For noen dager siden døde en dame da en del av en bygård raste sammen i Oslo.
Det har vært mye skriving om saken og eierne påpekte at de hadde søkt om å rive gården, men at dette var blitt trenert av kommunen.
Nå skal vi ikke ta fra eierne sitt ansvar. Vi skal heller ikke overse det som kan karakeriseres som «shit happens». Det er imidlertid grunn til å se nærmere på en av aktørene.
Byantikvaren blander seg stadig bort i hvordan Oslo skal se ut. Her snakker vi om en nasjonalromantisk, konservativ institusjon på sitt verste. De ønsker å fryse utviklingen og bevare store deler av byen slik den en gang var.
Liberaleren anerkjenner selvsagt en privat eiers rett til å bevare gammel dritt eller antikvariatiske perler. Det er imidlertid to grunner til å nedlegge byantikvaren og overlate bybildet til mer oppegående aktører.
Den ene handler om eierskap. Den konkrete eieren bør stå fritt til å rive og bygge slik vedkommende vil. Selvsagt innenfor rammene av det som ikke krenker rettighetene til naboene, eksemplevis bør en pølsefabrikk som forpester hele nabolaget ikke være tillatt. Det er grunn til å tro at en privat eier vil velge det mest effektive med tanke på utnyttelse av eiendommen. Et mangfold av eiere vil også gi byen det mangfoldet som den fortjener.
Den andre grunnen er kanskje ikke så politisk, men desto viktiger rent menneskelig. Det bør tas et kraftig oppgjør med romantiseringen av «de gode gamle dager». Gamle dager suger. Høy barnedødelighet, lav levealder, forurensing og mangel på selv enkle ting som vannklosett. 10 mennesker på to rom.
La oss glede oss over utviklingen og kvitte oss med fortidsromantikerne. Nemlig Byantikvaren. For slikt søppel trenger vi ikke i hovedstaden.
