Ukategorisert

Skal Siv styre utenrikspolitikken?

Statsminister Jens Stoltenberg har gått i strupen på FrP-formann Siv Jensen, for hennes kritikk av FN – i talen til FrPs landsstyre i helgen. Selv om Stoltenberg er for naiv om FN, er det viktig å rette fokus mot FrPs utenrikspolitikk.

Det er pussig hvordan all oppmerksomhet har vært fokusert rundt SVs bidrag til norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk efter at partiet kom i regjering – mens det har vært tilnærmet taust når det gjelder FrPs standpunkter på de samme områdene. Med Stoltenbergs frontalangrep er dette endret.

Fløyparti fra venstresiden – juniorpartner i regjeringen
SVs forløper Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961 av ekskluderte og utbrytere fra Ap, nettopp på grunn av opposisjonen mot Aps monolittiske syn på utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. SV har i alle år siden holdt opposisjonsfanen høyt mot konsensus mellom Ap, H og sentrumspartiene. Disse partiene sørget i mange år for å holde venstreopposisjonen unna alt som kunne lukte av hemmelige orienteringer fra regjeringen til Stortinget. Partiet var ikke til å stole på, ble det mer enn antydet.

SF og SV har vært mot NATO og EF/EU, og for FN. Partiet har vært kritisk til forsvarsbevilgninger, og dyrket en såkalt 3.vei – mellom blokkene. Partiets senere ledere besøkte kommunistiske DDR lenge før landet ble anerkjent offisielt. Hensikten var å dyrke dialog og bygge ned motsetninger. Ofte har partiets 3.vei manifestert seg gjennom kraftig kritikk av Norges viktigste sikkerhetspolitiske garantist – USA. Og selv om partiet hevder at kritikk av Østblokken har vært like klar, har den sjelden vært like odt hørt. Nå er blokkene borte, men SVs politikk henger igjen i gamle mønstre.

Nettopp på grunn av SVs historie som opposisjon på disse politikkområdene var ble det spådd at den nye regjeringen ville få problemer. Fordi Ap og SV ikke er naturlige allierte – men snarere hovedmotstandere. Og det har gått troll i ord. Problemene har stått i kø for kindereggregjeringen nettopp på disse områdene – og det er regjeringens juniorpartner og debutant SV som har mottatt karavaner av kameler til alle måltider.

Opposisjonen har alltid vært på pletten for å utnytte motsetningene innad i regjeringen, og SVs lillefinger på rattet har gitt dommedagsprofetene gode dager. Det er ikke måte på hvor ille det er at venstreopposisjonen har kommet til rattet i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Medstrømsmedia og den politiske hovedstrømningen i norsk politikk har hamret løs på SV – til tross for at SV godt mulig har folket med seg i synet på norsk deltagelse i Irak og Afghanistan.

Ingen er lenger i tvil om at landets sikkerhetspolitiske forankring kan ryke – fordi SV er debutant og juniorpartner i regjeringen.

Fløyparti fra høyre – førende i regjeringen
Det finnes én grunnleggende likhet mellom SV og FrP; begge er fløypartier i forsvars- , utenriks- og sikkerhetspolitikken.

FrP har tradisjonelt vært langt mer skeptiske til FN enn hva som er vanlig i Norge. Partiet er også langt mer USA- og NATO-vennlig enn vanlig, selv for Høyre. I synet på statlig tvungen uhjelp er partiet helt isolert. Også i flyktninge- , asyl- og innvandringspolitikken står partiet offisielt alene, selv om Ap og Høyre i praksis har tilnærmet seg FrPs linje.

Den vesentligste forskjellen på SV og FrP på disse områdene er likevel denne: Mens SV er debutant og juniorpartner i regjering, vil FrP bli det førende partiet i den neste ikke-sosialistiske regjeringen. I motsetning til SV vil FrP ha en partner (Høyre) som på mange områder helt eller delvis vil kunne akseptere FrPs synspunkter. Da er det mye verre med de andre ønskede partnere, KrF og Venstre. Selv om de har vært enige i kritikken av SVs syn på Afghanistan etc, er det mye som skiller de potensielle regjeringspartiene i forsvars- , utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Mitt bidrag
Da jeg selv satt i FrPs stortingsprogramkomite (1992/93) bet jeg meg merke i at kapittelet om utenrikspolitikk ble innledet med at “Norsk utenrikspolitikk må først og fremst sikre norske interesser.” Derefter var fokuset NATO, og USA. Jeg pekte på spenningen i nordområdene, og fikk resten av komiteen med på at norske interesser “sikres best gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid med sikte på internasjonal avspenning, varig fred, en friest mulig verdenshandel og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.” Det var ingen selvfølge at internasjonal avspenning skulle være noe å legge vekt på, for et parti som i alle år har villet oppheve de selvpålagte begrensningene i basepolitikken som Einar Gerhardsen innførte på 1950-tallet; ikke atomvåpen og ikke NATO-baser på norsk jord.

Hva vil FrP selv vektlegge
i regjeringsforhandlingene efter en ikke-sosialistisk valgseier i 2009? Ikke godt å vite. Hvor viktig er forsvars- , utenriks- og sikkerhetspolitikken for partiet og dets velgere? Det vi vet, er at asyl- og innvandringspolitikken er viktig både for partiet og velgerne. Men hva med resten? Som for eksempel synet på FN?

Liberaleren har gitt FrP ved utenrikspolitisk talsperson Morten Høglund mulighet til selv å fortelle hva partiet vil prioritere på dette området. Men FrP takket nei. Det er kanskje ikke i partiets interesse å få satt fokus på saksfelter hvor partiet ikke har hatt spesielt stor troverdighet blant velgerne, og som partiet selv ikke har vektlagt, annet enn i enkeltsaker og politikk-områder. Kanskje vil velgerne komme på andre tanker når fokus ikke lenger er på kriminal- og asylpolitikken? Kanskje Liberaleren ikke er rette forum for FrP å presentere seg og sine tanker om den politiske profilen til en fremtidig Jensen-regjering?

Når media og dagens opposisjonspartier er så opptatt av hvilken innflydelse juniorpartner SV har fått på utenriks- og sikkerhetspolitikken, er det på høy tid at de begynner å interessere seg for FrPs standpunkter. For Siv Jensen har ikke til hensikt å nøye seg med å være juniorpartner. Hans J. Røsjorde kunne nok bli en allment akseptert og respektert forsvarsminister. Er Høyre, KrF og Venstre rede til å akseptere Morten Høglund som utenriksminister?

Partiets potensielle partnere – uansett om de efter valget vil være innenfor eller utenfor regjeringen – bør studere partiets politikk på dette området.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Genese
13 years ago

det har vel alltid vært Fremskrittspartiets strategi å ære fraværende/uunvikende dersom de ike har den hele og fulle kontrollen i forhold til mediene. De lykkes jo med det også, de unngår jo kritiske spørsmål og kan egentlig kun drive med markedsføring på det de vet treffer.