraffen.

Min Mening (altså jeg) er sterkt motstander av dødsstraff – og denne motstanden gjelder uansett hvem som er tiltalt eller hvorfor personen er tiltalt

:O)

Werther
Werther
14 years ago

En hver bruk av straff, uansett forbrytelse eller forbryter, er etter min mening uttrykk for dobbeltmoral, og derfor svært betenkelig. Vi henretter morderen for å vise at det er galt å drepe. Vi sperrer mannen som har bedrevet frihetsberøvelse (ved kidnapping) inn i fengsel, for å vise at det er galt å bedrive frihetsberøvelse. Vi frastjeler tyven penger (ved bot) for å vise at det er galt å stjele. Kort sagt; vi påfører forbryteren et tilsiktet onde for å vise ham at det er galt å påføre mennesker onder… Et uløselig etisk problem. Det er også betenkelig at Staten –… Read more »

Pål
Pål
14 years ago

Hele Saddam-rettssaken har vært en farse. Hadde det virkelig vært så viktig å få straffet han for sine forbrytelser på 80-tallet hadde man gått inn og avsatt han på 80-tallet. Dette er en rent politisk dom, og det sier jeg ikke fordi jeg støtter Saddam, men fordi hele prosessen for meg virker som et forsøk fra okkupasjonsmakten og tulleregjeringen på å legitimere seg selv og sin egen tilstedeværelse. “Se, vi har frigjort dere og dømt denne mannen!” Er det uansett ingen lov om foreldelse av saker i Irak? Oi, det glemte jeg. Loven skrives etter behov i krig. Saddam er… Read more »

Eivind Knudsen
Eivind Knudsen
14 years ago

Det følger av internasjonal rett at det ikke finner sted foreldelse av krigsforbrytersaker. Jeg kjenner ikke anklagen mot Hussein i detalj, men denne regelen vil i alle fall si at det idag er fullt mulig å dømme en person for forbrytelser begått under annen verdenskrig. Den vanligste foreldelsesfristen for drap er 25 år. De forbrytelsene denne saken gjelder fant så vidt jeg husker sted i 1892 og 1988, altså gått innenfor fristen. Jeg legger også merke til at foreldelse ikke har blitt påberopt av deffensoratet. Jeg er for så vidt enig i at saken har vært gjennomført med mange prosesuelle… Read more »

Lasse
Lasse
14 years ago

Saddam var en fiendtlig diktator USA var i krig med.
Ser ingen grunn til at han bør få, slik mange ser ut til å ønske, “en rettferdig rettsak”.
Han burde blitt henrettet umiddelbart, rettsaker er til for det sivile samfunn, for at sistnevnte skal kunne fungere – og sømmer seg ikke i krig.

Lasse
Lasse
14 years ago

Nei, en rettsak slik som den mot Quisling hadde vært passende.
Såvidt jeg husker tok ikke prosessen mot Quisling mange dagene, og var en militær domstol som dømte han til døden ved skyting.

Saddam kunne gjerne møtt for en militær domstol i forkant av hans henrettelse, men noen årelang rettsprosess var i dette tilfellet helt unødvendig.