Ukategorisert

Giskes bastard

Ap har laget et internt kompromiss i statskirkedebatten: Staten skal ikke lenger favorisere én religion, men fortsatt styre ett kirkesamfunn. Debatten er dermed ledet ut i parodien.

Regjeringen huser dermed alle syn i synet på statskirken: SP vil beholde statskirken mest mulig uendret. SV vil fjerne hele ordningen, mens Ap har landet på nevnte kompromiss, som mest er egnet til å påkalle latter.

Selv om kirkeministeren og statsministeren (begge Ap) mener regjeringen skal kunne forenes om ett syn (Aps, naturligvis) er det tvilsomt om dette er mulig å få til. Isåfall vil ingen av forslagene til endringer i grunnloven få flertall. Da består statskirken, og SP står igjen som vinner.

Selv om det ligger i sosialdemokratiets natur å være pragmatiske, hadde vi håpet at det i synet på sammenblandingen mellom kirke og stat fantes noen i Ap med evne til prinsipiell tenkning. Kompromisset viser med all tydelighet at det kun er ett prinsipp som er viktig for Ap: Politisk styring.

Kirken – fra statens rival til statlig underbruk
Fra tidspunktet de europeiske land ble kristnet var “kirken” ensbetydende med den katolske kirke. Som efterhvert vokste seg stor og mektig. Paven i Rom ble en rival som sloss med konger og fyrster både om land, rikdommer og verdslig makt. Uttrykket canossagang stammer fra denne tiden, og viser hvilke ydmykelser fyrstene måtte tåle fra paven.

For konger og fyrster kom derfor den katolske munken Martin Luthers oppgjør med sin kirke som manna fra himmelen. Dette var påskuddet de trengte for å kvitte seg med sin fremste rival. I flere land i det nordvestlige Europa ble kirken rett og slett nasjonalisert (den såkalte reformasjonen). Kirken ble en del av staten, med kongen som øverste leder. Blant disse landene var Danmark-Norge, og selv om adskillelse av kirke og stat var et markant trekk ved de liberale revolusjonene i Nord-Amerika og Frankrike, var dette et helt uaktuelt spørsmål da Norge fikk sin moderne konstitusjon i 1814. Jesuitter (katolikker) var sågar utestengte fra å komme til Norge.

Så langt historien. Kirken er fortsatt en del av staten i 2007, med kongen som overhode, og den til enhver tid sittende kirkeminister som utøver av kongens makt.

Fra kirkestatsråd til erkebiskop-statsråd
Idag er det et krav at kongen skal bekjenne seg til statens tro. Ap vil nå gi kongen trosfrihet på linje med andre norske borgere. Det var på tide.

Det er også et krav at halvparten av regjeringens medlemmer skal være medlemmer av statskirken. Spørsmålet om medlemskap i statskirken kunne avgjøre politiske karrierer i Ap. Når kirkesaker avgjøres i regjeringen er det disse statsrådene som utgjør såkalt kirkestatsråd. Denne regelen vil Ap oppheve. Kirkeministeren må imidlertid være medlem av statskirken. Dermed blir den politiske makten over kirken snevret inn fra halvparten av regjeringen til én statsråd (idag; Trond Giske). Ulikt den svenske statskirken (som er oppløst) har den norske aldri hatt noen erkebiskop. Ap vil tydeligvis innføre en politisk valgt erkebiskop.

Kirkens manglende demokrati
er blant Aps finurlige argumenter for fortsatt statlig (politisk) kontroll over kirken. Ap mener sannsynligvis at kirken er for konservativ, blant annet i personalpolitikken. Mer konkret er det diskriminering av homofile det handler om. Homofile og lesbiske prester diskrimineres av kirken, bl.a i ansettelsessaker. Et helt ferskt eksempel i Oslo bispedømme verserer fortsatt i media.

Merk at det ikke er i lærespørsmål at staten skal styre kirken. Der går grensen for politisk styring. Såpass skjønner også Ap. At kirken tar konsekvensen av sin lære når det skal ansettes prester og utnevnes biskoper som skal forkynne, er dog for drøyt for Ap. En merkelig og inkonsekvent holdning.

Vi er helt enige med SVs Rolf Reikvam i at det er staten selv ved Stortinget som avgjør hvor demokratisk kirken skal være. Stortinget har vedtatt en egen lov om oppbyggingen av kirkens organer. Den kan Stortinget endre når som helst. Vedtaket i Aps sentralstyre er dermed en smekk på lanken til egen stortingsgruppe og regjeringer for ikke å ha gjort noe med dette (eksempelvis Stoltenberg I (2000/01), Jagland (1996/97).

Valgene til de lokale menighetsråd har lenge hatt lav valgdeltagelse. Derfor er disse valgene lagt til samme dag som den offisielle valgdagen. Stemmerett har kun kirkens medlemmer. Disse har fått tilsendt valgkort, for å gjøre dem oppmerksomme på at de kan stemme. I dag deltar bare 3 prosent av statskirkens medlemmer i valg på menighetsråd, som igjen velger medlemmer av bispedømmerådene, som igjen utgjør Kirkemøtet (ifølge Dagbladet).

Vi går ut fra, og det bør også andre gjøre, at de som er engasjerte i sitt kirkesamfunn de deltar ved valgene til menighetsråd. I Norge er det stemmerett, ikke stemmeplikt. Det kan være mange grunner til ikke å delta i et valg. Men er det politikernes oppgave å piske velgerne til urnene?

Meningsløst med politisk styrte utnevnelser av trosledere
Kan vi tenke oss at lederen i Den norske kirke sitter i et regjeringspartis toppledelse, og at han/hun gir råd til statsministeren om hvem som bør utnevnes som leder i LO og hvilke krav LO skal ha i årets lønnsforhandlinger? De fleste ser idiotien i dette.

Men hvorfor skal da LOs leder sitte i Aps styre, og gi statsministeren råd om hvem som bør bli toppleder og biskop i Den norske kirke? Dette samrøret er ikke en rettsstat og et demokrati verdig.

LOs leder velges av LO-kongressen, mens den norske kirkes biskoper utnevnes av regjeringen. LO skal være glade for at det ikke er omvendt, men burde unne kirken den samme frihet til å velge sine ledere.

Oppløs statskirkeordningen!
For Liberaleren er hele spørsmålet ganske enkelt: Skal det være virkelig religionsfrihet i Norge, må statskirkeordningen fjernes. Det skal ikke være noe samrøre mellom stat og kirke. Grunnlovens § 2 bør følgelig endres.

Liberaleren vil også fjerne den kristne formålsparagrafen i barnehaver og skoler.

Oversikt over lederartikler i andre medier om Aps forslag:

VG (for)
Aftenposten (mot)
Dagbladet har kommentar om temaet idag, foreløbig ikke på nett (spiker i statskirkens kiste)
Dagens Næringsliv (mot)
Dagsavisen-kommentar (så langt Ap kunne gå)
Nationen-kommentar (forslaget passer de minst prinsipielle)

Wikipedia-artikkel om ulike former for statskirke eller offisiell religion.

0 0 vurdering
Vurdering
3 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
larslaird
13 years ago

Enig, det er et latterlig prinsippløst forslag. Men, det ligger ikke så langt unna hva som kunne være et godt forslag. Ihvertfall ikke i praksis. Finansieringen er ikke et stort spørsmål, både DnK og andre trossamfunn får like mye penger pr hode over kommunebudsjettene. Det er altså bispeutnevnelser det handler om. AP burde gitt en tidsfrist – gjerne en lang en – for når kirkens egne organer tar over. “Stat og kirke skilles i år 2025 – hovedoppgaven innen den tid, er å styrke det kirkelige demokratiet.” Da kunne de fått samme praktiske politikk, og ihvertfall vært i nærheten av… Read more »

LordMarius
LordMarius
13 years ago

Helt uenig med larslaird. Den eneste måten å styrke det kirkelige demokratiet er å gjøre det relevant; altså å skille stat og kirke, fjerne all kristendom og kirke fra Grunnloven, slette medlemslistene for så å kreve aktiv innmelding, hente inn kontingent, og så la det kirkelige demokrati få spille ut hånda si. DA vil de som er interessert i en “folkekirke” bli engasjert i det kirkelige demokratiet.

Eva
Eva
13 years ago

“Finansieringen er ikke et stort spørsmål, både DnK og andre trossamfunn får like mye penger pr hode over kommunebudsjettene.”
Hallo?? Like mye penger? DnK får alle sine penger fra offentlige midler. Kirkens utgifter pr medlem = støtten de andre får pr medlem. Forskjellen er bare at de andre må ha reelle medlemmer og således ikke får lov til å bedrive medlemsjuks a la kirken. For hvert ikke-medlem kirken har i listene sine, synker støtten til andre trossamfunn!