Ukategorisert

Parlamentarismen inn i Grunnloven

Idag vedtar Stortinget omfattende endringer i grunnloven. Parlamentarismen kommer inn, mens odelstinget og lagtinget forsvinner.

Endringene som nå foretas er dramatiske. Det er klare brudd med arven fra 1814. For selv om f.eks parlamentarismen har vært gjeldende praksis fra 1884, da Venstre fikk sitt gjennombrudd, har den aldri vært skrevet inn i grunnloven.

Det spesielle med grunnloven er jo at den ikke inneholder et ord hverken om parlamentarisme eller politiske partier. Regjeringen er kongens råd, og det er kongen som utpeker medlemmene av sitt råd – og som lar dem gå av, og det er kongen som gir lover. Når selv de mest opplagte sidene ved det norske politiske systemet ikke er en del av grunnloven er det kanskje på tide med en oppdatering?

Liberaleren har i to artikler stilt spørsmålet om det er behovet for en ny grunnlov.

Innførte parlamentarismen – avskaffet maktfordelingen
Å ta parlamentarismen inn i grunnloven er å formalisere noe som har vært en del av den politiske sedvanen i 100 år. For selv om parlamentarismen fikk sitt gjennombrudd i 1884 var det ikke slik at den tapende part – enten det var Oscar II eller Høyre – aksepterte dette bruddet med maktfordelingsprinsippet med en gang. Det tok flere år.

Det er i grunnlovens § 15 det nå blir innført en plikt for statsråder til å søke avskjed hvis Stortingets flertall vedtar mistillit.

Det er kanskje naturlig å ta en mer enn hundre år gammel politisk sedvane inn i grunnloven. For parlamentarismen er akseptert og adoptert av alle partier. Selv av FrP – partiet som ihvertfall i programmet har bindinger til den ideologi som var rådende da grunnloven ble vedtatt.

Ja, FrP går kanskje lenger enn andre i retning parlamentarisme når partiets tidligere formann ønsker å ta inn en paragraf i grunnloven om såkalt investitur. Det vil si at en regjering som skal tiltre må ha et tillitsvotum fra parlamentet. Slik man har f.eks i Tyskland. Det er unektelig litt spesielt, når partiet ellers ønsker å styrke Høyesterett efter mønster av USA. Og i tråd med Montesquieus opprinnelige maktfordelingsprinsipp.

Liberaleren hadde helst sett at maktfordelingsprinsippet ble gjeninnført i den norske grunnloven – sammen med innføring av republikk. Så uansett hvor naturlig og «på tide» det er med parlamentarisme – så er vår entusiasme for dagens endring av grunnloven på dette punkt ikke spesielt stor.

Lagtinget – et unødvendig overhus?
Da Grunnloven ble utformet og vedtatt våren 1814 var Norge en del av helstaten Danmark-Norge. Et enevelde av guds nåde siden 1660. Den norske adelen var borte, inngiftet og assimilert i dansk adel gjennom flere hundre år.

Likevel vedtok grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll at det Norges parlament i fremtiden skulle bestå av to avdelinger i lovsaker. Et odelsting og et lagting. Eller underhus og overhus om du vil. Dette for å sikre en grundig behandling av lovsakene. Tanken var kanskje at lagtinget med tiden skulle utvikle seg til å bli et reelt overhus – der Stortingets eldste og mest erfarne skulle ha sete? Men Stortingets medlemmer velges i samme valg. Det er først når Stortinget konstitueres at det deles i odelsting og lagting. Derfor utviklet aldri lagtinget seg til noe overhus, bare til en bakevje.

Lover vedtas først av odelstinget, mens lagtinget «strør sand» på vedtaket i efterkant. Jeg kan knapt huske noen avgjørelser i lagtinget det har vært knyttet spenning til. I perioden 1973 – 77 var Torild Skard (SV) president i lagtinget, og skriver i sine memoarer at hun fant oppgaven veldig lite spennende.
Før en forlengst glemt representant fra Anders Langes Parti – Erling Erland – skulle forsøke seg med filibuster mot et lovforslag. Han entret talerstolen med mengder av dokumenter. Og fikk holde på en stund, før Skard begynte å lete i reglementet efter en måte å stanse ham på. Hun siterte en bestemmelse om at lagtingets medlemmer måtte begrense sin sitatbruk. Og da punkterte Erland. Loven ble vedtatt.
Den andre gangen var da partnerskapsloven skulle vedtas i 1992. Spenningen var knyttet til eventuell stemmelikhet. Da ville president Hans J. Røsjorde kunne bruke dobbeltstemme og forkaste lovforslaget. Men loven ble om kjent vedtatt, med 18 mot 16 stemmer.

Nå forsvinner altså odelstinget og lagtinget, om forslaget vedtas.

Riksretten endres
Et tredje forslag Stortinget behandler idag, er å endre riksrettens funksjon. Riksretten består av dommere fra høyesterett og representanter fra lagtinget, og kan dømme stortingsrepresentanter, statsråder og høyesterettsdommere for straffbare handlinger disse har begått i embeds medfør.

Riksretten er blitt satt 8 ganger, 6 av disse var i perioden 1814 – 1845. Det var Stortingets måte å markere misnøye med kongemakten i en tid da regjeringen var nettopp kongens råd – og ikke utgått av Stortingets flertall. Det var riksrettssaken mot ministeriet Selmer (1884) som banet veien for parlamentarismen.

Riksretten endres, men blir ikke borte: Høyesterettsdommerne skal fortsatt være med, men lagtingsmedlemmene skal erstattes av et riksrettsutvalg. Dette utvalget skal bestå av lekdommere som velges av Stortinget for en periode på seks år. I alt skal Riksretten ha elleve medlemmer, fem dommere fra Høyesterett og seks medlemmer valgt av Stortinget. Ingen av dem som blir valgt kan være stortingsrepresentanter. Høyesterettsjustitiarius skal være Riksrettens president, ifølge Kommunal Rapport.

To grunnlover
Det er ikke så kjent at det faktisk ble vedtatt to grunnlover i 1814. Den mest kjente er naturligvis 17.mai-grunnloven. Den første moderne grunnlov Norge har hatt, der individuelle rettigheter, maktfordelingsprinsippet – og dermed det konstitusjonelle monarki – ble nedfelt. Et markant brudd med eneveldet under Danmark. Samtidig en selvstendighetserklæring i en situasjon der Norge gjennom Kiel-traktaten ble gitt bort som krigsbytte til kongen av Sverige, fordi Sverige bidro til at Napoleon tapte kampen om Europa. Og med ham ble også Danmark tapere. Traktaten var en folkerettslig gyldig avtale efter datidens norm. Men kongen av Sverige med støtte av 4 stormakter kunne ikke gjennomføre traktaten fra januar før Napoleon var slått. Det var han først i april.

Det ble sommer før den franskfødte marsjal Bernadotte som svensk kronprins kunne vende nesen mot Norge. Og ble møtt avet land som hadde erklært sin selvstendighet, utformet en moderne grunnlov og valgt en konge. Det måtte finnes et kompromiss. Norge fikk beholde sin grunnlov, men måtte foreta de endringer som var nødvendige for å bli forenet med Sverige i en personalunion (felles konge – separat politisk system). En ny grunnlovgivende forsamling ble valgt – men ikke i tråd med reglene fra 17.mai-grunnloven. Den nye forsamlingen vedtok ikke bare de endringene som var nødvendige. De vedtok samtlige paragrafer på nytt. I det som kalles 04.november-grunnloven.

Siden dengang har grunnloven gjennomgått en rekke endringer, og fremstår idag som ganske annerledes. Også før dagens vedtak.

Dessverre gjør ikke Stortinget idag de endringer Liberaleren gjerne skulle sett; fjerning av monarkiet – og av statskirkeordningen.

Tags:

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer