Ukategorisert

Stortingets presselosje

er landets mest eksklusive klubb for politiske journalister. Derfor vil de ikke ha med aktivister som later som om de er journalister. En interessant grenseoppgang, mener Liberaleren.

Uheldig dobbeltrolle
Ifølge Klassekampen slipper ikke personer fra nettstedet Honestthinking inn i presselosjen. Styret sier nei, og Klassekampen skriver om begrunnelsen at fritidsarbeide i Honestthinking ikke er forenlig med Redaktør- og Vær Varsom-plakaten. I avslaget skriver styret at det er «viktig for losjen å unngå at personer som oppfattes som politiske aktører, får tilgang til Stortinget gjennom medlemskap hos oss.»

Lederen i presselosjen er Dagens Næringsliv-journalisten Kjetil Aldstadheim. Han sier at skribentene på Honestthinking havner i en dobbeltrolle som journalister og aktivister. Ifølge Alstadheim er styrets vurdering er at Honestthinking mer er en aktivistside enn et journalistisk produkt.

Adgang til eksklusiv omgang
Bare navnevalget losje utstråler eksklusivitet. I Stortingets presselosje befinner eliten av journalister seg. De som skriver om politikk. De har fri adgang til landets fremste politikere, og kan kanskje snuse opp nyheter. Eller dyrke backbencherne i partigruppene, de misfornøyde som ingen ser og hører. Når den sosiale omgangen i løpet av den vanlige arbeidsdagen i stortingsrestauranten eller røkeavdelingen “krematoriet” er over, kan de bare gå over gaten til Tostrupkjelleren og fortsette der.

Har du vært på Stortinget?
Da føler du deg nær makten. Og kjendisene. Politikerne som fyller nyhetene på TV og tabloidenes forsider, går i runddans mellom debattene på radio og i TV – og bretter ut privatlivet i Se og Hør.

Som landsstyreoppnevnt medlem av FrPs stortingsgruppe var jeg ukentlig på Stortinget fra 1992 til 1994, og litt sjeldnere frem til 1997. Først på FrPs gruppemøter, og så fordi FRIdemokratenes 4 representanter gjorde det naturlig å møtes på tinget i etableringsfasen.

Flere representanter har skrevet interessante betraktninger om Stortinget og symbiosen mellom politikere og media, blant annet Carl I. Hagen, Torild Skard og Lars Roar Langslet. Sistnevnte skrev i sine memoarer at det en tid ble diskutert å åpne regjeringsbygget for journalister – men at dette heldigvis ble avverget.

Vanskelig grenseoppgang
Liberaleren kan ikke forstå annet enn at å skille mellom politiske journalister og aktører må bli en vanskelig grenseoppgang. For mindre aviser som fyller nisjer i markedet kan jo også oppfattes som aktører. For eksempel journalister fra Vårt Land og Nationen. Og er det så urimelig å hevde at Klassekampen er en politisk aktør? Hva med Dagsavisen? Under Samtiden-debatten mandag ble det hevdet at den avisen under valgkampen i 2005 fungerte som en ren kampanjeavis for det rødgrønne regjeringsalternativet.

Man kan også spørre om Stortingets presselosje har tatt inn over seg den nye mediesituasjonen, med bloggere – og borgerjournalistikk. Ville journalister fra Borgerjournalistene og ABC Nyheter sluppet inn – mens Document.no og Politisk.no ville bli utestengt?

Utfra definisjonen av dobbeltroller og aktivisme som Kjetil Aldstadheim kom med i Klassekampen, ville også Liberaleren bli utestengt.

Journalistisk metode
kan brukes til å så mangt. Er kjendispludderet til Dagbladet og VG viktigere for allmenheten å lese om, enn at Honestthinking graver i beslutningstagernes prosesser og holdninger i arbeidet med integrerings- og migrasjonslovgivning? Eller Liberalerens arbeid med å skape bevissthet rundt politikernes økning av egen og statens makt på bekostning av individets frihet?

Nei, vil jeg hevde. Snarere tvert imot. Men Stortingets presselosje er en eksklusiv forsamling – og det er naturligvis forståelig at de vil åpne grensene for hvermannsen med pc og skrivekløe.

Når de politiske journalistene har glemt de ideologiske konfliktlinjene til fordel for de personlige maktkampene i det politiske miljøet – og kampen om det daglige oppslaget i en populistisk jakt på spaltemetre og velgere, tar andre over det som bør være det viktigste arbeidet innen politisk journalistikk. Avsløre makten, få frem holdningene som ligger til grunn for avgjørelsene i politiske organer – og dyrke de grunnleggende debattene som kan skape virkelige forandringer i samfunnet.

Derfor kan det kanskje være en idé for Stortingets presidentskap å vurdere om det er riktig at Stortingets presselosje skal forvalte journalisters adgang til maktens korridorer. Å forvalte adgangen er et maktmiddel i seg selv – og bør ikke kunne brukes til å stenge konkurrenter ute.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Ole Årseth
Ole Årseth
13 years ago

Jo, jeg leste om dette vedtaket på Klassekampens websider, og måtte le!!!! De er imot politisk aktivisme, dette er et laug for politisk aktivisme, antagelig skjønte de i sin ungdom at dette var mer effektivt enn å stille til valg, for å kunne drive politikk – uten å ta ansvar. Jeg leser ikke norske aviser annet enn mellom linjene, jeg tar dem ikke alvorlig, for jeg betrakter alt de skriver og kringkaster for å være politisk aktivisme. Det finnes ikke tvil i min sjel, og om en objektiv forsker gikk inn i materien ville han være enig – det er… Read more »

Ole Årseth
Ole Årseth
13 years ago

Et poeng til: Jeg har lest artikler fra Honest Thinking, og må si jeg er meget imponert over kunnskapen de har, historiske bakgrunnsmateriale, sakligheten, etterretteligheten. De redegjør for fakta fra for eksempel Midt Østen, som norsk presse med vilje har fortiet i mange tiår, for det passer ikke “linja.” Norsk presse behandler HRS sin dokumentasjon på samme måten, og at de holder sammen for å diskretere disse redelige menneskene som har gått inn i materien – det forteller hvor ille det er. Måten de avskrives og stemples som “høyre ekstremister, “og så nektes adgang på Stortinget av dette løgnaktige lauget,… Read more »