Av Trond Birkedal, formann i Fremskrittspartiets Ungdom
Politikken er i sin natur uberegnelig. Jeg har likevel noen ideer om hvordan det norske politiske bilde vil være fremover.
Selv om vi angivelig har en flertallsregjering i Norge, er denne så oppsplittet og konfliktfylt at vi ikke kan forvente all verdens ro rundt den. De rød-grønne partiene har svært ulike måter å håndtere regjeringsmakten på. Mens SV liker en aktivistisk og konfronterende linje for å markere seg, velger Ap mer partipisk og «ansvarlighet». Enkelte tror SV vil velge å gå ut av Regjeringen. Det vil nok trolig ikke skje. Det er lagt ned så mye prestisje i å få til treparti-samarbeidet at en eventuell tilbaketrekking vil bli oppfattet som et gedigent nederlag for dem som ønsker at SV skal være en forutsigbar regjeringspartner.
Når det gjelder den politiske utviklingen, vil nok Regjeringen velge en forsiktig linje, med snikkinnføring av reguleringer. Vi har ikke sett noen dramatiske tiltak for å gjennomføre regjeringens politikk. Og med alle gode ønsker som er presentert, vil man nok forsøke en gradvis oppfyllelse for ikke å sette økonomien over styr. Jeg håper Ap får mest å si i samarbeidet når det kommer til hvordan reformene skal settes i verk. Dessuten er nok mye av retorikken fra den rød-grønne-regjeringen prat for å vise at den iallfall tar ting på alvor, selv om ikke mye blir gjort. «Talk is cheap,» som det så elegant heter. Håndteringen av Union og andre tilfeller, viser at det i praksis vises tilbakeholdenhet når det gjelder å blande politikk inn i statsbedrifter.
Lokalvalget neste år vil selvfølgelig påvirke også den sentrale politikken. Vi skal ikke se bort fra at Stortingspolitikerne lanserer nye velferdspakker eller mer penger til bestemte grupper for å kjøpe seg noen ekstra stemmer – men hva slags sosiale reformer man vil utføre i et land som allerede svømmer i velferdsordninger, er ikke godt å si. Men dersom det ikke finner svake grupper, får man finne dem opp. Nylig hørte jeg noen definere nyseparerte menn som en sårbar gruppe… Minst like interessant som hva som skjer sentralt, er jo hva de forskjellige kommunestyregruppene vil klare. Det er mye som tyder på at Høyre og FrP vil få flertall i mange kommune. Det kan bli utrolig spennende å se hva disse i fellesskap kan klare, ikke minst siden kommune-Norge har fått et ikke ubetydelig tilskudd av midler. Det økonomiske handlingsrommet bør gi Høyre-FrP-konstellasjoner mulighet til å gjennomføre mye av sin primære politikk.
Jeg både håper og tror «høyresiden» vil polere sin opposisjonsprofil og komme med mer helhetlige og ideologiske forslag fremover. En viss regjeringsslitasje vil gjøre det nødvendig å kunne vise til et alternativ for å fiske stemmer. Fjorårets valg var svært preget av mye diskusjon om økonomisk politikk, skatter og fordeling. En ny vri for de ikke-sosialistiske partiene, kunne være å utfordre regjeringen når det gjelder verdispørsmål, for eksempel spørsmålet om stat og kirke, valgfrihet og skolepolitikken. Men hva man til syvende og sist ender opp med, diskuteres nok heftig i de forskjellige partienes sentralstyrer.
Mange er gretne fordi Regjeringen ikke holder sine løfter. Jeg er imidlertid mer bekymret for hva de faktisk gjennomfører. Enkelte av de klart ideologisk motiverte tiltakene de har gjennomført, som endring av friskoleloven, er utvilsomt skadelig for samfunnet som helhet. Dessverre har regjeringen er par andre ess i ermet som vil være svært vanskelige å endre, for eksempel pensjonssystemet. Mitt worst-case-scenario vil være om Regjeringen setter i live de mest ideologiske kjepphestene som vil ramme norsk økonomi. Heldigvis (?) vil kjappe oljepenger kunne bøte på de verste skadene de rød-grønne kan påføre Norge, men dette kan utvide statens engasjement på en måte som vil være vanskelig å reversere.
Hvis vi på den annen side legger et mer optimistisk syn til grunn, er det visse deler av de rød-grønnes politikk jeg har sansen for. Jeg synes bl.a. gen- og bioteknologi-politikken er vesentlig bedre enn under Bondevik-regjeringen. Det ser også ut til at Bjarne Håkon Hanssen kan rydde litt opp og få sosialhjelpsmottagere til å stå opp morgenen, noe som sikkert ikke er dumt. Dersom vi skal legge de mest håpefulle ønskene til grunn, må det være at man får til noen endringer i en mer liberal retning på de områdene regjeringspartiene har mer frisinnede ideer, mens man lar være å fikle med skattesystemet og den økonomiske politikken ellers. Men hvis man skal tilfredsstille SVs partiapparat, er nok det sistnevnte en fjern drøm.
Med et nervepirrende valg til høsten, meningsmålinger som viser et knapt flertall for ikke-sosialistisk side, og en regjering som kan overraske for å vinne tilbake velgerne, står vi uansett overfor et år som kan være ubehagelig overraskende. Det er all grunn til å minne om den gamle kinesiske forbannelsen: Måtte du leve i spennende tider!
Og om jeg skal legge til to personlige ønsker for det nye året må det bli disse: at jeg også neste 13. oktober kan gratulere Margaret Thatcher med bursdagen og at jeg kan gjøre det som ordfører eller varaordfører i Stavanger 🙂
